Bøker

Amerikansk prisvinner: – Ingen i USA bruker ordet «fattig»

Han hadde ikke planlagt det. Men da Hernan Diaz begynte å skrive om USA for hundre år siden, ble parallellene til nåtidas hypre kapitalisme raskt ekstremt tydelige. Den gangen kulminerte alt i et voldsomt børskrakk...

LILLEHAMMER (Dagsavisen): – USA er et utrolig klassebevisst samfunn. Det er enorme forskjeller mellom de øverste og de laveste klassene, sier den prisvinnende forfatteren Hernan Diaz til Dagsavisen.

Han er født og oppvokst i Argentina og litt i Sverige, men bor og jobber nå i USA.

Dagsavisen møter Diaz på Litteraturfestivalen på Lillehammer. Tirsdag er forfatteren å høre i samtale med Hilde Susan Jægtnes på Deichman Bjørvika i Oslo.

– Forskjellen mellom USA og andre land, er at ingen – absolutt ingen, fra hele det politiske spekteret – bruker ordet «fattig» i USA. For meg gjør tabuet fattigdommen desto tydeligere, sier Diaz.

Middelklassen i krise

– Selvsagt er det fattigdom i USA. Folk sulter i USA! Den berømte middelklassen, som «alle» amerikanere liksom hevder å tilhøre, er under et voldsomt press. Det offentlige utdanningssystemet er i krise. Helsesektoren likeså. Infrastrukturen smuldrer opp. Alt man trenger for å opprettholde en sterk middelklasse, er faktisk i ferd med å smuldre opp i USA, fortsetter Hernan Diaz.

Utrolig mye i samfunnet henger på tillit alene. Penger, for eksempel.

—  Hernan Diaz, amerikansk forfatter

Så forter han seg å poengtere at han kun er en skarve skjønnlitterær forfatter, verken økonom, historiker, finansmann eller samfunnsviter.

Tillitsbaserte penger

Hernan Diaz’ siste roman heter «Trust» på engelsk og «Tillit» i Bjørn Alex Hermanns norske oversettelse.

– Om man bare tenker etter, oppdager man at utrolig mye i samfunnet henger på tillit alene. Penger, for eksempel, har utelukkende verdi fordi vi alle har tillit til at de har det. Det samme gjelder aksjer. Uten tillit, ingen verdi, forklarer Diaz.

Hernan Diaz

«Tillit» var med på «alle» de viktigste listene over Årets beste bøker i USA i fjor, og mottok to av amerikansk litteraturs høysthengende priser – Kirkus-prisen og Pulitzerprisen.

Også her hjemme har anmeldelsene vært nydelige, i Dagsavisen og andre medier.

1920 – som 2020?

Handlingen i «Tillit» er lagt til USA på 1920- og 30-tallet.

Jeg hadde ikke planlagt at en bok lagt til 1920-tallet ville kunne leses som et bilde på 2020-tallet.

—  Hernan Diaz, amerikansk forfatter

I bokas første del får leseren høre om en forretningsmann som er blitt vanvittig rik på aksjespekulasjon. Han klarer seg til og med gjennom det svære børskrakket i 1929, da aksjemarkedet kollapset, med en heftig økonomisk depresjon som følge.

– Da jeg startet å skrive, var jeg ikke klar over at det er så mange likheter mellom det som skjedde for hundre år siden og det som skjer nå. Jeg hadde ikke planlagt at en bok lagt til 1920-tallet ville kunne leses som et bilde på 2020-tallet, sier Hernan Diaz.

Paralleller 100 år tilbake

Men parallellene ble snart veldig tydelig for forfatteren. Han ramser opp:

  • I begge epokene er det full fest for de aller, aller rikeste og ekstremt privilegerte. Men det er få som er inviterte til festen. Forskjellene mellom folk øker, sier Diaz.
  • Begge epokene er tider med ekstrem utvikling innen teknologi og massemedia. På 1920-tallet ble elektrisitet vanlig, og radio og kino ble medier for mange. Nå har vi den voldsomme digitale revolusjonen.
  • Ser man på finanssektoren, som «Tillit» er plassert oppi, driver det Republikanske Partiet i USA en voldsom kampanje for å avregulere markedet, nå som for hundre år siden. Republikanerne har en fanatisk tro på det frie markedet. På trickle down-effekten, altså teorien om at hvis man gir de rike på toppen frie tøyler, vil de skape jobber og verdier som kommer mindre privilegerte folk under dem til gode. Republikanerne vil ta makt fra myndighetene, og heller gi den til bedriftskonsern.
  • Republikanerne vil også ha høye avgifter for importerte varer. Noe som bryter mot grunntanken om at staten skal ligge mest mulig unna, så klart, men det bryr de seg ikke om så lenge det er «Amerika først» som gjelder. «Amerika først» ble faktisk brukt som slagord i presidentvalgkampen på 1920-tallet også!
  • I begge epokene er det sterke stemmer som ønsker å begrense innvandringen til USA. På 1920-tallet ville man holde italienere og asiater ute, nå er det særlig folk fra land lenger sør på det amerikanske kontinentet man setter opp gjerder mot, sier Hernan Diaz.

1980-tallet

Forfatteren oppsummerer:

– Parallellene er så mange at det er nifst.

– Det som bygger bru mellom 1920-tallet og 2020-tallet, er 1980-tallet. Da gikk folk som økonomen Milton Friedman seksti år tilbake og plukket ideer, som de så solgte inn som nye og revolusjonerende. «Det som er bra for aksjeeiere, er bra for nasjonen».

– Og hvem aspirerer mot og sitter med politisk makt nå? Jo, de som var unge på 1980-tallet, oppflaska på de tankene der. Trump og gjengen hans, sier Diaz.

Verken gøy eller jazza

Men «Tillit» er absolutt ingen bok om Trump. Eller om økonomi som sådan. Ifølge Diaz er den bare tilfeldigvis lagt til finanssektoren.

– Jeg har problemer med hvordan vi ser på 1920-tallet, den fordummende ideen på at alt var så jazza og «gøy» da. Jeg har ikke så veldig sansen for F. Scott Fitzgerald, han med «Den store Gatsby», og måten han helt tydelig fascineres voldsomt av den riksomen han liksom kritiserer, sier Diaz.

Leserens tillit

«Tillit» er like mye en roman om sannhet og løgn, og om hvor lett det er å gjøre sistnevnte om til førstnevnte. Særlig om man bare har penger nok.

Det er kun den første delen av romanen som handler om en finansmann som klarte seg gjennom børskrakket, men som også sliter med en psykisk syk kone. I romanens andre del, skifter perspektivet.

Jeg ville vise fram tilliten, knuse den og begynne på nytt.

—  Hernan Diaz, amerikansk forfatter

Nå er det finansmannen selv som tilsynelatende prøver å skrive sin selvbiografi, men som kun er kommet et stykke på vei. Teksten er nærmest en kladd, men påbegynte setninger, hele blanke sider, og uinspirerte oppramsinger av selvforherligende skrytepunkt.

Det er grenser for hvor lenge leseren gidder å henge med den drittsekken.

—  Hernan Diaz, amerikansk forfatter

– Alle romaner inngår en kontrakt med leseren. Igjen er det snakk om tillit. Jeg ville vise fram tilliten, knuse den og begynne på nytt.

– Men jeg kunne ikke dra det for langt, heller. Det er grenser for hvor lenge leseren gidder å henge med den drittsekken hun møter i del to. Så del to er kort, full av talende pauser. For eksempel at kapittelet kalt «Læreår» er helt blankt. Han fyren her er ikke av typen som gidder å lære, forklarer Diaz.


Tause kvinner

I tredje og fjerde del av romanen, skjer det nye vridninger. Nå er det to ulike kvinner som har ordet, i hver sin del.

– Da jeg begynte å lese meg opp på finanssektoren på 1920-tallet, fant jeg fort ut at det er nøyaktig null kvinner der. Det var ikke overraskende, men likevel tungt å ta innover seg. Kvinner fikk ikke ha egen bankkonto før langt utpå 1960-tallet!

– Tenker man, slik jeg gjør, at politisk makt er basert på økonomisk makt, forklarer fraværet av kvinner i økonomien veldig mye også politisk. Da ble det ekstra viktig for meg å gi kvinner stemme i boka. Og et desto større ansvar, som jeg ikke tok lett på, sier Hernan Diaz, forfatteren av «Tillit».

Han besøker Deichman Bjørvika i Oslo tirsdag kveld.

Hernan Diaz

Mer fra Dagsavisen