Kamala Harris er visepresidenten til en upopulær president. Demokratene er likevel i ferd med å lykkes med forsøket på å rebrande Harris som outsideren som skal bringe forandring og fremgang. Det kan de kun lykkes med fordi motstanderen er tidligere president Donald Trump, og fordi bildene av en aldrende og svekket Joe Biden minnet demokratene om følelsene de satt med morgenen etter nederlaget for Trump i 2016. «Make America Great Again» minner dem om alt de ikke vil tilbake til.
Demokratene har Kamala-feber.
I 2020 landet de til slutt på Joe Biden som løsningen på Trump-problemet, da hele partieliten – og velgerne – løftet fram Biden for å stoppe Trump. Biden var ikke den beste eller mest engasjerende kandidaten da nominasjonskampen startet i 2019, men han passet rollen da andre falt fra, og da alternativet var Bernie Sanders.
Biden omtalte seg som en «bru» til den neste generasjonen av demokratiske ledere, med Kamala Harris som sin utvalgte etterfølger. Det tolket mange som et implisitt løfte om å gi stafettpinnen videre i 2024, noe Biden og hans rådgivere avviste på det sterkeste da gjenvalgskampanjen var et faktum.
Les også: Harris tar grep i kampen mot Trump: – Et «olympisk lag» (+)
Bidens katastrofale debattopptreden i slutten av juni, etterfulgt av den interne- og eksterne presskampanjen for å få ham til å trekke seg, førte til slutt til at Biden innfridde løftet om å gi stafettpinnen videre. Beslutningen kom først etter det mislykkede attentatforsøket på Donald Trump, heltedyrkelsen av Trump og valget av J.D. Vance som hans visepresidentkandidat på det republikanske landsmøtet. Trump-kampanjen var selvsikre og hadde staket ut veien til seier, rett igjennom vippestater Biden ikke lenger klarte å forsvare.
Bidens historiske beslutning – kun fire uker før demokratenes landsmøte – kom på et såpass sent tidspunkt at den presset igjennom hans foretrukne arvtaker. Tidspunktet understreket hvor mye som sto på spill, og hvor små feilmarginer demokratene hadde om de skulle mobilisere og ta igjen Trumps ledelse. De landet på Biden i nøden i mars i 2020, og den samme dynamikken befestet visepresident Kamala Harris’ posisjon som hans utvalgte etterfølger i juli 2024.
De potensielle utfordrerne som ikke turte å utfordre Biden i nominasjonskampen – i frykt for å fremme Trump i forsøket – satt stille i båten som tok inn vann mens Biden var ved roret. Da han til slutt kastet seg selv over bord, var det verken tid eller stemning for mytteri. Den nye kapteinen var allerede på plass.
Les også: Det er ett år igjen til valget. Hva mener egentlig Høyre, spør Trygve Svensson
Demokratene vil slå Trump, og de har ikke tid til å henge seg opp i detaljer som intern uenighet, ideologi eller tidligere valgløfter. Det er igjen med på å forklare den politiske forvandlingen Harris har gjennomgått de siste ukene. Hun har på rekordfart tatt avstand fra deler av plattformen hun stilte på som presidentkandidat i 2019. Da prøvde hun å appellere til venstresiden av partiet.
Nå presenterer hun seg som en demokrat som favner bredere og som støter fra seg færre. Sentrumsmarsjen som vanligvis gjennomføres av kandidater som vinner presidentnominasjonen fra våren og gradvis utover høsten, er unnagjort på rekordtid. Det er smart politisk, men det åpner samtidig Harris opp for angrep som en værhane som vender seg etter vinden.
Eller som Trump og Vance angriper henne: Som en «kameleon».
Formuleringen fra Hans Olav Lahlums Kameleonmenneskene (2013) fremstår i denne sammenheng nokså treffende: «tilsynelatende ufarlig, men [som] plutselig kan skifte ansikt og svelge byttet når man minst venter det». Det oppsummerer transformasjonen Harris har gjennomgått den siste måneden: Fra upopulær visepresident, til presidentkandidat som i tallguruen Nate Silvers modell nå ligger med 53,4 prosent sjanse til å vinne valget. Så å si dødt løp, med andre ord.
Les også: Bedriftene sliter med å få tak i arbeidskraft. La oss prøve noe nytt, skriver Kjetil Staalesen
Den demokratiske kritikken mot Harris uteblir, fordi målet helliger middelet. Lettelsen over at Biden har tredd til side ser ut til å ha glidd over i en smittsom følelse av at de faktisk kan vinne dette valget. Demokratene har Kamala-feber, og de store folkemengdene hun nå tiltrekker seg i vippestat etter vippestat har fått flere til å trekke paralleller til Barack Obama i 2008.
Men mens den da nokså Washington-ferske Obama snakket om «Change you can Believe in» – forandring du kan tro på – er det noe annet som i mine ører runger over høyttaleranleggene fra Harris om dagen. Det er forandring demokratene må tro på, om de skal lykkes med å dra dette i land. De må mobilisere og kjempe som outsidere, selv om de tynges av en upopulær president.
Les også: Republikanske senatorer bekymret over Trumps sikkerhetspolitikk (+)
Det hjelper at Donald Trump er nokså forutsigbar. Omtalen av størrelsen på Trumps publikum har i årevis fått ham til ignorere talepunktene rådgiverne hans har gitt ham. Implikasjonen av at han hadde færre tilskuere på et valgkampmøte enn Harris – slik som demokratene gjorde et poeng av i Georgia i forrige uke – har fått Trump til å komme med en rekke sprø og falske påstander. Det siste i rekken er at Harris ikke ble møtt av en stor folkemengde på et folkemøte i Detroit, Michigan, men at demokratene isteden prøver å forlede folket ved bruk av KI-genererte bilder. Trump-versjonen av virkeligheten spres allerede bredt av støttespillerne hans i sosiale medier.
Neste uke går demokratenes landsmøte av stabelen i Chicago, og den 10. september møtes Donald Trump og Kamala Harris til TV-debatt. Harris har vind i seilene, og Trump sliter med å finne et angrep som treffer. Men vi står midt i en uforutsigbar og historisk valgkamp, og det er 12 uker igjen til valgdagen. Flere evigheter, slik den amerikanske valgkampen har utspilt seg denne sommeren.
Les også: Spaltist: Noe er galt med verdens skattesystem
Les også: Dagsavisen mener: Det siste verden trenger nå er en global finanskrise (+)
Les også: Blodrøde børstall verden over – hvorfor skjer det? (+)
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
