Bøker

– Jeg ville plante ideen om at jenter som meg også kan bli noe

Boka hennes er en moderne klassiker. Men myndighetene i Tsitsi Dangarembgas hjemland kan ikke fordra henne. De fengslet forfatteren for «å oppfordre til vold» – fordi hun gikk på gata med en plakat.

– Landet mitt ble etablert som et privat selskap, fordi en privatperson skulle kunne hente ut flest mulig verdier raskest mulig. Det er viktig å vite, fordi det er roten til mange av problemene Zimbabwe fortsatt sliter med, sier Tsitsi Dangarembga til Dagsavisen.

Hun er filmskaper og forfatter fra Zimbabwe sør i Afrika, og en av afrikansk litteraturs viktigste stemmer.

Særlig debutromanen, «Nervøse tilstander» fra 1988, regnes som en moderne klassiker, stadig å finne på oversiktene over de viktigste bøkene skrevet av afrikanske forfattere. Hennes nyeste roman, «This Mournable Body», var finalist til den høythengende Bookerprisen i 2020.

Arrestert

Juli samme år ble Dangarembga arrestert da hun protesterte mot den statlige korrupsjonen i Zimbabwe, og mot fengslingen av en journalist. Siktelsen gikk ut på at hun «oppfordret til offentlig vold».

Tsitsi Dangarembga demonstrerer for reformer og mot korrupsjon i Zimbabwe 31. juli 2020. Hun ble siden arrestert.

– Vold? Å være mot offentlig korrupsjon? sier forfatteren ironisk.

Dangarembga ble også ilagt en betinget fengselsdom med fem års prøvetid, der betingelsen er at hun ikke gjør «noe lignende» igjen. En slik dom betyr i praksis at hun heller ikke vil kunne skrive bøker, siden bøker er ytringer.

Alt dette har fått flere ytringsfrihetsorganisasjoner til å bite seg spesielt merke i den zimbabwesiske forfatteren. Hun har den siste tida har fått flere ytringsfrihetspriser, inkludert en fra PEN internasjonalt, og en fra Den norske forfatterforeningen.

– Jeg er egentlig ingen aktivist, selv om folk tror det. Jeg er en intellektuell. Min oppgave som forfatter, er å kommentere samfunnet. Det er helt vilt å bo i et land der du automatisk blir regnet som en opprører og oppvigler, bare du sier ifra om at noe ikke er ok. Bare for å delta på en demonstrasjon, eller for å skrive bøker, sier hun.

Frikjent

Tidligere i mai i år, bestemte imidlertid domstolen i Zimbabwes hovedstad Harare seg for å frikjenne henne fra den betingede dommen. Tsitsi Dangarembga er igjen fri til å skrive det hun vil. I hvert fall enn så lenge, før myndighetene prøver seg på nye former for knebling.

– Jeg er utrolig glad for at det fortsatt er noen igjen i det zimbabwesiske rettssystemet som faktisk holder fast ved landets lover. Jeg ble arrestert for å utøve en grunnlovsfestet rett til ytring, det anerkjente høyesterett som ulovlig, sier hun.

– Zimbabwe er en undertrykkende stat. Støtter du ikke regjeringspartiet ZANU-PF, som har vært eneste parti ved makta siden frigjøringen i 1980, kan det gå deg ille.

Robert Mugabe

At ett og samme parti har sittet ved makta i over førti år, vitner åpenbart ikke om et demokrati som fungerer. Fra 1980 til 1987 var Robert Mugabe Zimbabwes statsminister, og fra 1987 til 2017 landets president. Siden 2017 har Emmerson Mnangagwa vært landets leder.

Før Mugabe var landet – da kalt Rhodesia etter forretningsmannen Cecil Rhodes – styrt av en hvit minoritet, etter et rasistisk system som lignet Sør-Afrikas apartheid.

– Det som skjedde utover 1950-tallet, var at folk begynte å gjøre opprør mot de hvite menneskene som hadde stiftet landet for å drive det som et slags slavedrevet jordbruksforetak, The British South Africa Company, forklarer Dangarembga.

I 1965 erklærte Rhodesia sin selvstendighet. Men de bevarte det hvite nasjonaliststyret, der svarte manglet makt. De svarte uavhengighetsforkjemperne protesterte, men de hvite nasjonalistene slo hardt og brutalt voldelig tilbake.

– De hvite nasjonalistenes vold tvang den svarte motstandsbevegelsen mot ekstremisme og brutalitet. Det ble geriljakrig, og uavhengighetsforkjemperne ble tvunget ut av landet, sier Dangarembga.

Voldelig geriljakultur

Ifølge henne, ser Zimbabwe følgene av det eksilet fortsatt. For de svarte ga ikke opp. Mugabe og de andre i ZANU-PF brukte tida i utlendighet til å lære å kjempe.

– De ble svarte nasjonalister, i eksil i femten år. De fjernet seg fra folket de liksom skulle frigjøre, samtidig som de utviklet en geriljakultur bygget på vold. Så kom de tilbake, og sa at «vi er frigjørerne deres, dere har bare å gjøre som vi sier og være takknemlige». Det var selvsagt ikke grunnlag for et demokrati. De bygget de en ny, svart elite i stedet for den hvite de jagde ut.

Takknemlighetsgjeld

Et annet viktig poeng, forklarer forfatteren, er at det landet som ble frigjort, var bygget på vestlig utbytting. Også de få svarte som nå har penger, har tjent dem de siste førti åra, i regjeringskontrollert industri, nærmest på myndighetenes nåde.

– Et sånt type elitistisk regime bygget på vold og takknemlighetsgjeld, setter selvsagt ikke pris på meningsmotstand. Eller kunst. Kunstens rolle er blant annet å stille kritiske spørsmål, og peke på ubehageligheter. Det likte ikke de nye lederne i Zimbabwe, og det liker de ikke ennå, sier Tsitsi Dangarembga.

Første kvinne ut

Da hun skrev sin første bok, «Nervøse tilstander», i 1988, var det ingen forlag i Zimbabwe som ville eller våget å gi den ut. Til slutt fikk hun den utgitt på et britisk forlag, og ble slik den første svarte kvinna fra Zimbabwe som ble en publisert forfatter.

– Jeg ville plante ideen om at jenter som meg også kan bli noe. Skrive om en melaninrik jente fra et fattig miljø, som likevel kom seg opp og fram. At folk fra hele verden leser og kjenner seg igjen i Tambudzai og i historien hennes, er en uventa bonus for meg. Jeg skrev boka for at zimbabwesiske jenter skulle kunne lese om noen som seg, sier forfatteren.

Nå er «Nervøse tilstander» kommet i en splitter ny norsk oversettelse, signert Merete Alfsen.

«Svart og kvinne»

Samtidig har Gøril Eldøen oversatt Dangarembgas essaysamling «Svart og kvinne», der Dangarembga blant annet diskuterer kjønn, rase, politikk og kolonialisme.

– Postkolonialisme blir feil ord. Jeg vil heller si vi er i en neokolonialistisk periode. Fordelene Vesten etablerte under den første, slavefyrte kolonialismen er det fortsatt. Ressursene dras fortsatt ut av koloniene, og beriker Vesten. Og vi mangler fortsatt kontroll over historiene som fortelles om oss, for eksempel dette at alt som kommer fra Afrika liksom skal handle om «utvikling» i stedet for å vise fram historier som føles ekte for oss som faktisk er afrikanske, sier hun.

«Nervøse tilstander»

«Nervøse tilstander» er den fengende fortellingen om Tambudzai, som vokser opp i en fattig familie på landsbygda i landet som fortsatt heter Rhodesia. Hun er smart, og elsker å lære. Da er det bittert at familien prioriterer å betale for at broren hennes skal få gå på skolen, i stedet for henne, bare fordi hun er jente. Det er jo hun som liker å lære!

Allerede i romanens aller første, litt sjokkerende, setning, blir det imidlertid klart at ett eller annet kommer til å skje: «Jeg var ikke lei meg da broren min døde», lyder den, før Tambudzai fortsetter: «Og jeg ber heller ikke om unnskyldning for å være så kynisk, som man kanskje vil kalle det, så ufølsom. For det er jeg slett ikke».

Raske endringer

Hun er ikke det. Leseren blir fort glad i Tambudzai, selv om hun ikke er noen perfekt person. Kanskje nettopp fordi hun ikke er noen perfekt person.

– Grunnen til at hun er i den situasjonen hun er, er jo samfunnet rundt henne. «Nervøse tilstander» er lagt til tida rundt Zimbabwe erklærte seg uavhengig. Det var på den tida jeg vokste opp. Etterpå har forandringen skjedd fortere og fortere. Jeg ville at boka skulle vise fram ei tid før den forsvant. Nå leser unge mennesker boka, og spør foreldrene sine «var det virkelig sånn før?», mens foreldrene leser den for å kjenne seg igjen. «Ja, sånn var det», sier Dangarembga.


Mer fra Dagsavisen