Lerchens flukt

Du våkner opp til et nytt år. Det er mørkt, det er kaldt, strømmen er dyr, byen er stengt, smittetallene stiger, ingenting hjelper – men Sondre Lerche bare: Ny singel! Nytt dobbeltalbum! Ut på turné! Kjører på!

– Ja, det er vanskelig å ikke være irriterende, kanskje, medgir Sondre Lerche.

Han sitter i sin høye, grønne designerstol, i den arkitektutførte to-plansboligen der han flyttet inn for bare noen dager siden. Alle flater er rene, pene og tilsynelatende uberørt av menneskehender. Langs veggen står det meterhøye portrettmaleriet som utgjorde omslaget til Lerches 2020-album «Patience», han har vel ikke rukket å henge det opp ennå. Ved inngangsdøren står et enda større verk av Nikolai Torgersen, som har laget omslag til Sondre Lerches nye singel og kommende plate.

Vi har trasket gjennom skittent slaps under en ubønnhørlig grå himmel mens regn avløser sludd. Det er nesten som å være i Bergen. På denne tida i forfjor satt Sondre Lerche under et appelsintre i Los Angeles med sin vakre kjæreste og nøt solskinnet. Så raknet det.

– 2020 må ha vært et forferdelig år?

– Ja, det begynte ganske grusomt, erkjenner Sondre Lerche.

– Men jeg finner stor glede i musikken. Når planer forandrer seg, når livet forandrer seg, tenker jeg ikke så mye over at det er dumt. Jeg er ikke typen til det. Jeg går raskt videre. Det er en egenskap jeg har hatt hele livet. I denne merkelige situasjonen ble det en slags superkraft.

– Du mistet alt, egentlig?

– Jeg tenker ikke «fy faen, nå er det synd på meg, jeg har mistet alt» – den tanken har aldri falt meg inn. Jeg hadde jo laget verdens beste plate! Og jeg reiste hjem til Norge først og fremst for beskytte den platen, sier Lerche om «Patience».

– Her hjemme gikk jeg inn i en sone der jeg bare tenkte på musikken, platen, hvordan formidle sangene til publikum. Jeg landet 15. mars. 18. mars holdt jeg strømmekonsert i stua. For meg er det ren overlevelse. Jeg lever gjennom disse sangene. Musikken er min livbøye. Så ble det året egentlig veldig bra, sier Sondre Lerche.

Rett før jul kom Sondre Lerche noe overraskende med en ny, timinutters lang låt, «Dead of the Night». Rett etter nyttår kom han enda mer overraskende med to nye låter til og annonserte samtidig utgivelsen av et nytt dobbeltalbum i april, «Avatars of Love». Midt i tidenes covid-eksplosjon har han attpåtil innledet norgesturné.

---

Sondre Vaular Lerche (39)

• Artist, født og oppvokst i Bergen.
• Platedebuterte som 19-åring med «Faces Down» (2001), Spellemannpris for beste nykommer.
• Etablerte tidlig en karriere i USA, hvor han hadde base fra 2005 til 2020.
• Gift med skuespiller Mona Fastvold fra 2005 til 2013
• Har gitt ut ni studioalbum og to album med filmmusikk, samt en rekke EP-er, to live-album, og ett album med låter til Barne-TV-figuren Fantorangen.
• Har gitt ut essaysamlingen «All musikk handler om deg» (2020), og barnebøkene «Snømannens jul» (2020) og «En flue fløy» (2021) med illustratør Victoria Sandøy
• I april kommer han med sitt tiende album. «Avatars of Love». Er nå på norgesturné.

---

I over 20 år har Sondre Lerche vært en ung, lovende og ofte irriterende god artist og låtskriver. Han kom opp og fram fra en krets av bergensartister som fortsatt er hans sentrale samarbeidspartnere. Men Lerche forlot tidlig Bergen for den store verden. Skulle han først flytte, ville han heller bo i New York enn Oslo, erklærte han, etter platedebuten som bråmoden 19-åring.

Fra 2005 hadde han New York som base, fra 2017 bodde han i Los Angeles. Karrieren i USA var på stigende kurs. Lerche og forfatter Linnéa Myhre var et profilert par. Han hadde ny plate og omfattende USA-turne klar i mars 2020. Men i løpet av noen uker ble livet snudd på hodet. Pandemien slo inn over USA, på få dagers varsel pakket Lerche sammen og stakk til Norge, og det allerede skrantende samboerforholdet gikk i oppløsning. Det er hovedsakelig Linnéa Myhre som har fortalt om dette i ettertid. Samtidig ga Sondre Lerche ut det kritikerroste albumet «Patience» – som var dedisert «For LINNÉA». Han gjorde bejublede koronakonserter landet rundt og endte året alene på en hybel i Bergen. Her begynte han å skrive låtene som nå er blitt til «Avatars of Love».

– Helt fram til nylig følte jeg meg ganske manisk. Det varte helt til den nye platen var ferdig. Med en gang jeg kom i mål med «Avatars of Love» merket jeg: Nå må jeg ta det rolig. Nå senker jeg aktivitetsnivået. Men det er en linje i dette, fra alt som skjer i mars 2020, til sangene på den nye platen, sier Sondre Lerche.

Gjennom 2020 og 2021 var han høyt og lavt, spilte koronakonserter alene med gitaren, dro land og strand rundt, og gjorde storslått strømmeforestilling av «Patience». Han lagde også vin, duftlys og ga ut to barnebøker.

– Jeg skulle ikke lage plate på en god stund nå, jeg, for jeg jobbet lenge med «Patience». Men nå kommer plutselig en dobbeltplate! Og den var ikke planlagt, forteller Sondre Lerche.

– Men i det merkelige vakuumet fra sommeren 2020 til i fjor sommer har jeg hatt en veldig god flyt, og det ble til alle disse sangene som jeg ikke hadde lyst til å skille fra hverandre. Jeg merket sterkt at de hørte sammen, så det ble 86 minutter med musikk som skal ut uansett hva som skjer.

Nå har Sondre Lerche slått seg til ro i Oslo, iallfall inntil videre. Han har kjøpt nytt bosted og starter 2022 med ny, fast adresse.

– Jeg kom hjem i anledning pandemien, og så har jeg bare blitt, konstaterer Lerche.

– Det føles veldig bra å ha landet nå og bestemt meg for å bo i Oslo. Jeg har egentlig ikke bodd i Oslo før det siste året, bare i perioder.

Langs den ene langveggen er det en lav stereobenk med diskret dyrt Hegel-anlegg, på platespilleren snurrer det ambient musikk på rød vinyl. I hylla under platespilleren ligger en liten stabel vinylplater i hvite identiske papiromslag med påskriften «TESTPRESS». Det er Lerches nye album.

– Jeg har akkurat godkjent testpressen av vinylen, opplyser Lerche.

– Ting kan bli forsinket, turneer kan bli avlyst, men den platen har jeg laget, den finnes, den skal ut, så må vi kanskje improvisere litt rundt hva vi kan gjøre. OK, så ble det konsert for 50 i Stavanger, kanskje blir det åpnet for flere, kanskje blir det færre, men platen skal ut, og jeg skal spille.

[ Kaveh Rashidi: – Jeg kunne jo ha begynt å drikke, ruse eller skade meg ]

I de siste dagene av den gamle verden, vinteren 2020, kom Sondre Lerche med boka «Alle sanger handler om deg», en samling tekster om musikk. Her skriver han blant annet om livet i bungalowen i Los Angeles og hvordan kloakkrøret under huset sakte hadde grodd igjen. Så mens de koste seg i solen og ante fred og ingen fare, hadde kloakken samlet seg opp under huset i årevis, og plutselig en dag eksploderte hele huset i en enorm skittstorm, og finnes det egentlig noen bedre metafor for livet på 2020-tallet?

– Hva synes du om utviklingen i USA, spør fotograf Mimsy Møller på et tidspunkt, hun har en mor i USA, og før Lerche rekker å svare, konstaterer hun:

– Det går rett til helvete.

– Absolutt, responderer Lerche.

– Men what can you do, sukker hun.

– Ja, det er da jeg kjenner på: Det er jo ikke mitt land. Selv om jeg har skattet der, sier Lerche.

– For to år siden tenkte jeg at jeg aldri kom til å flytte hjem. Jeg hadde falt til ro i L.A, jeg likte meg veldig godt der. Men det var en god opplevelse å komme hjem til Norge, tidene til tross. Å være nær venner, familie, de jeg jobber med i studio – i en verden som er veldig usikker, og ikke bare på grunn av pandemien, merker du at det spiller en rolle. Jeg er litt ferdig med å på død og liv skulle ha base i USA. USA har alltid vært et ko-ko land. Nå er det mer ko-ko enn noen gang.

I høst var Sondre Lerche en måneds tid i Los Angeles og spilte inn videoen til den nye singelen «Cut».

– Det var OK, det var kjekt å treffe venner der, men det føltes som å gå tilbake i tid. Å flytte hjem til Norge føltes som en ny start, paradoksalt nok. Det ga svar på at det er her jeg vil være nå. Så skal jeg ikke si hva jeg føler i morgen. Jeg er mindre bundet enn noen gang. Gudene vet hvor vi skal i neste kapittel. Men det er noe av det spennende med dette livet. Jeg føler meg ekstremt heldig som kan leve så uforutsigbart.

Da Lerche annonserte nyheten om dobbeltalbumet, bare få dager før vi møtes, skrev han på Instagram at han befant seg i et nytt kapittel av livet, der han måtte møte verden alene, etter å ha vært i langsiktige forhold hele sitt voksne liv, og at plata var et resultat av «mitt livs mest overraskende, ville og eksplosive kreative prosess».

– Hvorfor kom det slik eksplosjon av kreativitet nå, tror du?

– Det har så klart vært to begivenhetsrike år i privatlivet mitt. Man har mye man grubler på og håndterer, sier Sondre Lerche.

– Jeg vil ikke kalle det en pandemiplate. Først og fremst handler det om ting som ville skjedd uansett. Pandemien er bare nok en twist i det plottet. Jeg fikk bare veldig mye å skrive om, og jeg klarte å fange det med en annen presisjon enn før. Jeg skrev mye bedre. Tekstene fikk en annen kraft, og det var så frigjørende! forteller Sondre Lerche entusiastisk.

– Jeg har gitt ut plater i 20 år og prøvd å skrive sanger i 30, så det er en stor begivenhet personlig når det bare åpner seg på denne måten. Jeg har sagt at «Patience» var den platen jeg ønsket å lage hele livet. Men den nye er en plate jeg aldri hadde trodd jeg skulle få til. Jeg trodde ikke det var innen rekkevidde. Den er ekstremt inderlig og emosjonell. En eksplosjon av motstridende følelser.

– Så det er ikke en pandemiplate, men er det en skilsmisseplate?

– Eh … ja, nei … å Gud! Det er vanskelig …

Nå vrir Sondre Lerche seg i den grønne stolen. Og der han først snakket i minst fem minutter av gangen før det gikk an å få inn et spørsmål, avbryter han nå seg selv, mens han leter etter ordene:

– Øh … de fleste som har holdt på med musikk i 20 år, har jo vært innom forskjellige forhold, brudd og sånt. Sånn sett blir det … altså … særlig for meg som, eh, etter hvert skriver med mer eksplisitt inderlighet, «radical sincerity», var det ikke det Paddy McAloon kalte det …

Når Sondre Lerche kommer i stuss, griper han til Paddy McAloon: Den store og sørgelig obskure nordengelske popkompositøren, som med bandet Prefab Sprout lagde minst 15-20 av verdens aller fineste popsanger på 1980- og 90-tallet og så trakk seg tilbake i indre eksil. «Hadde du tvunget meg til å velge bare ett favorittband, ville jeg ofte sagt Prefab Sprout», skrev Lerche i «Alle sanger handler om deg» og kalte Paddy McAloon «en britisk arbeiderklasse-Burt Bacharach». Her tilbake i godstolen fortsetter han resonnementet:

– Radikal inderlighet – det speiler livets mange kapitler. Nå er det lenge siden jeg har vært gift. Jeg har bare vært gift én gang. Og det fikk også sin plate – selv om jeg ikke ville innrømme det den gangen.

Sondre Lerche var gift med skuespiller og filmskaper Mona Fastvold fra 2005 til 2013. I 2014 ga han ut filmmusikken til Fastvolds film «Sleepwalkers» og albumet «Please», de siste utgivelsene på platelabelen han kalte «Mona Records». Og nå, altså, ny plate:

– Men ja, «Avatars of Love» er jo en plate som dels handler om … å gå ut av ett rom og inn i nye, ukjente rom. Den har også en oppsummerende kvalitet. Noen av sangene speiler nok flere forhold og tilstander og ser mønstre i ting som skjedde for kanskje 15 år siden. Viktige øyeblikk i livet der du har kommet til kort, eller kanskje ikke skjønte hva som var det sentrale. Åpningslåten på platen er 20 år med forskjellige relasjoner. Den er en ganske ryddig gjennomgang.

– Du har skrevet en låt som går gjennom 20 år med kjærlighetsforhold?

– Ja. Eller 25 år, kanskje.

– Fra første kyss til siste brudd?

– Ja, mer eller mindre. Kanskje ikke det første kysset, da. Men de møtene som har satt avtrykk. Og det var en heftig låt å skrive. Men først og fremst handler det om ens egen tilkortkommenhet – er det et ord? Ja.

– Tidligere har jeg skrevet … på en måte litt vagt. Du skriver litt mer abstrakt, og innimellom har du en linje der du føler du avslører alt, men rundt er det abstraksjoner, så du etablerer ikke en direkte linje til lytteren. Det er en måte å beskytte seg selv på. Det er ikke så mye beskyttelse i disse nye sangene.

– Føles det skummelt å skrive så direkte?

– Ja, veldig skummelt. Men det er ikke noe jeg kan gjøre med det. Nå har det bare kommet.

Men nå er det turné, korona eller ikke. En trommis fra USA venter i karantene – han blir spilleklar til turnéstart, forsikrer Lerche, som selv både er dobbeltvaksinert og har hatt korona, i starten av desember.

– Jeg slapp veldig billig unna. Jeg mistet smak- og luktesansen, jeg var skjør og øm i et par dager, og måtte ta det rolig en stund. Ellers gikk det veldig fint. Jeg var glad jeg hadde tatt vaksinen. Jeg fikk smak tilbake etter en uke, luktesansen tok to til tre uker. Det ble jeg litt urolig over. Jeg lager jo også duftlys. Så jeg vil ikke miste luktesansen. Men hørselen er viktigst!

Vi har jo allerede merket at rommet har en mild søtlig duft av tre og sitrus. Det viser seg nå å komme fra et påtent eksemplar av Sondre Lerches egen duftlys-linje («Sondres Holiday Patience Candle, Blood Orange + Blue Spruce», 35 dollar). Øverst i kjøkkenhylla står seks flasker av Lerches biodynamiske naturviner Patos, alle med portretter av Lerche på etiketten: «Sondre Lerche Patos Lus y Luz 2020» og tre «Sondre Lerche Cuvée Patos Brut Nature». De har vi imidlertid ikke rukket å drikke ennå, intervjuet er tross alt på formiddagen, så vi spør vinmakeren hvordan de smaker:

– Den rosa flasken er en rosévin. Den første årgangen var klassifisert som en rødvin, så det var en lys rødvin. Den nye årgangen vil være klassifisert som en rosévin, egentlig en dyp rosé. Den er veldig frisk! Noen sier kirsebær, noen sier … eh … ja, den er fin og lett. Nytes kjølig. Jeg liker den til pizza og til hvit fisk.

– Den andre er en cava, men smaker mer som en cremant, veldig tørr. Den kom med i en bok nå, de 100 beste sprudlende vinene! Og så har jeg en oransjevin, men den er utsolgt. Den kommer i ny årgang i vår, den er virkelig bra, altså.

– Men jeg er ingen vinkjenner. Jeg begynte ikke å drikke alkohol før jeg var 23 år. Jeg var ruset på musikken, holdt på å si. Og så likte jeg å ha kontroll. Jeg satt hjemme og skrev låter mens folk var ute og festet. Jeg drakk aldri øl, så jeg gikk rett på vin. Nå vil jeg smake på alt, for å utvide paletten.

[ Anmeldelse av Sondre Lerches «Dead Of The Night»: En av årets lengste sanger er også en av årets beste ]

I «Alle sanger handler om deg» omtaler Sondre Lerche den 19-årige utgaven av seg selv som et slags dobbeltmenneske: En sympatisk, fattet jypling som «etter hvert var blitt dreven på å dekke for den ambisiøse, stormannsgale artisten».

– Hvis du kunne dra tilbake i tid, hva ville du sagt til den stormannsgale jyplingen Sondre Lerche (19)?

– Jeg hadde nok sagt … Mye av det jeg tenkte og følte og sa da jeg var 18-19 år – og langt opp i 20-årene – var veldig strengt og rigid. Det var en slags kunstnerisk moralisme. «Dette er greit», «det der er ikke greit», og de reglene satte jeg jo selv, det var helt absurd. Hvis jeg kunne bedt meg selv være mindre streng, kunne jeg hatt det gøyere.

– Men i dag klarer jeg bedre å blande business og pleasure, holdt på å si. Jeg har i større grad et liv utenfor musikken også. Jeg har aldri hatt det så gøy som jeg har det nå. Både i og utenfor musikken, sier Sondre Lerche (39) og smiler så man tror det: Alle sanger handler om deg.

---

Fem favoritter

• MUSIKK: Denne uken har jeg hørt mest på platen «Grafts» av Kara-Lis Coverdale. Veldig gode greier, både lindrende og fascinerende, på ambient-skalaen et sted.
• FILM: Siste filmen jeg så og elsket, var David Cronenbergs «Dead Ringers». Helt ufattelig bra, både hysterisk og elegant.
• BOK: Jeg leste «Elskeren» av Marguerite Duras mens jeg skrev noen av «Avatars of Love»-sangene. Den traff meg ganske hardt i tilstanden jeg befant meg i da.
• MAT: Jeg har hatt noen fantastiske måltider og vinopplevelser på Nektar i Oslo det siste året. For et nydelig sted. Fikk også oppleve en kveld på Kvitnes Gård før jul som jeg aldri vil glemme.
• STED: Jeg dro til Trevarefabrikken i Henningsvœr i mars i fjor for å begynne å skrive på et nytt bokprosjekt, men endte opp med å bare skrive på det som ble tittelsporet på «Avatars Of Love». Er blitt veldig glad i å vœre der oppe, både om vinteren og sommeren.

---

[ Jan Eggum fyller 70: – Jeg er mest fan av meg selv (+) ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen