For mange politiske kommentatorer, og journalister var det et sjokk at Donald Trump vant valget i 2016. Gjennom valgnatten sikret Trump seg vippestat etter vippestat, til tross for en mediedekning som langt på vei hadde kåret Hillary Clinton til en nesten sikker vinner av valget.
The New York Times mente politisk journalistikk var «ødelagt». Mediekommentator Margaret Sullivan skrev i The Washington Post i 2020 at mediedekningen av valget i 2016 var «en katastrofe», og oppfordret til å ikke gjenta samme feil. Balansen Sullivan etterlyste så det imidlertid dårlig ut med.
I løpet av hele valgkampen i 2020 fikk Donald Trump fire ganger så mye dekning som Joe Biden på nyhetskanalen CBS og tre ganger så mye på Fox News, skriver Thomas E. Patterson, professor i offentlig administrasjon og medier, ved Harvard Kennedy School, i sin evaluering av valget samme år.
Så hvordan ser den amerikanske mediedekningen ut i år, under det som er en av historiens mest dramatiske valgkamper i et presidentvalg noensinne?
Les også: Dagsavisen mener: Andre land gir langt mer til Ukraina enn oss (+)
– Gjør ikke jobben sin
– Jeg har vært svært kritisk til mediedekningen av Harris. Den har vært ekstremt positivt ladet med knapt en kritisk sak i de store toneangivende mediene i USA, og da gjør ikke media jobben sin. Det er vel å merke vesensforskjell mellom Harris og Trump. Hun er en typisk demokrat, han er en ekstremistisk leder som truer demokratiet. Samtidig er det mye å stille seg kritisk til ved Harris også, sier Hilmar Mjelde til Dagsavisen.
Han er professor ved Høgskulen på Vestlandet, og har amerikansk politikk som sitt spesialfelt. Han tror mediene kan gå i samme felle som i 2016 om de ikke er bevisst på dekningen av presidentkandidatene.

– Kan vi stå overfor et 2016-øyeblikk igjen, der Trump kommer inn fra sidelinjen og vinner valget, til tross for at mediedekningen bærer preg av at Harris allerede har vunnet?
– Helt klart. I et topartisystem som det amerikanske har begge partiene alltid gode sjanser, og det helt fram til valgdagen. Men jeg ville veddet pengene på Harris, fordi Demokratene er tradisjonelt det store folkepartiet. Det har skjedd et visst rollebytte fra 2016. Nå er det Trump som er det gamle og utslitte og Harris det nye og spennende. Det å representere forandring har historisk vært en stort fortrinn i presidentvalgkamp, sier Mjelde.
Meningsmålingene som bommet
En del av grunnlaget mediene i USA og andre land brukte da de omtalte Donald Trump og Hillary Clinton i 2016 var meningsmålingene. Problemet skulle vise seg å bli at disse målingene ikke fanget opp hvor stor støtten i befolkningen faktisk var til Donald Trump, og at de overvurderte støtten til Hillary Clinton.
21 dager før valget i 2016, viste for eksempel en meningsmåling fra The New York Times, at Hillary Clinton hadde 91 prosent sjanse til å vinne valget, mot Trumps 9 prosent sjanse i samme måling.
En del av forklaringen var at målingene ikke tok høyde for at mange som svarte ikke var ærlige om at de ville stemme på Donald Trump, på grunn av den kontroversielle retorikken hans i valgkampen. I tillegg var en stor gruppe velgere underrepresentert i meningsmålingene. Lavt utdannede hvite velgere, som utgjorde en stor del av velgermassen til Trump, ble for dårlig fanget opp, da det statistisk sett er mange flere med høyere utdanning som svarer på spørreundersøkelser, skriver CNBC.
I tillegg til å ikke treffe på hvem som kom til å stemme hva, klarte ikke meningsmålingene i 2016 å tilstrekkelig fange opp hvem som kom til å delta i valget. Modellen som ble brukt i målingene undersøkte først og fremst blant dem byråene mente det var «sannsynlig» at kom til å stemme i valget, men traff dårlig.
Les også: AAP: – Dette er det ingen som forteller deg (+)
Kandidatbyttet har hatt positiv effekt
Mats Varre Sandøy er analytiker i Infomedia, som blant annet analyserer mediers omtale av aktuelle tema. Sandøy har brukt en språkmodell som har analysert 3.000 artikler fra de ti mest leste amerikanske mediene, hvor han har sett på hvilket ordelag Trump, Biden, og senere Harris omtales med.
– Det jeg har sett på er «tonalitet i omtalen», altså om de tre omtales positivt, nøytralt eller negativt. Tonaliteten er basert på en språkmodell, og sier om det er brukt positivt, negativt eller balansert språk i presseomtalen, sier Sandøy.

Analysen viser at Demokratene så langt har vært tjent med å gjøre skiftet fra Joe Biden til Kamala Harris som sin presidentkandidat.
– Når vi sammenligner omtalen av Harris’ første uker som kandidat opp mot Bidens siste og Trump i samme periode, ser vi et tydelig skifte i tonen. Harris får tydelig mer positiv og mindre negativ omtale i de største amerikanske mediene enn Biden fikk.
Sandøy sier det er flere faktorer som kan ligge bak den tilsynelatende stemningssendingen i omtalen.
– Om dette skyldes entusiasme for Harris eller om det heller kommer av at Biden utviklet seg til å bli en svak kandidat kan diskuteres. Harris har enda ikke gitt noen intervjuer og snakket med mediene eller deltatt i noen debatt i dette valget. Mediebildet rundt henne kan derfor endres raskt når hun blir mer aktiv på den fronten, sier Sandøy.
Les også: Ødelagt døgnrytme: – Handler ikke om at tenåringene er slappe (+)
Slik fordelte omtalen seg av presidentkandidatene Donald Trump og Kamala Harris i ukene etter at Harris tok over i valgkampen. Joe Bidens omtale er basert på de siste tre ukene før han trakk kandidaturet sitt.

– Hva tenker du om pressens makt til å sette agendaen i politisk valgkamp, er den forvaltet godt nok i USA?
– Det er blitt sagt at mediene ikke bestemmer hva velgerne mener, men at de bestemmer hva velgerne skal mene noe om. I så måte har pressen stor makt til å sette agendaen og rette velgernes oppmerksomhet mot de temaene mediene skriver om.
– Det finnes mye forskning som viser tydelige korrelasjoner mellom den tematikken mediene skriver om under en valgkamp, og de temaene velgerne oppgir at er viktige for dem. I årets valg i USA er det nærliggende å tro at betente temaer som abortspørsmålet og innvandring kommer til å bli viktige, og at mediene vil forsterke dette. Hvorvidt mediene er bevisste sitt ansvar med den makten de sitter på varierer, sier Sandøy.
Les også: Kaller Tim Walz en «farlig liberal ekstremist»
Ifølge tallene fra analysen Sandøy har gjennomført, har medienes dekning av begge sider en klar overvekt av negativt ladet ordlyd.
– Baserer vi oss på tallene fra analysen, så finner vi en stor overvekt av negativ omtale av begge kandidatene sammenlignet med de positive andelene. I så måte kan en si at det uten tvil er kritisk dekning i begge retninger. Samtidig har Harris enda ikke stilt opp i noen intervjuer, så mulighetene til å stille kritiske spørsmål der har vært få, sier Sandøy.
Slik så den amerikansk presseomtalen ut i 2016-valget som tok flere kommentatorer, politiske journalister, og velger på senga, da Donald Trump vant.

Lite opptatt av politikken
Espen Mathiesen er førstelektor i journalistikk ved Universitetet i Stavanger. Han mener dekningen av både Trump og Harris går på person framfor politikk.
– I første omgang svingte dekningen kraftig i favør Harris. Da var det hun som var nyheten og den som fikk rampelyset. Etter det har redaksjonene svingt noe tilbake, og Trump gjør til dels desperate forsøk på å komme på førstesiden igjen. Dekningen er så langt veldig personlig og lite opptatt av substansen i politikken.
Mathiesen sier han selv har registrert forskjellen i amerikanske mediers prioriteringer og dekning.
– En ting jeg legger merke til er at pressekonferansen med Donald Trump i Florida ble dekket direkte, mens Kamala Harris sitt valgmøte samme dag ikke ble dekket i det hele tatt. I ren tekst betyr det at redaksjonene satser mer på sensasjoner av typen utrolige utsagn av Trump, enn på politisk substans. Det blir mye spill og lite konsekvens om du vil, skriver Mathiesen i en e-post til Dagsavisen.
Les også: Forandringen demokratene må tro på

– Er pressen tilstrekkelig god nok til å stille kritiske spørsmål til begge sider av den politiske fløyen, slik du oppfatter det?
– Nei, redaksjonene er ikke gode nok til å stille kritiske spørsmål basert på fakta og innsikt. Journalister er ofte flinke til å holde fast og insistere på at maktpersoner skal svare på spørsmål. Men svært ofte har ikke journalistene nok peiling på sak, og blir dupert av svake resonnementer og innholdsmessig mangelfulle svar, sier Mathiesen.
Les også: Hva mener egentlig Høyre?
Les også: Ut mot Listhaug: – Rett og slett tøv
Les også: Russland-ekspert: – Dette er ydmykende for Vladimir Putin (+)