Ukrainere fikk «Spis, elsk, lev»-forfatter til å kansellere seg selv

«Jeg har mottatt en enorm, massiv flom av reaksjoner og respons fra mine ukrainske lesere. [De] uttrykker sinne, sorg, skuffelse og smerte over at jeg kunne velge å slippe en bok ut i verden i dag – hvilken som helst bok, uansett tematikk – [når] handlingen [er] lagt til Russland».

Det sa den amerikanske forfatteren Elizabeth Gilbert i en video til sine over en million følgere på Instagram mandag.

Februar 2024 skulle hun lansere en ny roman, kalt «The Snow Forest».

Den handler ifølge Elizabeth Gilbert om en russisk familie som på 1930-tallet flykter til Sibir, og etter hvert havner i konflikt med sovjetrussiske myndigheter fordi familien vil verne om natur som Stalins Sovjetunionen vil ødelegge.

[ – Mafiaen er ikke på siden av loven. Mafiaen ER loven, forteller denne forfatteren (+) ]

En klart regimekritisk, skjønnlitterær fortelling, med andre ord.

Likevel har Elizabeth Gilbert tatt et uvanlig valg. Hun trekker tilbake boka, i overskuelig tid.

[ Forrige gang endte det i børskrakk og heftig økonomisk depresjon. Nå er vi der igjen... (+) ]

«Jeg har hørt og lest tilbakemeldingene, og respekterer dem. Derfor korrigerer jeg kursen og trekker den fra den planlagte publiseringsdatoen. Dette er ikke rett tid for å gi ut denne boka. Jeg vil ikke gjøre skaden større for en gruppe mennesker som allerede har opplevd og som alle fortsatt opplever alvorlig og ekstrem skade», kunngjør hun på Instagram.

Fra før er Elizabeth Gilbert mest kjent for supersuksessen med den selvbiografiske selvhjelpsboka «Eat, Pray, Love» – på norsk «Spis, elsk, lev», som lå årevis på bestselgerlistene i store deler av verden, og ble til en film med Julia Roberts i hovedrollen.

[ Er Bjørn Norges triveligste fyr? Det skal du ikke se bort fra! (+) ]

Gilbert har også skrevet andre selvhjelpsbøker, som «Committed» (på norsk «Evig din») om ekteskap, og «Big Magic» (på norsk «Ekte magi») om kreativitet, samt romaner som «The Signature of All Things» (på norsk «Alma Whittakers betydelige oppdagelser») og «City of Girls» (ikke oversatt).

Reaksjonene på at Elizabeth Gilbert valgte å lytte til ukrainske stemmer og stoppe sin neste utgivelse, «The Snow Forest», har vært mange og sterke.

Lesere fra mange land takker henne for det de kaller en klok og empatisk avgjørelse.

[ Transkvinne Torrey: – Man stiller mye høyere krav til transfolk (+) ]

«Dere vet ikke hva krig er», skriver ukrainerne, som et ekko av tittelen på dagboka den 12-årige ukrainske forfatteren og flyktningen Yeva Skalietska nylig fikk publisert. «Russland vil jevne oss med jorda. Da vil vi det samme med dem. Empatiske historier om heroiske russere er det motsatte av å forstå vår kamp», forklarer de videre.

[ Følg Ukraina-krisen i Dagsavisens live-senter her ]

En del kommer med syrlige stikk om at kritikken var noe Elizabeth Gilbert burde forutsett i utgangspunktet. Er hun kanskje enda fjernere fra livet og verden enn romanfigurene sine er langt uti det frosne Sibir, om hun ikke har fått med seg Russlands angrepskrig på Ukraina før nå, spør de ironisk, både i Instagrams kommentarfelt og på Goodreads, verdens største nettside for bokdiskusjoner.

[ Foreldrene skal skilles og fordeler barna. Ingen vil ha lille Alex. De bare vet ikke at han tjuvlytter til samtalen... (+) ]

Andre er sterkt imot avgjørelsen om å avlyse publiseringen av boka. «The Snow Forest» er jo en roman! Skal vi liksom late som at Russland ikke fins lenger, og ignorere alle historier derfra? Til og med regimekritiske historier, som den Gilbert ser ut til å ha skrevet? spør de.

Hva så med all annen kultur fra Russland? Klassikerne, som Tolstoj og Dostojevskijs romaner, Tsjajkovskijs og Stravinskij klassiske musikk? Nålevende russiske forfattere, som i mange tilfeller lever i eksil i andre land – skal de også boikottes?

Og hva med de mange ikke-russiske forfatterne og filmskaperne som har plassert handlingen i romanene og filmene sine i Russland og/eller den russiske delen av Sovjetunionen – er alt dette feil? Handlingen i slike romaner er veldig ofte regimekritisk, enten det er diktator Stalin, hans sovjetiske etterfølgere, eller Putin som blir kritisert.

[ Peters mor hadde narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Da hun døde, danset han av glede (+) ]

Debatten handler om hvem som får fortelle hvilke historier, og om hvilke historier som skal høres. Om sensur, om boikott og om mangfold. Brennbare spørsmål ikke minst i USA, der forlagsindustrien står svært sentralt i diskusjonen om representasjon, «appropriasjon» (altså at man smykker seg med en kultur man ikke selv tilhører) og kansellering.

I tillegg kommer spørsmålet om selvsensur.

Elizabeth Gilbert framstiller avgjørelsen som helt og holdent sin egen. Hva forlaget eventuelt har sagt på bakrommet, vet imidlertid ingen.

[ Skal du til utlandet? Ikke si at du er norsk! ]

Før den ble trukket, rakk «The Snow Forest» å motta flere hundre 1-stjernes anmeldelser på boknettstedet Goodreads, selv om boka altså ikke skulle publiseres på mange måneder.

Det har startet en ny underdebatt om at Goodreads tillater at folk «anmelder» bøker lenge før noen har fått muligheten til faktisk å lese dem, kun basert på hvorvidt de liker forfatteren. Er det ok med politisk drevne hatkampanjer? Hva gjør slike med ytringsrommet?

[ – Vold? Å være mot offentlig korrupsjon? (+) ]

Akkurat Elizabeth Gilbert er det ikke så veldig synd på. Hun tjente svimlende summer på «Eat, Pray, Love», både på boksalg og filmrettigheter, og har dessuten hatt flere andre bøker inne på bestselgerlista. Gilbert er dessuten en ettertraktet foredrags- og kursholder, som lett tar sekssifrede summer i honorar. Økonomien og omdømmet hennes tåler det fint om hun aldri får utgitt fortellingen sin om naturvernerne i Sibir på 1930-tallet.

Det samme gjelder forlaget, gigantiske Penguin Random House. Verken Gilbert eller det mektige forlagshuset står i fare for å kanselleres permanent i dette tilfellet. Det er ingen sterke stemmer som bruker den upubliserte Sibir-boka som argument for ikke å lese Gilberts andre bøker, eller boikotte forlaget hennes.

Men de prinsipielle spørsmålene er viktige. Og vanskelige.

Hva gjør vi med Russland?

Her hjemme vedtok Norsk Teater- og Orkesterforening (NTO) allerede 2. mars 2022 et prinsippdokument om hvordan norske sceneinstitusjoner skal forholde seg til krigen i Ukraina. Der slo de fast at boikott kun skal brukes når den rammer det russiske regimet, ikke om den rammer frie og uavhengige kunstnere eller institusjoner, selv om disse er russiske. De anbefaler heller ingen boikott av historiske verk fra Russland/Sovjetrussland.

[ Les alle kjørereglene rundt kulturboikott av Russland her ]

Norske forlag har siden Russland angrep Ukraina 25. februar 2022 gitt ut bøker både av ukrainske og russiske forfattere. Mange av de russiske bøkene er – som de ukrainske – skrevet av forfattere som lever i eksil. Noen på grunn av regimekritikk før ukrainakrigen, andre som følge av den.

I Ljudmila Ulitskajas «Det store grønne teltet» handler det for eksempel om folk som står imot regimet i Sovjetunionens tretti siste år. Maria Stepanovas «Til minne om minnet» viser hvordan det sovjetiske fryktregimet grep brutalt inn i folks mest intime familieliv. Kira Jarmysj’ «Utrolige hendelser i kvinnecelle nr. 3» demonstrerer hvordan Putin-regimet kaster folk det ikke liker i fengsel for småting.

[ Anmeldelse Kira Jarmysj: «Et interessant innblikk i Russlands bruk av fengselsstraff mot opposisjonelle» (+) ]

Det er viktige historier. Gjennom litteraturen kan et internasjonalt publikum lære russisk og sovjetisk historie, og om russisk samtid.

[ Maria Stepanova: – Putin brøt pakten med det russiske folk ]

Ukrainerne som drev kampanjen for at Elizabeth Gilbert skulle trekke «The Snow Forest» har helt rett i at man gjennom litteraturen også kan komme til å få empati for russiske enkeltindivider, levende eller oppdiktede. Men de fleste lesere visste det vel fra før, at også russere er mennesker, og at mange russere gjennom mange generasjoner har opplevd mye grusomt fordi de tilfeldigvis bor i et land styrt av en lang rekke voldelige despoter?

Stalins skrekkregime gikk svært hardt utover den ukrainske delen av det sovjetiske befolkningen, med alvorlig hungersnød i flere runder, i tillegg til alle som ble offer for Stalins paranoide klappjakt på alle reelle eller såkalte opposisjonelle. Men klappjakten på regimemotstanderne var like heftig i den russiske delen av Stalins Sovjetunionen. Fryktkulturen styrte hele stormakten, så lenge Sovjet eksisterte. Nå er det Putins motstandere som får unngjelde.

Det betyr selvsagt ikke at alle russere er eller var opposisjonelle. Men å kansellere et helt folk og en hel kultur, og aldri fortelle noe derfra, blir likevel en underlig reaksjon, tettere på (selv)sensur enn det som er komfortabelt.

Verden vil fortsatt gå sin skakke gang også uten Elizabeth Gilberts fortelling fra Sibir. Det er svært sjelden at romaner verken starter eller stopper kriger. Men slik ville det vært også om boka hennes hadde blitt publisert som planlagt. Da kunne de som kritiserer Gilbert til og med fått lest hva de faktisk stiller seg kritiske til. Kanskje var historien mer nyansert enn de trodde.

[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]

---

Fotnote: Også flere amerikanske medier har skrevet om denne saken, for eksempel The New York Times og Washington Post.