– Jeg har ropt høyt i tjue år. Prøvd å advare folk om Putin. Men heller ikke jeg klarte å forutse invasjonen, sier Maria Stepanova til Dagsavisen.
Jeg var blitt så vant med å se Putins regime først og fremst som en mafiastat.
— Maria Stepanova, forfatter
Hun er russisk jøde, eller jødisk russer, eller jøde, eller russer, alt etter hvem som presenterer henne. Forfatter og ytringsfrihetsaktivist, nå aktuell med sin første bok på norsk: «Til minne om minnet». Den har allerede vunnet og vært finalist til flere litteraturpriser, inkludert den høythengende Bookerprisen, og gis nå ut i en lang rekke land.
– Jeg ble like overraska over invasjonen som alle andre. Og over at jeg hadde feilvurdert situasjonen. Jeg var blitt så vant med å se Putins regime først og fremst som en mafiastat, et sted der avtaler inngås i det skjulte, og penger skifter hånd under bordet. Jeg antok at Putin gamblet, som vanlig. At han truet Ukraina, men ikke hadde tenkt å faktisk gjennomføre en invasjon. Men han mente det. Gjorde det. Gikk inn. Åpnet igjen for vold og kaos og grusomhet, slik russisk historie er så full av, sier Maria Stepanova.
[ Valget i USA kan avgjøre krigen i Ukraina. Hva om amerikanerne slutter å bry seg? ]
Traumatisert Russland
Hun er opptatt av historie. Ikke først og fremst den historiebøkene forteller, med sine datoer for revolusjoner og kriger, navn på hærførere og slagsted, sin opphengthet i de store menns enda større bragder. Maria Stepanova bryr seg om hva historiske hendelser gjør med menneskene:
– Alle land har sine sentrale traumer. For Tyskland er det selvsagt nazi-epoken. For Storbritannia deres «great war», altså første verdenskrig, der de mistet en hel generasjon unge menn. Det gjør vondt ennå. Det spesielle med Russland, er imidlertid at det ikke er ett slikt definerende traume, men en hel lang serie, gjennom hele det 20. århundret fram til i dag. Om vi begynner med den første russiske revolusjonen i 1905, så fulgte oktoberrevolusjonen i 1917, og borgerkrigene. Så alvorlig hungersnød og Stalins såkalte «utrenskinger» av mennesker i mellomkrigstida. Deretter andre verdenskrig, med enorme mennesketap og ny hungersnød, før sovjettida bød på enda flere runder politisk og personlig undertrykking, sier Stepanova.
[ Putin kan ikke trykke på atombombeknappen alene. Men hva skal til? (+) ]
Putins pakt
Og hva gjør det så med et folk, å leve gjennom det ene nasjonaltraumet etter det andre? Mye. Blant annet gir det handlingsrom for menn som Putin, forklarer forfatteren:
– For mange år siden, da Putin var ny i rollen som statsleder, inngikk han en slags pakt med det russiske folk. Ingen tydelig uttalt og nedskrevet kontrakt, akkurat, men en klar innforståtthet han lot klinge ved, mellom linjene. Denne pakten var, kort oppsummert, å gi folk stabilitet og ro. «Jeg lar være å blande meg i deres liv, mot at jeg får styre slik jeg ønsker». Det var folk klar for. Veldig. Så de likte Putin. Følte seg trygge. Endelig fred og ro! sier Stepanova.
Saken fortsetter under videoen
Korrupsjon og krig
Det betyr ikke at freden og roen var reell. Men at folk valgte å se bort fra unntakene, og utviklingene i motsatt retning, forklarer hun videre:
– I starten fikk skeive leve rimelig fritt, og ytringsfriheten var relativt bra. Så kom anti-LGBT-lovene. Det ene regimekritiske magasinet etter det andre ble presset til nedleggelse. Siden invasjonen av Tsjetsjenia. Georgia. Bomber i russiske byer. Politiske arrestasjoner. Drap og drapsforsøk på politikere. Den altoverskyggende korrupsjonen, som du ikke trenger drive med gravejournalistikk for å oppdage – den er overalt, midt i synet på alle. Den enorme forskjellen på den rike og mektige eliten, og vanlige russere.
[ Forsker: – Russland kan nå kalles et diktatur ]
«Fred og ro»
Stepanova holder inne. Hun kunne lett ramset opp flere problemer. Ikke for ingenting har hun selv flyttet til Tyskland, blant annet for å kunne holde fram som sjefredaktør i den uavhengige russiske nettavisa Colta.ru, i tillegg til jobben som poet, journalist og foreleser ved europeiske universiteter.
– Etter alt dette, klamrer russerne seg fortsatt til ideen om stabilitet. De ønsker å leve stille, rolige, uforstyrra liv. Diskuterer mye heller historiske hendelser som skjedde for lenge siden, enn problemer de opplever her og nå. Mange klarer – eller vil – ikke helt å forstå det som nå skjer. Jeg så et TV-intervju med en mor som nettopp hadde sendt sønnen sin til den ukrainske fronten. «Om han nekter å dra, ødelegger han framtidsutsiktene sine til når han kommer tilbake», sa hun. At han like gjerne kan bli drept der borte, falt henne visst ikke inn. Selv om det er minst like sannsynlig, sier Stepanova.
Nazismen
Egentlig sliten hun med å forstå selv. Selv om traumene fulgte tett på hverandre i Russland gjennom hele det 20. århundret, var det i det minste generell enighet om at det russerne kaller «Den store fedrelandskrigen» eller «Den store patriotiske krigen», altså andre verdenskrig, i hvert fall aldri måtte skje igjen.
Russland skal gjøres «great again». Nøyaktig hva som var så «great» før i tida, eller nøyaktig når denne tida faktisk var, er det mindre prat om.
— Maria Stepanova, forfatter
– Aldri igjen, var mantraet. Millioner døde. Men vi vant. Vi redda verden, var det vi lærte i sovjetiske skoler da jeg var barn. Derfor er det ekstremt traumatisk å innse at vi nå har rollen som angriper. Jeg leste en uhyre presis oppsummering av følelsen på Facebook: «Jeg våkna opp av en grusom drøm. Vi var fanga av nazistene. Men så viste det seg at nazistene var oss!» Putin sier vi skal kjempe ned nazistene i Ukraina. Samtidig sier han at Russland er et stort imperium. At vi trenger plass til å ekspandere. Nøyaktig det nazistene sa. Han bruker bokstaven Z, som ikke fins i det russiske alfabetet, som symbol. Hvem ligner han mest, Stalin eller Hitler?
Gjør alt great again
Kanskje begge, er Stepanovas poeng. Putin er dessuten del av den generelle nostalgibølgen som hun mener fosser over verden i det 21. århundret – en slags følelse av at alt var bedre før, i gamle dager.
– Russland skal gjøres «great again». Slik Trump holder på, og Orban, og politikere i en lang rekke land. Nøyaktig hva som var så «great» før i tida, eller nøyaktig når denne tida faktisk var, er det mindre prat om. I Ukraina prøver Putin å gjenskape en gjenskaping av en krig, nemlig andre verdenskrig slik han kjenner den fra filmene han vokste opp med. De dro til Ukraina med gamle tanks, bomber og granater. Som i slaget om Stalingrad, sier forfatteren.
[ «Ingen svartinger», sa boligannonsene. Er det egentlig bedre stilt nå? ]
Familiehistorie – går det?
I sin første bok på norsk, «Til minne om minnet», utforsker Maria Stepanova sin egen families historie. I hvert fall forsøker hun. Men det er ikke så lett. Familien hennes består ikke av hærførere og historiebokhelter. De var bare helt vanlige folk som hadde nok flaks – de var tross alt jøder- til å overleve volden og kaoset rundt dem, i generasjon etter generasjon.
– Jeg begynte arbeidet da jeg var ti, men det stranda etter få sider. Først da jeg var over førti, var jeg igjen klar. Men da var de gamle slektningene mine døde. Historien viste seg å være full av hull. Et kniplingsverk, ikke noe fullstendig tøystykke. Det jeg satt på, var en lang rekke løsrevne gjenstander. Gulnede gamle fotografier. En hatt med strutsefjær. En del brev. Men er det greit å utlevere for lengst avdøde mennesker gjennom kjærlighetsbrevene de skrev som unge? Og går det egentlig an å fortelle sant, uansett hvor mye bakgrunnsmateriale en sitter på? Hva er forbindelsen mellom de historiske hendelsene som skjer, og menneskene som ikke egentlig er del av dem, men som påvirkes likevel? I «Til minne om minnet» stiller jeg spørsmålene, men finner ingen fasitsvar, sier Maria Stepanova.
«Til minne om minnet»
«Ikke en eneste historie kommer fram til oss hel og uskadd uten avslåtte føtter og skår i ansiktet», skriver hun i boka.
Et annet, svært fornøyelig avsnitt handler om den gangen hun, for å forstå litt av sine egne røtter, oppsøker huset i en fjern by, der oldefaren skal ha bodd som ung. Hun kjenner umiddelbart at huset er det rette. Alt skrotet i bakgården «var mitt eget, ble straks min slekt. Her er det, sa de, det er hit du skal». Maria kjenner på tilhørigheten. Familielinjene.
Men så. En ukes tid etter besøket ringer en kjenning. Han hadde rotet med adressen. Beklager. Hun har besøkt feil hus.
– Boka ender opp med ikke egentlig å handle om min familie likevel, men om hukommelse, minner, hva vi husker og ikke husker, og om hvilken rolle gjenstandene spiller oppi det hele, oppsummerer Maria Stepanova, forfatteren av «Til minne om minnet».
[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
