– Frihetstørsten forledet dem

I 2016 blir Olfa Hamrouni verdensberømt i Tunisia etter å ha informert offentligheten om tenåringsdøtrene sine som endte som IS-krigere i Libya. Landskvinnen og stjerneregissøren Kaouther Ben Hania følger medieblesten tett. Sju år senere skaper kinoaktuelle «Olfas døtre» bølger i Cannes, for så å bli Oscar-nominert i dokumentarklassen.

– Jeg hørte et intervju og tenkte «for en figur», sier Ben Hania (46) til Dagsavisen.

– Som regissør elsker jeg komplekse typer med skygge og motsetninger. Dessuten handlet det om morskap, noe vi idealiserer i samfunnet. Samtidig som jeg ble forført av skikkelsen, konkluderte jeg: «Her er det lys og mørke. Her har vi et kvinneperspektiv. Her finnes det noe å fortelle.»

Ulvetider

I mellomtida rakk Ben Hania å bli Oscar-nominert også for fiksjonsfilmen «The Man Who Sold His Skin» (2020). Men hun kunne ikke glemme Hamrouni – eller de to yngre, gjenværende døtrene hennes. Arbeidet med å fortelle trekløverets historie begynte i 2021.

Historien handler om Tunisia før og etter revolusjonen, om generasjonskamp, om utfordringen med å oppfostre pikebarn i «det mest demokratiske landet i den arabiske verden». I introen erklærer Ben Hania at storesøstrene, som blir gjenstand for gradvis religiøs radikalisering, er «spist av ulven».

– Jentene var mer «Sorthette» enn Rødhette, utbroderer hun per videolenke fra sitt eksil i Paris.

– De gikk jo kledd i svarte hetter – og ville ikke høre på mora si. De ble lurt av «ulvene» og skjønte ikke farene. Eller rettere sagt: De ønsket seg farene. De ville bli ulver selv. Du finner elementer både av eventyr og av gresk tragedie.

Eksperimentell

Filmen er også en sjangerlek – kall den gjerne metadokumentar. Ben Hania har hanket inn skuespillere til å tolke de fortapte søstrene. Vi følger dem mens de forbereder seg på rollene, i «selvrefleksiv» diskusjon med regissøren og objektene hennes.

– Hovedmotivasjonen med filmen var å forstå hvorfor. Og for å forstå hvorfor må vi til fortida – som ikke er tilgjengelig lenger, konstaterer Ben Hania.

– Litt etter litt fikk jeg en idé om å ta rotta på rekonstruksjonsklisjeen. Jeg ville bruke den mer som i Brechts teater, hvor det ikke bare er selve rekonstruksjonen som er viktig. Like viktig er å reflektere rundt og analysere den, og på den måten bli med på en introspektiv reise med familien.

Ugudelig musikk

Hvor lander hun så det store spørsmålet? Hvorfor havnet de to tenåringene på lista over terrormistenkte, og etter hvert i fengsel i Tripoli?

– Jeg liker ikke å redusere kompleksiteten til et par setninger. Men jeg snakker gjerne om hva jeg fant overraskende.

Ben Hania gestikulerer i computervinduet.

– Det mest overraskende var erkjennelsen av at jentene – i likhet med enhver tenåring – higet etter identitet og frihet. Det var frihetstørsten som forledet dem, sier hun, og viser til at duoen først flørtet med musikalske subkulturer.

– Vi ser hvordan de ble «goth»-fans, og hvordan de liksom valgte Gud etter «Satan». De jaktet på noe intenst og ideelt i sin iver etter å unnslippe moras kontroll.

– Ung idealisme sporet kraftig av?

– Ja, for folk tror gjerne at muslimer er annerledes. Men nei, vi følger de samme mentale skjemaene. En av grunnene til at filmen har hatt suksess og havnet i Oscar-diskusjonen, er at den er relaterbar fra et vestlig synspunkt. Tenåringer er like overalt. Dette er menneskets natur.

Fortsatt fengslet

Et annet nærliggende spørsmål er om hvor tilfreds tittelfiguren er med resultatet.

– Olfa er glad for filmen. Det samme er døtrene. Det var et av usikkerhetsmomentene for meg, siden det er deres liv som skildres. De sier de er stolte, hvilket er fantastisk for min del.

– Hva er det siste om de to eldste?

– De sitter fortsatt fengslet i Libya. Men de er lykkelige over å bli omtalt, for frykten er at de skal bli glemt. De betaler en høy pris. De var veldig unge – 15 og 16 – og de angrer.

Hollywood-krasj

– Hva håper du dypest sett å oppnå med filmen?

– Å snakke om å «endre folks oppfatning» blir pretensiøst. Og jeg liker ikke ordet «budskap». Målet var heller å dele hva jeg forsto og følte, med publikum. Jeg ville fortelle historien på en best mulig måte – og trigge en empati som jeg ser stadig mindre av der ute.

– Og etter Oscar-diskusjonen er det Hollywood neste?

– Du vet, det var jo ikke min første nominasjon, parerer Ben Hania overfor Dagsavisen.

– Etter «The Man Who Sold His Skin» fikk jeg en del tilbud. De syntes nok jeg hadde en interessant profil der borte. De ønsker seg kvinner og «annerledes stemmer», ikke sant?

Hun ler.

– Jeg avslo tilbudene. «Hva blir din neste film da?» spurte de. «En dokumentar om fire jenter i Tunisia,» sa jeg. Gjett om vantroen sto skrevet i ansiktene deres.