Michael Kiwanukas store stemme varmet Sentrum Scene

5

KONSERT

Michael Kiwanuka

Sentrum Scene, Oslo

Foran et andektig lyttende publikum spilte Michael Kiwanuka det som trolig var hans siste klubbkonsert i Norge i overskuelig framtid. I kjølvannet av hans nye album «Kiwanuka» er det knapt grenser for hvor langt mannen med den blåvarme stemmen kan nå, og lenge før noe ny musikk forelå ble Oslo-konserten flyttet fra Rockefeller til Sentrum Scene på grunn av stor etterspørsel. Han kunne fint fylt et langt større lokale, og kvitterte med en nydelig oppvisning av musikalsk håndverk der både hans sosiale engasjement og arrangementene fra særlig de to siste albumene signert Danger Mouse og hip hop-hodet Inflo satte farge på liveformatet.

Les også: En ny souloppgang med Michael Kiwanuka og Raphael Saadiq

Fra et utilslørt utgangspunkt i klassisk amerikansk soul drysser Kiwanuka inderlig britisk harme over tilværelsen. Først og fremst ligger harmen i tekstene og i den inderlige måten han framfører dem på. Han er heller fåmælt mellom låtene, men det er ingen tvil om hvilke generasjonsportrett han speiler gjennom musikken: «I’m in love but I’m still sad/ I’ve found peace but I’m not glad» heter det i «Black Man In A White World», sangen som bygger på den klappende rytmen til blueslegenden Son House og som etter fire låter fra «Kiwanuka» for alvor løftet Sentrum Scene på en kveld der nye låter gikk hånd i hånd med hans mest kjente sanger, og ofte umerkelig over i hverandre uten mellomrom.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Mode Steinkjer

Les også: Brennende og poetisk

Hele første del av konserten gikk i ett, fra den forsiktige koringen introduserte den vare balladen «Piano Joint (This Kind Of Love)», via «You Ain’t The Problem» og den heftige «Rolling», til den lekent sammensatte «I’ve Been Dazed», alle fire helt nye låter som viser hvordan det nye albumet er et sikkert og overskuddspreget steg videre for en artist som medgir at han har slitt med dårlig selvbilde og følelsen av utenforskap hvor han enn befinner seg. Det være seg hos slektninger i foreldrenes hjemland Uganda, som de flyktet fra under Idi Amins regime, eller i Nord-London der Kiwanuka har bodd hele livet, nærmere bestemt arbeiderstrøket Muswell Hill hvor han bokstavelig talt har vært en svart i en hvit verden. Dette preger musikken hans like mye som fascinasjonen for amerikansk blues og en stemme som lett leder til sammenlikninger med Kiwanukas forbilder Marvin Gaye, Curtis Mayfield eller Bill Withers.

Les også: Stormzy tar valget

Live dyrker han de langsomme oppbygningene som kjennetegner mange av låtene hans, og han lener seg tungt på et helt strålende band mens han klamrer seg til gitaren. Han lar de soul- og gospelmettende koristene på flanken og hovedgitarist Michael Jablonka være førende i etableringen av den varme atmosfæren som sender hans egen vokal elegant over lydbildet. Kiwanuka framstår fortsatt som en noe «hemmelig» artist sett i lys av suksessen med «Home Again» og ikke minst sangen «Cold Little Heart, som ble valgt som vignettsang til TV-serien «Big Little Lies». Han opptrer ikke med store fakter, snarere står han stødig i front som en orkesterleder badet i sobre røde og blå kaskader av lys. Små velkomne variasjoner kommer i form av for eksempel pianoballaden «Solid Ground» med mannen selv ved tangentene, eller som neddempede akustiske mellomspill i nye kjærlighetssanger tilegnet kona som han siden sist har flyttet med til Southampton. «Light» er en av disse, en vakker nedstrippet sang som tematisk følges opp i «Hard To Say Goodbye», den første av i alt fire ekstranumre denne kvelden.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Mode Steinkjer

Les også: Hjemmeseier for Winnerbäck

Løsrevet fra Muswell Hill og den plutselige suksessen som «Big Little Lies»-bidraget førte med seg, gir han nå kropp og sjel til sine største hits med en selvfølgelighet som føles helt naturlig. Den halvakustiske framføringen av «Home Again» viser framfor alt hvilke dybder stemmen hans rommer når han kaster hodet bakover og gir seg refrenget i vold. «Cold Little Heart» lar han så breie seg ut i hele sin sju minutter lange velde, med kveldens mest kraftfulle oppbygging, før punktum settes med høylytt nynning og allsang til den like lange «Love & Hate». Denne signaturlåta er florlett i arrangementet, men demonene lurer mellom linjene og jages fram av en artist som ikke skyr sin egen fortid. Og mens ekstranumrene ramses opp er det liten tvil om hva publikum egentlig har kommet for å høre. Men Michael Kiwanuka viser gjennomgående at han er en av vår tids store låtskrivere som kompromissløst omfavner og utfordrer sjangeren han selv elsker, og med det som utgangspunkt lar han overskudd og intensitet prege konserten som helhet, og ikke bare hans mest kjente merkesteiner.

Michael Kiwanuka på Sentrum Scene. Foto: Mode Steinkjer