Nyheter

Stygge, stygge, stygge ord

Finnes det noe som kan tenne debattiveren hos nordmenn, er det spørsmål om språk.

Av Jonny Halberg, forfatter og dramatiker - bosatt på Jeløy

En debatt som har rast lenge nå, handler om ytringsfrihet og ytringsfrihetens grenser. Med jevne mellomrom debatteres hva man bør si i offentligheten av ukvemsord, bannskap, satiriske gemenheter og nedrakkende formuleringer, sist eksemplifisert med Radioresepsjonens «Er du helt mongo, eller?». Etter min mening bør man se på to faktorer hvis noen sier «Hei, din stygge drittsekk». Det ene er konteksten (sammenhengen uttalelsen kommer i). Det andre er intensjonen (med hvilken hensikt). Hvis forloveren i et bryllup reiser seg med hevet glass og sier til brudgommen: «Dette er til Martin, din jævla åndsforlatte mongo av en horebukk», vil det få en helt annen virkning om samme mann reiste seg i utdrikningsfylla og utbasunerte det samme. Noe lignende med Radioresepsjonen. «Er du helt mongo, eller?» er en uttalelse sagt i en slags vanens strøm, uten en direkte fornærmende henvendelse til flere eller en som har Downs syndrom, slik ordet fuck og motherfucker, som samme resepsjon bruker gang på gang, uten å få reaksjoner. Noe annet er det når ei jente på Hoppern skole på Jeløya kliner til en medelev i ansiktet med å rope «hore!». Der er hensikten klar, handlingen ondskapsfull og grenseløs. Radioresepsjonen var kanskje ikke pene, men det viktigste var at det foregikk offentlig.

Norge er fullt av bannskap og eder som avleveres muntlig, med en intensjon om å såre, eller i det minste fornærme. Slik må det være - denne tradisjonen av muntlige besvergelser har en plass i våre liv. Men det ser ut til at det finnes en gruppe mennesker som har som mål å feie og støvsuge språket vårt rent for slike uhumskheter. Ett grotesk eksempel er å skulle sensurere Pippi på de sju hav, der hun sier at faren hennes er negerkonge. Tenk det: negerkonge. Hvis en ser etter, oppdager en at det er uttalelser mot dem som oppfattes som svake. Her er vi inne på den frodige og grenseoverskridende norske folkekulturen, som er full av uttrykk mot andre som kan virke fornærmende. Ett eksempel er «hestkuk». Norsk lov har slått fast at det er grata å si dette til en annen i offentligheten. Unntak, så vidt meg bekjent. Det jeg vil innpå her, er at vi gjennom å døpe ting i landskapet og så lage et utvidet kognitivt kart over et sted, med å kalle opp visse merkesteder. Vi tillegger for eksempel en stein en menneskelig egenskap, som ved å kalle en fallosstein ute ved kysten for «kuken». Vel, det er en stein, men med kallenavnet får den en større betydning. Om ei jente på dette stedet sa: «Skal vi møtes under steinen i kveld?», er det ikke sikkert gutten vil skjønne hvilken stein. Om hun heller sa «Skal vi møtes under kuken», skjønner han.

Språket må være dynamisk: Ha høyde for det grove, plass til det finslepne og den grove ironien. Og, viktigst: Det grovkornede talespråket må ikke la seg kneble via media, den store offentlighetens vakthund, som mer og mer får lov til å sterilisere levende norsk faen-ta-mentalitet. Da skulle vi ende opp som politikerne, som kappes om å være så vage og ukontroversielle at det nesten ikke finnes noe menneskelig språk å kjenne igjen når de uttaler seg. Jeg savner Thorbjørn Berntsen, som da han kom hjem etter å ha snakket med den engelske innenriksministeren om Sellafield utbrøt «I called him a shitbag!». Liv Signe Navarsetes utbrudd på Vestlandet «Nei, no skal du høyre på meg!» hadde noe for seg. Men det hadde nok ikke nådd opp i engelsk kabinettpolitikk. Noen av oss skulle dannet en forening for grovkornet norsk. Første statutt kunne være: 1) Ikke hva som bør være tillatt å si, men hva som ikke bør være tillatt ikke å si.

Powered by Labrador CMS