Nye takter

Med sitt nye album «The Gods That We Touch» nærmer Aurora seg det gudommelige

Men gudene var ikke døde likevel. Avtrykkene fra dem lever i beste velgående gjennom Auroras nye album «The Gods That We Touch», hennes mest helstøpte så langt i karrieren.

---

5

Aurora

«The Gods That We Touch»

Petroleum Records

---

«The Gods That We Touch» er Auroras fjerde siden debuten og et på alle vis imponerende sprang videre fra forrige plate, «A Different Kind of Human (Step 2)», som har rukket å bli snart tre år gammel. Men det har definitivt ikke vært stille fra Auroras side i mellomtiden. Få artister har brukt nedstengning og isolasjon så godt som Aurora Aksnes, enten det handler om synlighet eller om å ta rommet kreativt i bruk. At sangen «Into The Unknown» fra «Frozen 2» ble Oscar-nominert og den eldre sangen «Runaway» ble en plutselig TikTok-suksess, er å regne som utbetalt bonus i sammenhengen. Helt på egen hånd har hun befestet rollen som en av Norges mest særegne internasjonale popartister. For eksempel nærmer den påtrengende poppa «Cure For Me» seg alene 16 millioner runder på YouTube. Den framstår som et manifest over selvstendighet og egenart, og den forteller mye om Auroras kunstneriske viljestyrke: «The glorious teachers are no use for creatures/Who knows how to play with the gods», synger hun smått lakonisk, og har med det gitt oss en nøkkel til dette nye albumet sett under ett.

I en blå velursofa, og i blå kjole, sitter Aurora Aksnes.

Svært mange av alle låtene på «The Gods That We Touch» er kjent allerede. «Exist for Love» ble utgitt som singel så tidlig som i 2020, som et utstrakt kjærtegn i en vanskelig tid. Om «Cure For Me» er nøkkelen, er denne inderlige perlen av en kjærlighetssang selve omdreiningspunktet for albumet som handler mye om spiritualitet, natur, klima og dualisme, om de ulike kreftene som omgir oss og som har inspirert tenkning, sagn, filosofi og kunst siden tidenes morgen. Alt dette kan ses som en naturlig videreutvikling fra de foregående platene hennes, men tekstmessig behandler Aurora de nye låtene med større dybde og en poetisk berøring som imponerer. Og så var det denne kjærligheten da, eller tanken på å gi noe tilbake til det være seg enkeltindividet eller fellesskapet. Når en «gammel» låt som «Exist for Love» fortsatt framstår som sentral, er det fordi den tematisk blir brikken som binder det hele sammen.

Aurora

Flesteparten av sangene er innspilt på baroniet Rosendal, igjen med hennes faste trommeslager Magnus Skylstad som produsent og multitaskende våpendrager. Alle de 15 titlene på «The Gods That We Touch» er dessuten ifølge henne selv inspirert av guder hentet fra gresk mytologi. «Cure For Love» er i så måte en berøring fra helbredelsesgudinnen Panacea, mens «Exist For Love» naturlig nok knyttes til Afrodite. Gudene ligger sjelden så oppe i dagen som på disse låtene, men gjennomgående gjør Aurora det klart at gudene i likhet med menneskene ikke er perfekte. En av tekstene understreker at hun ikke er noen engel, og at hun kan være for mye, men når hun så synger «I’m losing my connection/I’m tired of the rules/And your corrections/I want to live my life» snakker hun like gjerne til massene som til en gitt person, eller om forventningene som for eksempel musikkbransjen nødvendigvis har til et talent av hennes kaliber.

Aurora

Akkurat den sangen, «Giving In To Love», er knyttet til Prometeus, guden som stjal ilden og ga den til menneskene, og med det ga han oss også kunsten. Ifølge sagnet ble han straffet av Pandora som bandt han til en klippe. Men kunsten lar seg ikke binde, like lite som Aurora lar seg binde. Hun insisterer på å leve livet på alle dets sider. Det skal vi være glade for.

«Being so alive/Can hurt so very much» synger Aurora på sangen «This Could Be A Dream», tilknyttet drømmenes gud, Morfeus. Akkurat den ambivalensen kjennetegner mye av det nye albumets utstråling, Auroras ubundne lekende spontanitet og en intens glede kombinert med en uttalt erkjennelse av hva som smerter henne, enten det er på et personlig plan eller knyttet til en mer overordnet frykt for hva vi kollektivt er i ferd med å ødelegge på planeten. I sangene ligger det også et dirrende sinne rettet mot fordomsfulle miljøer og grupperinger, særlig knyttet til krefter som vil hindre andre i å leve livet sitt slik de selv ønsker det. «Cure For Me» er også en kilevink i retning de miljøene som tror at for eksempelvis homofili kan kureres gjennom terapi. Budskapet er kanskje lett kamuflert i et teppe av 1990-tallsinspirerte rytmer, men ingenting av det hun gjør er overfladisk.

Aurora

Musikalsk er «The Gods That We Touch» lett på overflaten, preget av den nesten intuitive vokalen, men med tyngde og komplekse komposisjoner som gjør poplåtene til avanserte små kunstverk. Hun holder seg med et lag av musikere hun kjenner godt, i første rekke nevnte Skylstad og gitarist Fredrik Svabø, men en av få gjester er Per Arne Glorvigen som med sitt gjenkjennelige bandoneon bidrar til at Artemis flyter ekstra vakkert i dette tilfellet. På den sensuelle «Everything Matters» gjester franske Pomme både som vokalist og oversetter. En annen låt som virkelig vokser er «Blood In The Wine», med et mektig akkompagnement av strykere, voldsomme perkussive reisverk og «skrikende» elementer som sender tankene i retning Ennio Morricone eller noen av 60-tallets mest flamboyante produsenter.

Og apropos ambivalens, så maner låten «Heathens» fram Persepones skrekkinnjagende posisjon i underverdenen som en samler av døde sjeler, samtidig som hun er en gud for fruktbarhet i universets livssyklus. Hele albumet framstår som en syklus, fra Aurora frister oss inn med det nydelige forspillet «The Forbidden Fruits Of Eden», til «A Little Place Called The Moon» (med Mikael Tellez) står igjen som en tilnærmet instrumental og nynnende nydelig avslutning med Auroras vokal som strekker seg eterisk mot perfeksjonen.


Aurora er aldri endimensjonal når hun går inn for noe, men det betyr ikke at et album som «The Gods That We Touch» krever kunnskap eller interesse for det være seg gamle greske guder, klimamål eller politiske samfunnsstrukturer. De fleste låtene hennes kan nytes slik bare den beste popmusikken innbyr til, men det som gjør sangene og albumet som helhet til noe mer enn «bare» pop er dybden hun legger i det, og som uvilkårlig vil smitte over på den som legger øret inntil. Det er kompleksiteten i det enkle som har gitt Aurora en av verden mest helhjerta internasjonale fanbaser, og som gjør at hun generelt vekker interesse langt utenfor komfortsonen. Og med «The Gods That We Touch» tar hun for alvor steget inn i en internasjonal toppklasse få artister er forunt å være i.

Mer fra Dagsavisen