På jobb med dårlig samvittighet

De første årene i et menneskes liv er de aller viktigste.

Når nesten alle barn i Norge mellom ett til fem år går i barnehagen hver dag, må kvaliteten på tilbudet som gis være svært godt.

Kommunene gis råderett over de statlige overføringene til barnehagene. Regelverket de skal forvalte har kun til hensikt å hindre kommersielle aktører fra å gjøre enorme uttak.

[ Barns viktige tid sammen med voksne tas fra dem ]

Konsekvensene er muligens utilsiktet, men de rammer hele barnehagefeltet hardt.

Det er godt dokumentert at gode barnehager kan utgjøre en forskjell i barnas liv, og at barnehagen er med på å utjevne sosiale forskjeller. Barn lærer og erfarer gjennom lek og samspill med andre, som igjen preger dem videre inn i skoleløpet. Summen av disse erfaringene legger grunnlaget for hvem barn blir når de er sammen med andre.

Dette er det viktigste barnehagen kan lære barn.

En pedagogisk praksis som ivaretar dette behovet, krever at det er nok voksne til å fange opp det som skjer mellom barna. Disse situasjonene oppstår veldig mange ganger i løpet av en dag i barnehagen. Hver dag. I flere år.

Det kan ha store konsekvenser for barn å vokse opp i kommuner der det spares beinhardt. Der det ikke settes inn vikar ved fravær før det har gått 16 dager. Der ansatte må forsøke å få dagen til å gå opp, uten en sjans til å ivareta alle behovene som dukker opp i en barnegruppe.

Å ha det sånn på jobb kan slite ut hvem som helst.

Mange går fra jobb hver dag med dårlig samvittighet.

[ Da Tegnehanne delte den traumatiske opplevelsen, tok kommentarfeltet fyr. Så ringte sykehuset (+) ]

Hvor blir det av debatten om kommuner som sparer inntil beinet på drift av egne barnehager? Dette til tross for at rammevilkårene i mange av disse barnehagene reduseres til et minimum.

Debatten rundt de kommersielle barnehageaktørene lever imidlertid i beste velgående. Det er i prinsippet to sider av samme sak, men det som ligger bak innsparingsviljen hos kommunene og de kommersielle aktørene har to vidt forskjellige utgangspunkt.

Kritikken som rettes mot de kommersielle aktørene kunne vært unngått dersom profitt på barnehagedrift ikke var mulig. Men i det politiske landskapet vi befinner oss i, finnes det ikke et regelverk som fullt og helt forbyr kommersielle aktører å hente ut profitt, selv om Storberget-rapporten har gjort det vanskeligere.

Det finnes imidlertid ingen kommersielle aktører som er villige til å drive barnehagekjedene uten å tjene penger, og kommunene er helt avhengig av dem for å kunne oppfylle kravet om full barnehagedekning. Regelverket må derfor skrives slik at det ivaretar de kommersielle aktørenes intensjon om å tjene penger.

En klassisk «damned if you do, damned if you don’t»

[ Ingeborg Senneset om samboeren: – Jeg kunne ikke stikke av ]

I Storberget-rapporten er det riktig nok et mål å redusere private barnehagekjeders mulighet til å hente utbytte, men det forbys ikke. Når de kommersielle aktørene fremdeles gis anledning til å hente ut profitt fra driften, blir det vanskelig for kommunene å legitimere økte tilskudd til barnehagene.

I kommuner der de kommersielle aktørene fortsetter å hente ut penger, kan kommunene bruke nettopp dette som argument for å holde tilskuddene lave. For å unngå store overføringer til de private aktørene må kommunene derfor spare alt de kan på drift i egne barnehager, slik at tilskuddene til de private barnehagene holdes tilsvarende lave.

Regelverket er ment å ramme de kommersielle barnehagekjedene, men for enkeltstående og ideelle barnehager får dette store konsekvenser, til tross for at disse på landsbasis er mange. Med dagens praksis tvinges kommunene til en barnehagepolitikk som ene og alene har til hensikt å unngå at de kommersielle aktørene i kommunen henter ut enorme verdier i sine kjeder, heller enn å forvalte et regelverk som legger til rette for at alle barnehager gis rammebetingelser som gir grunnlag for å drive gode barnehager.

[ Svake, hormonelle mødre forstår visst ikke at det viktigste hensynet er en flott karriere ]

Når det fremdeles er et mål å stoppe utbyttefesten til private barnehageeiere, burde det også være et offentlig ansvar å sørge for at kommunene forvalter et lovverk som pålegger dem å bruke midlene de får overført fra staten til å sikre likeverdig behandling, og legge til rette for kvalitet i alle kommunens barnehager, uansett eierskap.

Med gode rammebetingelser gis barnehagene forutsetninger for å lede det faglige innholdet i tråd med lovverket, og det pedagogiske arbeidet gis vilkår slik at barnehagens innhold kan ta utgangspunkt i rammeplanen, barnehageforskning og det vi vet er bra for barn. Dersom barnehagene gis anledning til å jobbe godt og systematisk gjennom hele barnehageløpet legges det til rette for å utvikle en praksis som kjennetegnes av kvalitet i alle ledd.

På den måten kan man dra hjem fra jobb med god samvittighet.