Bøker

Forteller fra Putins fengsel

For norske lesere gir Putin-kritiker Kira Jarmysj et interessant innblikk i Russlands bruk av fengselsstraff mot opposisjonelle. Men forfatteren selv prøver egentlig på noe annet.

---

Kira Jarmysj' debutroman.

Roman

Kira Jarmysj, oversatt av Hege Susanne Bergan

«Utrolige hendelser i kvinnecelle nr. 3»

Cappelen Damm

---

Noen bøker har bedre timing enn andre. Gitt forfatterens bakgrunn som pressetalsperson for antikorrupsjonspolitikeren Aleksej Navalnyj, er Kira Jarmysj’ debutroman «Utrolige hendelser i kvinnecelle nr. 3» interessant nok i seg selv. Navalnyj er en av de mest sentrale opposisjonelle som Putins folk så langt har mislyktes i å giftmyrde, selv om de har forsøkt.

Et godt eksempel på at en for omfattende kulturboikott av alt russisk ikke er smarteste valg.

Etter at Russland invaderte Ukraina, er romanens relevans enda høyere. Den er et godt eksempel på at en for omfattende kulturboikott av alt russisk ikke er smarteste valg, men tvert om vil kunne kneble også Putins motstemmer. Nå dokumenterer nyhetsfotografene i Russland hvordan antikrigsdemonstranter av alle kjønn – fra rynkete babusjkaer gamle nok til å huske andre verdenskrig, til uskyldige småunger i barnehagealder – blir kastet rett i fengsel.

Kira Jarmysj’ roman, som kom på originalspråket høsten 2020, viser at dette ikke er noen ny strategi for Putins regime. Korte og lange fengselsopphold for alle som sier Putin og resten av myndighetene imot, har lenge vært standard i Russland.

Hovedpersonen i «Utrolige hendelser i kvinnecelle nr. 3» heter Anja, og er 28 år. Hun er utdannet ved et anerkjent universitet i Moskva, var praktikant i det russiske utenriksdepartementet, og ønsker å bli diplomat. Hun er imidlertid også politisk aktiv, og arrangerer demonstrasjoner mot makthavernes korrupsjon.

For å delta på en slik demonstrasjon, er Anja idet romanen starter ilagt fengselsstraff på ni dager. Den skal sones i et såkalt spesialmottak, som brukes til kortere straffer for mindre alvorlige forhold. Hun fikk en slags rettssak først, men den var mest en formalitet. Demonstrasjoner mot myndighetene er ulovlige, punktum. På Facebook tagger vennene henne i videoer idet politiet sleper henne bort. Verden vet hvor hun er.

Og, skal det vise seg, spesialmottaket er i grunnen ikke så verst. Ikke slik Anja opplever det. «Hele straffen besto bare i å hvile under strenge betingelser. Man kunne sove så mye man ville, drive dank hele dagen, lese, prate, lufte seg og gå og spise, og dét skulle liksom gjøre en til et bedre menneske», oppsummerer hun tidlig i fengselsoppholdet. Maten er overraskende god, og hver dag får fangene et kvarters telefontid på egen mobil. Problemet er «bare» at demonstrasjoner gir fengselsstraff, sånn i utgangspunktet…

Cella deler hun med fem andre kvinner, fordelt på tre køyesenger. De fleste soner dommer på ti dager. Tre har kjørt bil uten gyldige papirer. En har skjelt ut en politimann, noe hun selv kaller «ulydighet». Den femte er der på grunn av ubetalte barnebidrag. Fire av dem har levd harde liv, med rus, vold og fattigdom. Den femte tjener gode penger som luksuskjæreste for søkkrike menn, penger hun blant annet bruker til å «tune» kroppen sin enda nærmere modellidealet. Men prostituert? Nei, det vil hun ikke kalle seg.

Som høyt utdannet representant for middelklassen, dømt for noe politisk, skiller Anja seg ut. «Hvor mye koster det da?» spør en av de mannlige medfangene som betjener kantina da hun forklarer at hun sitter inne for å ha deltatt på en demonstrasjon. Anja forstår ikke, og fangen forklarer: «Dere får vel betalt for å demonstrere?» Like etter forteller han at han selv sitter inne for å ha kjørt moped uten hjelm. Det skal ikke gi fengselsstraff – den fikk han fordi han nektet å bestikke politiet, som kvitterte med å skrive at han var berusa, selv om han var edru.

Russland er et sted der demonstranter kan kjøpes.

Indirekte sier det noe om det russiske samfunnet. Russland er et sted der demonstranter kan kjøpes, og folk regner korrupt politi som en selvfølgelighet. Etter som dagene på cella snegler seg av gårde, åpner de seks kvinnene litt opp for hverandre. Historiene de forteller, flere av dem om menns overgrep mot kvinner, sier også sitt. Parallelt med dette, tenker Anja tilbake på sentrale episoder i sin egen barndom, ungdom, studietid og ung voksentid.

Det Russland Kira Jarmysj tegner et bilde av i «Utrolige hendelser …», er strengt paternalistisk, ikke-feministisk, homofobt og konservativt konformt. Menn er seksuelt pågående, uansett posisjon, mens kvinner er opplært til å holde igjen – med god grunn. Folk er politisk numne, kanskje oppgitte, og har mer enn nok med å kare til seg materielle goder. En ung politimann ser Stalin som den ideelle statsleder, en av Anjas cellevenninner syns Putin er «en sånn sterk leder. Alle respekterer oss nå». Men først og fremst er de uinteresserte i politikk, selv om de gjerne så at folka på toppen sluttet å grafse til seg fellesskapets midler.

Men under alt dette, i folks faktiske liv, er det ikke så glattstrigla. Anja er lesbisk, eller muligens bifil, og har virra seg inn i et slags trekantforhold med en mann og en kvinne. En av de andre kvinnene på cella er også lesbisk, noe cellevenninnene aksepterer uten større problem – selv om russiske myndigheters holdning til den slags «unaturligheter» drar seg stadig nærmere et generelt forbud mot å leve som, eller bare være, skeiv.

I Kira Jarmysj’ roman, som i livet, viser det seg at verken folk eller samfunn kan tegnes i svart-hvitt. Gråsonene er for mange.

Det blir dessuten reduktivt å kun bry seg om andre del av tittelen «Utrolige hendelser i kvinnecelle nr. 3». Handlingen er åpenbart lagt til en kvinnecelle. Men Jarmysj er egentlig like opptatt av tittelens første del, det hun kaller «utrolige hendelser».

Anja plages nemlig av en slags hallusinasjoner på cella. Mystiske, skumle drømmer. Eller er det hun opplever muligens virkelig? Idet de merkelige synene kommer stadig tettere, blir Anja – og leseren – stadig mindre sikker. I en slags form for magisk realisme, drar Jarmysj bokstavelig talt tråder til russisk og annen mytologi. Hun lar Anja reflektere rundt skjebnen, og kvinners posisjon som gudinner med makt over liv og død. Alt meget symboltungt og rimelig forvirrende. Romanen ender i et voldsomt klimaks, like dramatisk som det er vanskelig å tolke.

Saken fortsetter under videoen

Det ødelegger ikke boka. Delene som gir innblikk i en liten flik av Russland i dag, står støtt. Men disse magiske «utrolige hendelsene» løfter den ikke heller. Streit realisme hadde holdt, fra et land der virkeligheten kan være utrolig nok for en norsk leser.

Som et ironisk bevis på det: Kira Jarmysj lever nå i eksil i et ikke navngitt vestlig land, etter å ha blitt dømt til en lengre fengselsstraff for «brudd på forsamlingsforbudet knyttet til smittevern» under pandemien. Den egentlige grunnen er klar – Putin liker ikke kritikere. Særlig ikke når de skriver bøker.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen




Mer fra Dagsavisen