Nye takter

I love Norwegian country

Sju nye album, med sju artister som synger egne sanger, mer eller mindre inspirert av amerikanske musikktradisjoner. Dette må kunne kalles en bølge i musikkhøsten 2019.

Bilde 1 av 3

Et par forekomster av samme fenomen er en tilfeldighet. Tre-fire kan være en tendens, men blir det over fem er det klart en trend. Her kommer sju sterke sangere og låtskrivere med nye album omtrent samtidig, gode album som plasserer seg fint i americana-sjiktet, sånt som før ble kalt både country og western, uten at det er noe galt i noen av delene.

Venner av countrymusikken har vært gjennom mange vonde tider, ofte med anklager om at det de hører på er gammel gubbemusikk. Delvis forårsaket av gubber selv, som har hatt en tendens til å opphøye country til «ærlig musikk», i forhold til den «uærlige» popmusikken som alltid er så populær. Alle disse sju artistene kan være levende motbevis på slike fordommer.

Les også: – Det sies at rocken er djevelens musikk, men Elvis kom fra pinsebevegelsen (Dagsavisen+)

Alle sju synger på engelsk. For noen år siden ville jeg sagt at dette begrenser mulighetene til å få et større publikum her hjemme, uten at de samtidig har store internasjonale muligheter. Å lage utpreget amerikansk musikk på morsmålet, det er det veldig mange innfødte utøvere som gjør minst like bra. Jeg tror til og med jeg antydet dette om Darling West en gang, men se og hør om de ikke har lagt Amerika for sine føtter, fått et stort og godt publikum som gjør dem i stand til å dra over dammen og vinne på bortebane rett som det er. Darling West kommer for øvrig med et nytt album på nyåret, og kommer ikke til å stå i veien for alle disse litt mindre kjente navnene som nå fortjener alt de kan få av oppmerksomhet hver for seg.

Det er verdt å understreke at disse utgivelsene ikke ligner plagsomt på hverandre, selv om de kommer fra samme tradisjon, og ofte overlapper på musikere, og hovedpersonene av og til opptrer på hverandres innspillinger. Det er også verdt å understreke at de plasserer seg godt blant høstens beste album uansett sjanger.

I tillegg til de vi omtaler her, har vi anmeldt to album til i det samme sjiktet tidligere i høst: Fra Ida Jenshus og Claudia Scott, forgrunnsfigurer i denne sjangeren i hver sin generasjon, som har klart å fornye seg og komme tilbake gang på gang. Bare for å understreke at dette både er en aktuell trend, og en usedvanlig seiglivet en.

Les anmeldelser her:

Unnveig Aas

«Young Heart»

Mother Likes It

Unnveig Aas var en Bylarm-favoritt her i avisa for snart fire år siden. I 2017 tok vi godt mot debutalbumet «Old Soul», som nå morsomt nok får en oppfølger kalt «Young Heart». Det er virkelig en yngre pop-optimisme på dette albumet, som settes i gang med en rekke sanger som under ideelle forhold hadde vært store hitlåter. Countrytendensene er klarere på den andre sida av albumet, og det er en styrke for helheten at det er vanskelig å si hvilken side som er best. Hun spiller fortsatt sammen med gruppa som ellers er kjent som Roger Græsberg og Foreningen, som stadig viser nye sider av seg selv.

Unnveig Aas gir også ut ordentlige diktsamlinger på norsk, og det hadde vært interessant å høre henne kombinere disse to sidene av uttrykket en annen gang. Inntil videre lyser hun opp høsten med sitt andre album.

Malin Pettersen

«Alonesome»

Die With Your Boots On

Malin Pettersen dukket først opp i gruppa Lucky Lips, som har vært med i Melodi Grand Prix og gitt ut egne plater, men Pettersen er kommet langt videre på egen hånd også. Det første albumet hennes som kom i fjor var over hele americana-fjøla, fra rockabilly til dempede viser, og fikk Spellemannprisen i countryklassen. Her er hun helt alene med gitaren på et minialbum. «Alonesome» er en sånn tittel som antyder hvor vi er stemningsmessig. Det viser styrke å holde interessen oppe med seks nye sanger framført så nært og tett som dette, med en inntrengende inderlighet.

Malin Pettersen. FOTO: GITTE JOHANNESSEN/NTB SCANPIX

Malin Pettersen. Foto: Gitte Johannessen/NTB scanpix

Louien

«None of My Words»

Jansen

Louien er artistnavnet til Live Miranda Solberg, også er kjent fra bandet Silver Lining. Hun er den i dette selskapet som ligger nærmest opp til folk-tradisjonen, med dempede, atmosfæriske sanger, ofte understøttet av en cellotrio, eller store koringer. Sangene skal være preget av at faren døde for fire år siden. Ifølge Louien selv er de et uttrykk for at sorg kan åpne opp for noe fint. Dette fører fram til en ettertenksom stemning som har den triste, men også trøstende stemningen som er god å ha med inn i høstmørket. Alt dette kommer best fram i den utsøkte tittelsangen på «None Of My Words», som gjør ord fattige.

Live Miranda Solberg. også kjent som Louien. FOTO: JULIA MARIE NAGLESTAD

Live Miranda Solberg, også kjent som Louien. Foto: Julia Marie Naglestad

Signe Marie Rustad

«When Words Flow Freely»

Die With Your Boots On

Signe Marie Rustad er kommet til sitt tredje album. Hun forteller at hun trodde hun var kommet til veis ende med denne virksomheten, men så begynte hun å høre på sine egne game favorittalbum, og fant igjen den gode gamle gode følelsen av fin musikk – som har ført til at dette albumet også kommer på kassett! Hun begynte med å skrive den vakre pianoballaden «Die With Your Boots On» til plateselskapet sitt. «Well I guess the best music don’t come from easy living», synger hun. Og så strømmet sangene på. Gode sanger også. De er ofte bredt arrangert, med en rekke fiffige detaljer som tar dem langt ut i en slags kosmisk cowgirlområde. «When Words Flow Freely» hører kanskje hjemme i countryklassen, men er også i en klasse for seg.

Signe Marie Rustad. FOTO: GITTE JOHANNESSEN/NTB SCANPIX

Signe Marie Rustad. Foto: Gitte Johannessen/NTB scanpix

Janne Hea

«Lost In Time»

Vestkyst

Janne Hea kommer fra Hadeland via Sverige, og ga ut sitt første album i 2016. Nå er hun tilbake med åtte sanger som har vært verdt ventetida. Hea føyer seg inn i en gammel folk-tradisjon. Hun har med seg felespiller Mari Skeie Ljones i mange av sangene, som setter en ekstra spiss på lyden. Det er en nydelig akustisk stemning på denne musikken. Dette er nok det albumet som låter mest amerikansk av alle disse americana-albumene, men Janne Hea har likevel en personlig identitet som trenger gjennom, og sammen med den nevnte fela får sangene også en klar lokal identitet. «Lost In Time» høres rimelig tidløs ut.

Randi Tytingvåg Trio

«The Light You Need Exists»

Kirkelig Kulturverksted

Randi Tytingvåg har gitt ut en rekke album, både solo og som Randi Tytingvåg Trio. Musikerne her er de samme som på senere plater, Erlend Aasland og Dag J. Vagle, harmonier, gitarer og beslektede strengeinstrumenter. De synger nært og tett sammen, på bilder har de én mikrofon på deling, og sånn høres det ut her også. Noen sanger vekker minner om Tytingvåg som en mer jazzbetont sanger. Dette er en delikat fingerspissfølelse på hele dette albumet, som blir et av de fremste i sitt slag. Tekstene er skrevet med poeten Helge Torvund, på engelsk. Det er også celebre gjestemusikere involvert: Knut Reiersrud på enda mer gitar. Nils Økland (fele) og Sigbjørn Apeland (harmonium). Dessuten kommer Rita Eriksen, en av landets fremste veteraner i denne delen av musikklivet, og synger duett i «Hovering Green».

Randi Tytingvåg Trio. FOTO: JOHANNE WORSØE BERG

Randi Tytingvåg Trio. Foto: Johanne Worsøe Berg

Secret Sound Of Dreamwalkers

«Whirlwind»

Rural Rebel Rock

The Secret Sound Of Dreamwalker beveger seg langt ute i ytterkantene av americana-begrepet. De tar flere aspekter av popmusikken inn over seg, vi hører det med en gang i de østlige tonegangene i «Wait A Little Longer». Kristine Marie Aasvang har studert sang fra mange kanter av verden, noe som gjør seg gjeldende i sangene hennes her. Hun ga også ut albumet «Klagesang» med vokalbasert støymusikk tidligere i år, så her er det mye som foregår på en gang. «I Do Know the Story» viser at de er på høye med alle de andre når det kommer til stemningsbasert visepop, men The Secret Sound Of Dreamwalkers oppfyller musikalske drømmer på mange nivå.