En stille folkesykdom som må få luft
Kols tar hvert år tusenvis av friske leveår i Norge. Nå må noe skje, før enda flere mennesker opplever at pusten svikter og at hjelpen de kunne fått, aldri kom.
Annonse
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Prøv å puste gjennom et tynt sugerør i ett minutt. Slik føles hverdagen for Kari (62) når hun skal opp trappa hjemme. I flere år trodde hun at tungpusten skyldtes dårlig form og alder. Røyke hadde hun aldri gjort.
Da hun omsider fikk diagnosen kols var overraskelsen stor og lungene allerede varig skadet. Nå er hun avhengig av daglige inhalasjonsmedisiner og jevnlige kontroller resten av livet.
Kari er én av opp mot 280.000 nordmenn som lever med denne sykdommen i Norge.
Annonse
Kols (kronisk obstruktiv lungesykdom) er en livslang, progressiv sykdom som sakte tar fra deg evnen til å puste. Likevel snakker vi altfor lite om den. Kols skjules ofte. Ikke fordi symptomene er milde, men fordi stigmaet er stort.
Mange lever i stillhet med sykdommen uten å få den hjelpen de trenger. Resultatet er at kols-pasienter får et tilbud som står langt tilbake for behovet.
En ny rapport fra Menon Economics avdekker en tydelig ubalanse: Kols er blant topp tre av diagnosene som forårsaker flest tapte friske leveår i Norge, men samtidig helt nede på 33. plass i helsevesenets ressursbruk.
Med andre ord: En av våre største sykdomsbyrder får en uforholdsmessig liten del av helsebudsjettene. Tusenvis av pasienter lever med alvorlig nedsatt funksjon og livskvalitet, uten et helsetilbud som matcher.
Annonse
Hvordan havnet vi her? Dessverre henger det sammen med stigma og utdaterte oppfatninger. Mange antar at kols er selvforskyldt og på retur i takt med synkende røyking. Sannheten er det motsatte. Færre røyker nå enn før, men kols forsvinner ikke. Tvert imot.
Sykdommen rammer stadig flere, blant annet som følge av at befolkningen blir eldre, samt faktorer som dårlig luftkvalitet, tøffe arbeidsmiljøer og genetisk sårbarhet. Mange av dem som rammes har faktisk aldri røkt.
Kols skjules ofte. Ikke fordi symptomene er milde, men fordi stigmaet er stort.
I dag har rundt 280.000 nordmenn kols, og tallet kan stige til nær 400.000 innen 2050. Allerede nå dør omkring 3.000 nordmenn hvert år av kols, og om utviklingen fortsetter kan det årlige dødstallet øke til 5.000 mot 2050. Disse tallene illustrerer alvoret.
Likevel blir kols ofte oppdaget altfor sent. Altfor mange pasienter får diagnosen først etter en dramatisk sykehusinnleggelse. Hadde de fått en enkel pusteprøve (spirometri) hos fastlegen noen år tidligere, kunne sykdomsutviklingen blitt bremset.
Annonse
I dag finnes ingen systematisk screening av risikogrupper, noe som gjør at mange går udiagnostisert til det virkelig smeller.
For å snu denne utviklingen trenger vi et kolsløft. Kols må prioriteres som andre grupper med sammenlignbart helsetap, som kreft og hjerneslag.
For disse gruppene har vi et nasjonalt pakkeforløp som bidrar til at alle pasienter, uansett bosted, får tidlig diagnostikk, koordinert oppfølging og et likeverdig behandlingstilbud.
I dag er oppfølgingen for kols-pasienter ujevn, usystematisk – og underprioritert. Et klart bilde på dette er hvordan vi håndterer kunnskapsheving.
Annonse
På kreftområdet har vi hele tolv nasjonale kvalitetsregistre, som gir løpende innsikt i behandlingskvalitet og pasientforløp. For hjerte- og karområdet har vi sju slike registre. For kols finnes ingen.
Dermed vet vi for lite om hva som virker best, hvor det svikter i oppfølgingen, eller hvordan ulike sykehus og kommuner faktisk lykkes. Dette bidrar til ulikhet i tilbudet og gjør det vanskelig å drive systematisk kvalitetsforbedring.
Om vi ikke gjør noe nå, vil kols bli en stadig tyngre byrde for helsevesenet vårt i årene som kommer.
I dag står spesialisthelsetjenesten for over 50 prosent av de direkte helseutgiftene knyttet til kols, og samtidig blir rundt 30 prosent av kolspasientene reinnlagt på sykehus innen 30 dager etter et opphold. Det er en av de høyeste reinnleggelsesratene blant store pasientgrupper.
Annonse
Dette er ikke bærekraftig. Når vi samtidig vet at antallet kols-pasienter vil øke kraftig de neste tiårene, fra om lag 280.000 i dag til nær 400.000 innen 2050, står vi overfor en fremtid der sykehusene risikerer å bli overbelastet av en sykdom som i stor grad kunne vært forebygget og bedre håndtert i primærhelsetjenesten.
Det må være et mål å flytte mye mer av oppfølgingen ut av sykehusene, inn i fastlegekontorene og kommunal rehabilitering. For pasientenes skyld. For helsevesenets bærekraft. For landets økonomi.
Ingen sykdom som koster oss så mye i liv, helse og penger bør møtes med dagens tilfeldige praksis. Og ikke minst, kolspasientene fortjener langt bedre enn dette.
