Nye takter

Øya 2022 – disse artistene bør du få med deg

Det er tid for Øya 2022. Her er Dagsavisens anbefalinger dag for dag.

Mange av artistene som spiller på årets Øya-festival trenger ingen nærmere introduksjon. «Alle» skal uansett se hovednavn som Nick Cave, Gorillaz, First Aid Kit, Aurora, Florence + The Machine, Suede og rekken av sommerens mest omtalte nye og etablerte norske navn, blant dem Kamelen, Metteson, Brenn og Kvelertak. Men festival og ikke minst Øya handler også om å oppdage nye navn eller bli minnet på storheten til artister man i utgangspunktet kanskje har glemt litt. Her er Dagsavisens anbefalinger til artistene som er med på å gjøre Øya til nettopp Øya.

Les: Dagsavisen følger Øya 2022

LØRDAG 13. AUGUST

Blant svært mange kjente og kjære navn på Øyas siste dag er Aurora, First Aid Kit, Jenny Hval, Metteson, Fieh, Kvelertak og Honningbarna, og en åpningskonsert med Sondre Lerche. Her er øvrige anbefalte konserter:

Blodkvalt

Værmeldingene spår varme og stekende sol, men Blodkvalt vil gjøre sitt for tilte Øya inn i mørket allerede tidlig på ettermiddagen på festivalens siste dag. Her snakker vi trolig om en utladning på nivå med det verst tenkelige tordenbrak. Eirik A. Reithaug (Daufødt og Castaway Hounds) og Tibor Teskeredzic (Castaway Hounds) skaper sammen med vokalist Håkon Sakseide og et utvidet liveband svartmetall uten sperrer. Blodkvalt er «dedikert til kaos og opprør, med en vegg av gitarer og støy sugd ut fra metallens og ekstremmusikkens dystreste avkroker», skrev vi etter konserten på Bylarm i 2021. (Hagen, 14:25)

Hannah Storm, Bylarm

Hannah Storm

Hannah Storm var en av de store oppdagelsene på Bylarm i fjor. Hun kommer fra Oslo via Bergen, fra de samme kretsene, management og plateselskap, som ga oss Sigrid og Aurora. Hannah Storm var i den spesielle situasjonen at hun ikke hadde noen sanger ute før Bylarm, men har nå gitt ut tre singler som bekrefter det gode førsteinntrykket. «Hun har en praktfull stemme som står godt til det som kan kalles luksuspop. En sjanger som ikke nevnes så ofte, men må komme med i Spellemannprisen når Hannah Storm har slått gjennom», skrev vi etter Bylarm. Vi får høre om gjennombruddet kommer på Øya. (Vindfruen, 15:10)

CMAT

Ikke la deg skremme av at navnet lyder som en computer fra 90-tallet, debuterende Ciara Mary-Alice Thompson (CMAT) fra Dublin spiller pop med sterke islett av country, og i hiten «I Don’t really Care For You» låter hun som en herlig popcountryens svar på Kate Bush. «I Wanna Be A Cowboy, Baby» og «Nashville» peker videre inn i inspirasjonsvillniset, det hele med en aktivistisk og feministisk forkjærlighet for alle dem som har gått veien før henne. (Vindfruen, 16:40)

Selma French

I oppsummeringen av Øya 2019 kalte vi den lille Bibliotekscenen årets fineste oppgradering av området. En scene for musikk som er litt annerledes enn den som dunker fra de større arenaene, og for samtaler om litteratur. En av dem vi hørte der, og som er tilbake i år, er Selma French. Hun spiller også i gruppene Morgonrode og Masåva. Som soloartist synger hun på engelsk, og kaller fram minner om fine visesangere fra 60- og 70-tallet. Albumet «Changes Like The Weather In The Mountain» er rett rundt hjørnet. (Biblioteket, 18:20)

Sons Of Kemet

Sons Of Kemet har vært en av de fremste gruppene i den nye generasjonen av britisk jazz. Her snakker vi om det utvidede jazzbegrepet siden Kemets sønner også fordyper seg i en rekke andre sjangere fra den svarte musikkhistorien, og minner oss om at dansbare basslinjer også kan lages på tuba. Etter ti år med fire fremgangsrike album er gruppa ute på en avskjedsturné, siden de ikke blir å høre igjen i «overskuelig framtid». En dobbel grunn til å benytte anledningen nå.

The Comet Is Coming

Saksofonisten Shabaka Hutchins har vært på Øya før med The Comet Is Coming. Trommeslageren Tom Skinner har fått ny jobb i The Smile med Thom Yorke og Johnny Greenwood, og har også spilt i Oslo en rekke ganger med den etiopiske pianisten Mulatu Astatke. (Vindfruen, 18:20)

Little Simz kommer til Øya til sommeren. Her er hun på konsert i London rett før jul. Foto: AP

Little Simz

Blant flere gode hip hop-bookinger fra Storbritannia, er Little Simz den viktigste. Til tross for at hun har holdt på en ti års tid, er det de siste to-tre årene hun virkelig er blitt en stjerne, med låter og utgivelser som har satt kraftige spor etter seg. «Sometimes I Might Be Introvert» er albumet hun har med seg i bagasjen, og det har gitt henne nok en nominasjon til Storbritannias kanskje gjeveste pris, Mercury, i konkurranse med så forskjellige artister som Harry Styles, Wet Leg og Leeds-kvartetten Yard Act, som spiller noen små timer før henne på Øya. Hun kan for mange fort bli lørdagens store overraskelse i Tøyenparken. (Sirkus, 20:00)

SLIK HAR PROGRAMMET SETT UT TIL NÅ:

FREDAG 12. AUGUST

Fredagen toppes med navn som Florence + The Machine, Suede, Undergrunn, Dagny og Kamelen, men undergrunnen av små og store artister er vel verdt å sjekke ut:

Molchat Doma

Hviterussiske Molchat Doma, som er blitt ett av de store TikTok-fenomenene, pleide å låte som en synthforsterket mellomting av Laibach og Joy Division/New Order. Med sistealbumet «Monument» har de svingt litt bort fra det gapende mørket og inn mot en hardere og synthdrevet rytmisk lyskilde, som både er dansbar og til forveksling likt The Cure på sitt mest lystige. Vokalist Egor Shkutkos vokal er likevel mørk nok så det holder. (Sirkus, 15:40)

Skarbø Skulekorps

Skarbø Skulekorps er ikke et vanlig korps, men ikke et vanlig band heller. De spiller uansett uvanlig godt. De har ikke noe med korpsbevegelsen å gjøre, men fikk for noen år siden kjøpt de gamle uniformene til Frogner skolekorps, og måtte ha et bandnavn som matchet. De befinner seg i et særdeles åpent landskap, med jazz, rock, funk og mye annet fint, og klarte likevel å få spillejobb på «Lindmo» i vår. Laget ledes av trommeslageren Øyvind Skarbø, består ellers av en rekke kjente musikere fra forskjellige miljøer, og har gitt ut to album på det frittenkende plateselskapet Hubro. (Vindfruen, 15:40)

Øyvind Skarbø trommer sammen sitt eget Skulekorps til nye utspill.

Amason

Med Amanda Bergman og Dungen-frontmann Gustav Ejstes i spissen er Amason sammenfatningen av alt hva man forbinder med svensk «indie», med noen av Sveriges fremste låtskrivere i rekkene. De er kjent for gromme coverversjoner av svisker som «California Dreaming», men aller mest deres egen sommerlige, intellektuelle og sfæriske pop, som fikk et større mørke over seg med albumet «Galaxy II» (2021). Sist de spilte på Øya greide de ikke å vekke trøtte festivalgjengere, i år har de amfiet fredag ettermiddag, og bør levere langt bedre. (Amfiet, 16:35)

Altin Gün

Bandet Altin Gün transformerer det tyrkiske inn i en tidløs progsfære og skaper godstemning med duvende dans og smått alternative vibrasjoner, skrev dagsavisen etter Oslo World-konserten på Cosmopolite i fjor høst, og konkluderte med at det tyrkiske bandet ville vært gull på en utendørsfestival på ettermiddagen, i solskinnet på en gressplen mens man venter på at kvelden skal eksplodere.

Altin Gün

På Øya er det nettopp det som skjer, med et band som dyrker det tidløse i musikken de spiller og som transformerer bandets iboende aspekter inn i en samtid hvor nostalgien har høy verdi og sangene framstår som eviggrønne. (Sirkus, 17:30)

Fred Again...

Briten er låtskriver, artist, produsent og alt imellom. De siste årene har han hatt bidrag på en drøss låter og jobbet med mang en artist. Stormzy, The xx, Roots Manuva, FKA Twigs og Stefflon Don for å nevne noen. Fred Gibson, som han heter, har levert en rekke fengende låter der hans elektroniske musikk nesten alltid har et snev av pop i riff og refreng. Triksene hans er velkjente, men brukes på nye vis og holder det hele spennende. Slik blir det kanskje når Brian Eno er din musikalske mentor? Det kan bli fest fredag. (Sirkus, 19:20)

TORSDAG 11. AUGUST

Nick Cave and the Bad Seeds er hovednavnet torsdag, i tillegg til Girl In Red og JARV IS (Cocker). Men disse artistene er varmt anbefalt:

Mall Girl

«Mall Girl, det er jenta fra kjøpesenteret, men jeg får en mer barnlig tivoli/sirkus-følelse av denne musikken, som er full av festlige gleder og overraskelser. Låtene er heftige utblåsninger på to-tre minutter, som alle rekker å få med litt av hvert i løpet av sin korte tid», skrev Dagsavisens Geir Rakvaag om Mall Girls debutalbum som kom tidligere i år. Kvartetten som fant hverandre på Musikkhøgskolen har lenge vært et av norsk rocks mest lovende band med sine uforutsigbare formler, og vi gleder oss til å se hva de leverer på Øya når de åpner dag 2. (Vindfruen 14:00)

Mall Girl slipper debutalbumet "Superstar" på Ingensteds i Oslo 30. april, og er også på Øya i august.

Signe Marie Rustad

Signe Marie Rustad er en av de fremste stemmene i det nye nordicana-miljøet, med visesang inspirert av amerikanske tradisjoner. Albumene «Hearing Colors Seeing Noises» og «When Words Flew Freely» ble begge nominert til Spellemannprisen i countryklassen, og for sistnevnte fikk hun den samme prisen i klassen for tekstforfattere. Hun fortalte at hun trodde hun var kommet til veis ende med denne virksomheten, men så begynte hun å høre på sine egne game favorittalbum, og fant igjen den gode, gamle gode følelsen av fin musikk. Hun begynte med å skrive den vakre pianoballaden «Die With Your Boots On» til plateselskapet sitt. «I guess the best music don’t come from easy living», sang hun der. Sangene er ofte bredt arrangert, med en rekke fiffige detaljer som tar dem langt ut i en slags kosmisk cowgirlområde. Hovedscenen er stor for musikk som dette på en tidlig ettermiddag, men det er grunn til å komme tidlig i parken for å høre på Signe Marie Rustad. (Amfiet, 14:50)

han gaiden

Oslos mest omtalte electronica-trio de siste par årene. Kristin Myhrvold, Ingrid Skåland Lia og Ragnhild Moan har spilt på en rekke festivaler og bransjearrangementer som Bylarm og Vill Vill Vest, og overbevist med atmosfærisk dansbare rytmer med saksofon og vokalharmonier som gjør dem til noe eget. Debutalbumet «you called me your erika» kom tidligere i år, og på Øya spiller de intimt og kledelig nok innendørs, på Klubben. (Klubben, 15:35)

Charlotte Dos Santos

Norsk-brasilianske Charlotte Dos Santos var en sensasjon med sitt debutalbum «Cleo» sommeren 2017, med sanger i grenselandet mellom soul, jazz, r & og brasiliansk tropicalia. Hun sto fram med en åpenbaring av stemme, og sangene som denne stemmen fortjente. Hun fikk åpne Øyafestivalen det samme året, i et av de mest øsende regnværene i festivalens historie.

Den nye singelen til Charlotte Dos Santos øker forventningene til "det vanskelige andrealbumet" som kommer til høsten.

EP-en «Harvest Time» holdt oppe interessen i 2020, men til høsten kommer omsider et helt nytt album. I mellomtiden har den nye singelen «Filha Do Sol» vært en av sommerens høydepunkter. Dette kan bli fint. (Vindfruen, 15:40)

Slottsfjell

Myra

Det er lett å tenke at Myra er over alt om dagen, men det er på scenen hun virkelig hører hjemme. Bergensrapperen med sin helt egen flyt og sjargong, fra det rå og upolerte til det flørtende humoristiske og «sassy», har både scene og publikum i sin hule hånd. På «Bokser og ballerina» er mange av hennes beste låter samlet, og albumtittelen er heller ingen ueffen beskrivelse på Regina Tucker når hun ikler seg Myra-rollen. Sist hun sto på Øya, i 2018, kåret vi henne til «dronningen av byen». (Amfiet, 16:35)

Parquet Courts

New York-kvartetten Parquet Courts er det man kan kalle en erketypisk Øya-booking, et alternativt rockeband som grenser mot både skarpere og mykere kanter, og som over tid har opparbeidet seg en solid fanskare på grunn av egenartet musikk og originale låter i et landskap der de finner åndsfrender i alt fra David Byrne til Television og mer rytmisk dansbare saker. Sisteskiva «Sympathy For Life» er råsterk, og at de gjennom året har turnert med Mdou Moctar fra Niger som oppvarming, sier også mye om retningen Parquet Courts er i ferd med å gå i musikalsk forstand. (Hagen, 16:35)

Combos

Combos

Denne kvartetten ble fort en livefavoritt etter at vi så dem på Bylarm like før pandemien. Siden har de videreforedlet sin høyoktane punkrock-cocktail med albumet «Steelo» og – etter at verden våknet – igjen liveopptredener hvor låtene til gitarist Thomas Antonsen og den fresende, glisende og frådende framtoningen til frontmann og vokalist Axel Møller Olsen går opp i en høyere enhet. Skatepunkere, hardcoreentusiaster og inngrodde punkrocke bør kjenne sin besøkelsestid. (Hagen, 18:25)

Michael Kiwanuka

Engelske Michael Kiwanuka begynner å bli en godt etablert moderne soulsanger, men det er «bare» ti år siden han ble kåret til «mest lovende» i BBCs «Sound of 2012». Musikken hans sendte tanker til gamle dagers sosialt bevisste oppvåkning i soulmusikken, med store ambisjoner, både politisk og musikalsk. Kiwanuka har allerede kommet langt i fotsporene til Stevie Wonder, Marvin Gaye, og Curtis Mayfield, men uten at han minner påtakelig om noen av disse.

Kiwanuka

– Akkurat det jeg ønsket, med en frihet og løshet som har forsvunnet. Det ser ut som det går an å være en artist med en egen stemme fortsatt. Jeg kan i alle fall bare være meg selv, fortalte han oss den gangen i 2012. Tre år er gått siden hans album «Kiwanuka», som fikk det høythengende Mercury-prisen for årets beste britiske album. I 2019 overbeviste han varmt og stort på et smekk fullt Sentrum Scene. Konsertene har gjør i sommer er i stor grad basert på låter fra «Kiwanuka»-albumet. (Amfiet, 18:30)

Musti

Musti er et av norsk hip hops største talenter, som både har satt seg selv og Tøyen på kartet med smarte tekster og låter som fester seg. Siden Ugbad Yusuf Mustafa Noor gjorde en brakdebut i denne sammenhengen på Øya-biblioteket i 2019, har hun rukket å kvittere ut noen av de gjeveste prisene en nykommer kan vinne fra Spellemann og P3 Gull. Konserten vi så med henne på Slottsfjell tidligere i sommer lover godt for «hjemkomsten» til Tøyen, hvor hun inntar en av festivalens mest profilerte programposter når avslutter torsdagskvelden på Sirkus-scenen. (Sirkus, 21:45)

Musti



ONSDAG 10. AUGUST

De store artistene onsdag har de fleste notert seg allerede. Hovednavnene er Gorillaz, Kings Of Convenience, Arif, Emilie Nicolas, Lemaitre og Brenn. I tillegg anbefaler vi følgende:

Kanaan

Denne Oslo-baserte trioen har levd sitt eget liv gjennom flere utgivelser, men etter fjorårets album «Earthbound» brøt de overflaten med både Spellemannpris i kategorien rock og som etterspurt liveband. Musikken er i utgangspunktet psykedelisk prog- og stonerrock med islett av jazz, men i det siste har de tygd i seg såpass med granitt at det knapt finnes noe tyngre og seigere og mer riffsterkt band enn trioen som har «dagjobber» i så forskjellige band som Mall Girl, Daufødt og Juno. Kanaan er hardrockbraket Øyafestivalen sårt trenger i et år da den hardere sjangeren for en stor del er blitt forbigått. (Hagen, 15:05)

Vilde Tuv

Vilde Tuv var et av de store nye navnene fra Bylarm i 2014, sammen med Aurora og Emilie Nicolas. Etter det svært fine debutalbumet «D’meg» i 2016 gjorde hun noe helt annet med fjorårets «Melting Songs». Her handlet det om instrumental trance-dance, massivt syntetisk, men ofte med blokkfløyte som hovedinstrument. Musikk som inviterer til sterke fordommer, men som vinner over dem med sin kontaktskapende melodiøse nærhet. Dette kan bli en oppløftende start på den første Øya-ettermiddagen. (Klubben, 15:45)

Princess Nokia

New York-auren ligger tungt rundt Princess Nokia, rapperen, låtskriveren, feministen, aktivisten, skuespilleren og agitatoren som kan være et fyrverkeri på scenen og i kommunikasjon med publikum. «1992 Deluxe» fra 2017 ble albumet som virkelig gjorde Nokia, eller Destiny Nicole Frasqueri til et navn, og i ettertid har hun utgitt ytterligere en miksteip og to album som har vekslet musikalsk fra det harmdirrende til det flørtende og varme. Hun tok angivelig pause fra alt under pandemien, men nå når hun er tilbake lover det godt for publikum på Øyafestivalen. (Vindfruen 15:50)

Princess Nokia

H.E.R.

Filippinskamerikanske Gabriella Sarmiento Wilson, eller H.E.R., har snart vært i rampelyset en liten evighet, og har derfor oppnådd svært mye i løpet av sine første 25 år. Artistnavnet er en forkortelse av Having Everything Revealed, og det er virkelig bekjennelsestid når hun lar ballader badet i melankoli og seig og atmosfærisk R’n’B-bryne seg mot rytmiske finesser. H.E.R. har en vokal som når gjennom det meste, men som også kan bidra til å løfte gitaren til det fullkomne om det gjelder. Fersk fra oppvarming og gjesteopptreden med Coldplay denne sommeren, tror vi hun stjeler showet på egen hånd og vel så det. (Amfiet, 16:45)

Mdou Moctar

Mahamadou Souleyman heter han egentlig, gitaristen og artisten fra Niger som forvalter arven etter noen av Vest-Afrikas største stilskapere innen tuareg-musikken på psykedelisk og medrivende vis. Etter å ha utgitt musikk gjennom telefonnettet ble han en stadig større artist, og hans femte utgivelse «Afrique Victime» (2019) er en av de stor triumfene innen den såkalte ørkenbluesen de senere årene. Når det er sagt er Moctar langt mer enn «bare» en ørkenblues-gitarist, med fullt band er han en av de afrikanske artistene som både musikalsk og tekstmessig er i ferd med å erobre markeder langt utenfor «world»-miljøene. (Hagen, 16:45)

Don Letts

Et DJ-sett med Don Letts en varm ettermiddag kan fort bli et tidlig høydepunkt på Øya. Letts var DJ i den tidlige «punky reggae»-æraen i London sent på 70-tallet, og ble en sentral skikkelse i miljøet rundt The Clash, The Slits og Bob Marley. Over 40 år senere har han sitt eget ukentlige radioprogram på BBC, «Culture Clash», der han som tittelen antyder spiller en eklektisk miks av god musikk. Klubbopptredenene hans tar ofte utgangspunkt i reggaemusikkens rytmiske herligheter. Hør for eksempel samlealbumet «Don Letts presents The Mighty Trojan Sound», eller fjorårets bidrag til plateserien «Late Night Tales». (Klubben, 17:35)

Bikini Kill

Det er duket for en legende på Øya, et band som regnes blant den amerikanske 90-tallspunkens store stilskapere og ikke minst en feministisk kraft som banet vei for en rekke unge jenter som visste at nå kunne de også spille i band. Sammen med Babes In Toyland, Huggy Bear og L7, var Bikini Kill fra grungestaten Washington blant de viktigste grunnsteinene i Riot Grrrl-bevegelsen. Bandet ble grunnlagt av vokalist Kathleen Hanna, trommis Tobi Vail og bassist Kathi Wilcox, og mellom 1990 og 1997 ga de ut to album og et knippe split-utgivelser med Billy Karren som innhyrt gitarist. Bandet gjenoppsto i 2019, da uten Karren, men med Erica Dawn Lyle på gitar. (Vindfruen, 17:40)

Perfume Genius

Michael Alden Hadreas er blitt mye bedre kjent som Perfume Genius de 12 årene som er gått siden debuten. Oppmerksomheten rundt ham har hatt en stigende kurve som toppet seg da «Set My Heart On Fire Immediately» kom på 6. plass på Kritikertoppen for 2020. Dette var kunstpop av stort format, et album som kom som en lang personlig betroelse, med sanger til å ta og føle på. Stemmen hans er alltid en opplevelse. Årets nye album «Ugly Seasons» er musikk til en danseforestilling, så det ser ut som om sommerens konserter hovedsakelig inneholder sanger fra «Set My Heart On Fire Immediately». (Hagen, 18:35)

The Good The Bad And The Zugly
«Research And Destroy»

The Good, The Bad and the Zugly

Scandirockens ukronede tronarving spiller på Hagen-scenen mer eller mindre samtidig med Nick Cave, og det lover svett, selvironisk og sinna rock som angriper sjangerens forkjærlighet for øl, drittsekk-drifter og destruktivitet. Årets album, det femte totalt, er «Research And Destroy», hvor de med glimt i øyet begår samfunnsanalyse og satire på høyt nivå, innpakket i rødglødende punkrock og hardcore av edelt merke. Vokalist er for øvrig Ivar Nikolaisen, som har fått den mye omtalte ekstrajobben som vokalist i Kvelertak. Med andre ord er han dobbelt Øya-aktuell. (Hagen, 20:45)


Kilde: Øyafestivalen