Nye takter

Oslo World ble en rebelsk fest i høstmørket – les anmeldelsene her

Den første Oslo World-festivalen etter pandemien blir stående igjen som en av de beste årgangene i festivalens 28 år gamle historie. Det til tross for smitterestriksjoner og noen nødløsninger i bookingen.

Å arrangere en stor internasjonal festival i Oslo akkurat denne høsten, må ha vært et lappeteppe av byråkrati og kompromisser. At det ble en suksess i hvert fall sett fra publikums side, skyldes spillesugne artister, et publikum sulteforet på intravenøs livemusikk, og en svært god blanding av yngre talenter og solide veteraner på scenene. Under temaparaplyen «Rebeller» hadde alle det til felles at de har en eller annen form for europeisk tilknytning og dermed også tilgang til EU-godkjente vaksinepass. Oslo World utnyttet mulighetene til å igjen bringe noe av det beste den globale musikkscenen har by på til Oslos scener, der musikken ble spydspissen for en større diskusjon om sosial rettferdighet, representasjon, det offentlige ytringsrommet og artistenes viktige rolle som opprørske fanebærere for en bedre og mer inkluderende verden.

Ana Moura

Ana Moura

Fra starten med Oumou Sangare fra Mali for snart en uke siden skulle uka og helgen, med blant andre legendene Amadou & Mariam, by på en rekke uforglemmelige konserter. Dagsavisen var på sine runder innom en fantastisk fin konsert med den portugisiske fadostjernen Ana Moura på Sentrum Scene, men selv hun bleknet i forhold til Lina_Raül Refrees konsert i samme sjangerlandskap senere i festivalen.

Ami Yerewolo

Vi så Malis beste unge rapper Ami Yerewolo piske opp stemningen på Blå med feministiske slogans og rebelsk publikumsappell. Da den ukrainske rapperen Alyona Alyona inntok samme sted fredag ble det hip hop-fest for det som fortonte seg å være hele Oslos ukrainsk- og russisktalende befolkning, takket være en artist som har en personlighet og en energi som slår beina under det meste.

Alyona

Alyona Alyonas publikum var noe helt annet enn på den skandinaviske hip hop-mønstringen på Parkteatret samme kveld, der Jonas Benyoub viste at Etterstad er et sted i verden da han slo an tonen før Göteborg-artistene A36 og Asme.

Jonas Benyoub på parkteatret under Oslo World.

Disse konsertene, sammen med Oslo World Ung som inkluderte britiske Eddy & Zino og El Far3i fra Jordan gjorde festivalen bredere også i aldersmessig forstand, og bidro til at hip hop ble en av to sterke sjangerfløyer på årets festival. Det bør være en spire til inspirasjon når festivalen skal booke framtidige år. Den andre dominerende trenden var den store representasjonen av artister fra Spania og Portugal.

Anmeldelser av Oslo World

Les anmeldelsene av fire konserter som står igjen blant 2021s beste Oslo World-opplevelser:


6

Lina_Raül Refree

Kulturkirken Jakob

Det begynte i mørket, med Amália Rodrigues’ «Medo» («Frykt») som setter klørne i publikum fra første stund, en sang om nattens klamme ensomhet, lammende frykt og dødsangst underminert av et dronende, trykkende elektronikateppe. Og likevel stråler lyset hos duoen Lina_Raül Refree intens fra et sted langt bortenfor tid og rom. Kjente fado-sanger sanger ivaretas her av en vokalist med en unik rekkevidde, og en komponist som har en spennvidde som strekker seg fra det urovekkende og frammanende atmosfæriske, til lumre og støyinspirerte partier som han bokstavelig talt graver fram fra en underverden bare han selv har tilgang til.

Med albumet «Lina_Raül Refree» som utgangspunkt ble et knippe av de mest kjente sangene fra den portugisiske fado-legenden Amália Rodrigues’ repertoar stanset ut gjennom musikalske brytninger som fikk Jakobskirkens grunnvoller til å dirre. På konserten framfører de blant annet «Foi Deus», «Cuidei Que Tinha Morrido» og «Ave Maria Fadista».

Lina Rodrigues har en stor stemme, men var ikke blant de mest kjente fadosangerne internasjonalt før samarbeidet med Raül Refree tok form. I mange år sang hun jevnlig på Lisboas fadoklubber, og utga to album på egen hånd, da under navnet Carolina. Da hun hørte hva den spanske komponisten Raül Refree gjorde med den aspirerende flamenco-stjernen, senere popsensasjonen Rosalía på hennes debutalbum «Los Angeles», fikk hun ham over til Lisboa for å høre henne synge. Det ble starten på et samarbeid man knapt har hørt maken til.

Lina_Raül Refree ble et høydepunkt på Oslo World med konserten i Kulturkirken Jakob.

Refree har samarbeidet med Sonic Youths Lee Ranaldo og den spanske rapperen Mala Rodriguez, men det han gjør med fado-komposisjonene på synth, klaver, moog, harmonium og et vell av elektronikk, er noe helt annet. Han omformer de tekstlige «atskilte stille skrikene» som det blant annet synges om på «Maldicão» til musikalske bilder som formidler sangenes iboende uro, og Linas vokal følger som hånd i hanske. Det er imponerende arrangert, og gamle, nesten slitte sanger blir ikke bare som nye, men noe helt annet.

Det er like urovekkende som storslått, og helt i tråd med musikksjangerens forankring i smerten, savnet og angsten som avfødte den blant Portugals kvinner som i årevis levde i uvisse mens mennene var på sjøen. Over det hele, med unntak av noen partier der Refree slår seg løs blant annet ved å røske så hardt i flygelets innvoller at hele kirker rister, stråler Lina Rodrigues’ stemme som olje på opprørt hav. Ingenting synes tilfeldig i måten de inntar kirkerommet, som er en perfekt ramme for Lina_Raül Refrees fadovisjoner. I «Barco Negro», den svarte båten, inntar Lina prekestolen og skimtes kun i en svak spotlight som om hun skuer utover det beksvarte havet, i sangen om han som aldri kommer tilbake, mens Refree sittende under pisker opp de opprørte bølgene, og likevel kan du høre knappenålen falle i det store rommet. Rett og slett en magisk Oslo World-konsert.

5

Maria Jose Llergo

Parkteatret

Maria Jose Llergo strålte om kapp med publikum, og ga en konsert som til fulle viste hvorfor hun er det heteste nye navnet fra en ung generasjon som er i ferd med å fornye flamencoen. Med sterke sanger og en stemme som er bortenfor det meste vi har hørt, full av innlevelse, kraft og melankoli, jager den Cordoba-fødte artisten stemninger og toneleier på en nærmest intuitiv måte. Det er ikke minst imponerende med tanke på hvor fersk hun er som konsertartist på dette nivået, og det sier sitt at konserten på Parkteatret var hennes første noensinne for et stående publikum. Selv satt hun gjennom store deler av konserten sammen med sin faste gitarist, småpratet på morsmålet med den store kontingenten av spansktalende publikummere, slengte kyss som takk for applaus og viste en oppriktighet i møtet med publikum som er sjelden å se.

Maria José Llergo sto for en av årets fineste Oslo World-konserter, på Parkteatret.

Musikalsk er det som om Llergo har to gir. Det ene er intenst og innstendig forankret i flamencotradisjonen med gitaren som eneste akkompagnement, men også gitaren får noen knepp i moderne retning, og når synthen kommer inn i bildet som et ekko av den gang Camarón de la Isla revolusjonerte flamencoen på 70-tallet, blir Llergos musikk utover den rene grunnstammen alt annet enn tradisjonell. Det er lett å se for seg at neste gang vi ser henne i Norge er det på en langt større scene, og vi som var på Parkteatret kan mimre om da vi så henne på intimkonsert.


Pongo

5

Pongo

Blå

Hvor skal man begynne? Pongo er Portugals nye Kuduro-stemme, men også så mye mer enn det. Musikken hennes har et tydelig anker i hjemlandet Angola, med kuduro-dansen som utgangspunkt og knallharde beats ispedd drivende zouk-perkusjon og den mer calypsopregede socaen, men i et livesett som fikk svetten til å renne fra veggene på Blå har hun dekonstruert det hele inn i et klubbpreget lydbilde som er hypermoderne, stenket med hip hop og knallhard techno. Blandingen er likevel varm og melodisk medrivende, med smittende refrenger og Pongo selv som en artist som ulikt mange med lignende bakgrunn som henne dyrker gleden, den positive energien og partystemningen til fulle.

Pongo

Hun kunne lett brukt musikken til å bearbeide traumer som resultat av flukten fra borgerkrigen i Angola og en oppvekst preget av rasisme og store klasseskiller i Lisboas forsteder. Hun snur det hele til sin fordel, og skaper full fest med låter og meldinger fra scenen som viser at budskapet hennes ikke er tannløst heller når det kommer til tekstene. De harde rytmene bygger under en vokal som stikker som veps, fyldig men likevel markant, skarp og med en ordflyt som gjør at selv den som ikke kan språket (hun synger på portugisisk) er hektet fra første strofe. Scenemessig lager hun show på Blås lille scene, fyker fram og tilbake, sparker høyt og hardt, erter og flørter med publikum og ender da også blant dem på siste nummer. Et timelangt sett består av låter fra EP-en «Uwa», og hits som solodebuten «Tamulaya», en ny versjon av hennes gamle «Wegue Wegue» og den ferske «Bruxos».

Altin Gün

5

Altin Gün

Cosmopolite

Oslo Worlds på forhånd mest imøtesette band var Altin Gün, med en helt utsolgt konsert og en godt oppfylt ekstrakonsert på Cosmopolite. Ryktet om et formidabelt liveband etter oppvarmingsjobber for blant andre Tame Impala har løpt foran dem. Som et tilsynelatende «vanlig» rockeband har de også et bredere nedslagsfelt enn mange av de andre artistene på Oslo World, i tillegg til at de tiltrekker seg en stor skare tyrkiske fans ettersom de to vokalistene Merve Daşdemir og Erdinç Ecevit Yıldız har tyrkisk opprinnelse og sangene er blant annet standardlåter i sin sjanger, fra blant andre Neşet Ertaş. Yıldız’ synther og spill på elektrisk zas, den tyrkiske lutten, gir et unikt lydbilde, en blanding av 70-tallets psykedeliske progrock fra Anatolia slik den ble spilt av blant andre Selda Bağcan, og den vestlige rocken på samme tid.

Altin Gün.

Altin Gün er et band som transformerer det tyrkiske inn i en tidløs progsfære og skaper godstemning med duvende dans og smått alternative vibrasjoner uten at de har det helt store sceneshowet. Dette er den typen band som ville vært gull på en utendørsfestival klokken fire på ettermiddagen, i solskinnet på en gressplen mens man venter på at kvelden skal eksplodere. Samtidig er de et band som dyrker det tidløse i musikken de spiller og transformerer disse aspektene inn i en samtid hvor nostalgien har høy verdi og sangene – gamle som nye – framstår som eviggrønne. Noen ganger skal det ikke mer til.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen!