– Man stiller mye høyere krav til transfolk

–Transkvinner har akkurat det samme problemet som andre kvinner, sier Torrey Peters til Dagsavisen.

Hun er forfatteren av boka «Detransition, baby», som nå er ute i Kirsti Vogts gode norske oversettelse.

– Når du er ferdig med transisjonen, viser det seg at det største spørsmålet fortsatt gjenstår: Hvordan skal du leve livet? Det er det svære spørsmålet «Detransition, baby» egentlig tar for seg. Fins det for eksempel andre måter å være familie på enn den kjernefamilien vi er mest vant med, spør Peters.

Etter transisjonen

Transisjon betyr overgang. I denne sammenhengen fra det kjønnet man ble tildelt ved fødsel, til det kjønnet som transpersonen føler er rett. Transisjonen innebærer nesten alltid hormonterapi, og i mange tilfeller kirurgi.

– Transkvinner bruker enormt mye energi på å selve transisjonen. Man tenker liksom at «når jeg får orden på den, vil alt falle på plass av seg selv». Men slik er det jo ikke. Man må fortsatt velge hvilken «Sex and the City»-karakter man vil være, sier Torrey Peters.

[ Foreldrene skal skilles og fordeler barna. Ingen vil ha lille Alex. De bare vet ikke at han tjuvlytter til samtalen... (+) ]

Sex og singelliv-modellen

Den populære amerikanske TV-serien «Sex and the City» het på norsk «Sex og singelliv». Torrey Peters utdyper hva historien om fire glamorøse New York-kvinners vennskap, karrierer, sex- og familieliv har med vanlige folks liv og valg å gjøre:

– Dette er så klart satt skikkelig på spissen. Men poenget er at de fire kvinnene i «Sex and the City»-serien står for de fire valgene kvinner har: Man kan velge karriere, som Samantha. Finne en partner, som Charlotte. Være kunstner eller skribent, som Carrie. Eller få barn, som Miranda.

[ Folk aksepterer homofili. Men at noen er bifil, er vanskeligere for flere ]

– Av disse fire, er det Mirandas valg som er det aller vanskeligste å ta for transkvinner. Altså å få barn. Dersom man ikke allerede var forelder før man transisjonerte, kan det bli komplisert. Så da gikk jeg rett dit i «Detransition, baby». Jeg ville skrive om morskap, sier hun.

Detransisjon

Hovedpersonen i «Detransition, baby» er Reese. Hun er transkvinne, som Torrey Peters.

Idet leseren møter Reese, er hun i et halvveis-forhold til en gift mann som kun har henne på si’. Men Reeses virkelig store kjærlighet var Amy, som hun var samboer og drømte om familie sammen med.

Reeses problem er imidlertid at Amy valgte å detransisjonere, og bli Ames. Det betyr at Ames, som vokse opp som gutten James, sluttet å ta kvinnehormoner, og nå framstår som mann igjen. Inni seg føler han seg fortsatt som kvinne, men i praksis ble det så komplisert å leve som transkvinne, og såpass mye enklere å leve som mann, at Amy valgte et liv som Ames – å detransisjonere.

[ Nyhetene fra Holmlia vektlegger gjenger og kniver og vold. Men ungdommeen dere kjeder seg egentlig mest (+) ]

Gravid med sjefen

Nå har Ames plutselig gjort en kvinne, Katrina, gravid. Ikke bare er Katrina Ames’ sjef, noe som gjør at de har holdt forholdet hemmelig på jobben. Den nygravide sjefen aner heller ikke noe om at Ames har vært Amy, og at han som Amy hadde et seriøst forhold med en transkvinne, altså Reese.

Katrina aner heller ikke at Ames, som trodde han var blitt steril av mange års hormonbehandling, har en ukonvensjonell løsning på den overraskende graviditeten: Hva om Reese inviteres inn som medmor, hun som alltid har drømt om morskap?

[ Vondt å føde? Vær glad du ikke er en flekkhyene! ]

Komplekse karakterer

Oppramset på den måten, høres «Detransition, baby» kanskje forvirrende ut. Men ikke om man faktisk leser den.

– Det fine med fiksjon, er at man kan skape karakterer som ikke er perfekte, men som likevel er interessante og mangefasetterte og komplekse – slik folk jo er, sier Peters.

– Jeg tror kunst, det være seg litteratur eller humorserier på TV, kan nå inn til folk på måter som kjølig argumentasjon ikke kan. Det virker som folk kan stå i det uendelige og bare slå hverandre i hodet med hver sine argumenter. Men i en bok eller en TV-serie blir man liksom «venner» med karakterene. Det påvirker hva man senere går ut i verden og gjør mot folk som ligner disse «vennene», sier hun.

[ Ungene er blitt store, ektemannen er på jobbreise, og professor Ingrid Winter utsettes for endringsledelse i den morsomme nye boka signert Janne Stigen Drangsholt (+) ]

Motstand mot kvinnepris

«Detransition, baby» har fått veldig god kritikk i Norge, slik den også gjorde det i USA. Peters fikk PEN/Hemingway-prisen i 2021, som var året boka kom på engelsk.

Torrey Peters var også, som første transkvinne noensinne, blant finalistene til The Women’s Prize for Fiction i 2021. Det er en prestisjetung litteraturpris som går til en kvinnelig forfatter som skriver på engelsk.

Anerkjennelsen førte til at en gruppe anonyme kvinner skrev et åpent brev med kritikk. De mente at nominasjonen «kommuniserer på det sterkeste at kvinner ikke er verdige for vår egen pris, og at det er greit å tillate menn å stjele vår ære». De undertegnet også brevet på vegne av flere for lengst døde forfattere, som poeten Emily Dickinson.

[ Norsk barnevernstid topper Netflix internasjonalt ]

Støtte til kvinnepris

Både prisjuryen og en lang rekke kvinnelige forfattere, inkludert tidligere nominerte til og vinnere av samme pris, forsvarte imidlertid Torrey Peters, og nominasjonen av «Detransition, baby».

– Boka har ristet liv i kritikere i begge skyttergravene. Noen transfolk sier at den er konservativ og «assimilerende». At den framstiller et gammeldags heteroliv med en tradisjonell kjernefamilie som ideelt. Noe det absolutt ikke er, helt uavhengig av seksualitet, og som heller ikke er min mening med boka, sier Torrey Peters til Dagsavisen.

– Andre kritiserte «Detransition, baby» fordi de ikke aksepterer transkvinner som kvinner i det hele tatt. Noe som mest av alt røper deres fordommer, men som likevel er fryktelig sårende, sier Peters.

[ Krigen mot narkotika har ført til mye mer lidelse enn den har forhindra, mener forfatter Lars Ramslie (+) ]

Storm av hat

De fleste anmelderne av boka, i Norge og i andre land, legger imidlertid vekt på at det er en spennende og original historie, og at anmelderen selv lærte noe av å lese «Detransition, baby».

– Kunstnerisk sett tenker jeg at det er godt tegn at både transfolk og trans-motstandere kommer med både ris og ros. Det betyr at boka ikke leses som et enkelt partsinnlegg, eller en oppskrift på «slik må du leve», men at den stiller komplekse og tankevekkende spørsmål. Det var målet, sier Peters.

– Men for meg personlig er det så klart veldig belastende og vondt å stå midt i stormen av utildekt hat. Ordene folk får seg til å bruke! Om et medmenneske! sier hun.

[ J.K. Rowling om ettermælet: – Samme det. Jeg vil være død ]

Anger som våpen

En del av raseriet er rettet mot transfolk generelt. Andre, både transfolk og trans-motstandere, vender hatet mot karakteren Ames, som detransisjonerte og igjen lever som mann.

– Anger brukes som et våpen. Transfolk blir veldig ofte behandlet ovenfra og ned. Infantiliserende, som barn som ikke vet bedre. «Du gjør en feil, og kommer til å angre». Som om voksne mennesker ikke har lov til å gjøre feil, ikke kan angre, ikke kan ombestemme seg!

– Det er bare rundt kjønn folk nekter andre å angre. Bytter du kjønn, må det liksom være for evig og alltid, hvis ikke er du liksom et bevis på at det å bytte var en feil i utgangspunktet, sier Torrey Peters.

[ – Tenk på all lidelsen hvithet har påført hvite mennesker! sier denne svarte forfatteren (+) ]

Anger som frihet

Men folk angrer på store livsvalg hele tida, påpeker hun.

– Hva med han som valgte feil karrierevei, og bytter retning som middelaldrende? Hun som flytta milevis unna for å ta en ny jobb, men som mislikte jobben og flytter hjem igjen? Hva med alle skilsmissene, alle ekteskapene folk angrer på?

– At man kan angre, er ekte frihet. Men den friheten er åpenbart ekstrem skummel for mange.

– Hva er det som gjør at transisjon er den eneste tingen i livet som må bestemmes for evigheten, når man har lov å angre på alle andre livsomveltende valg? spør Peters.

[ Flere kulturnyheter, anmeldelser og intervjuer om scenekunst, musikk, filmer, bøker, TV og kunst i Dagsavisens kulturseksjon ]

«Ødelagt» kropp?

Trans-motstanderes svar, er ofte at man ikke skal tukle med den ene kroppen man har fått utdelt.

– For en fæl ting å si til noen! Bare tenk over hva man faktisk sier da. «Du har ødelagt kroppen din». For en grusom ting å si til noen som selv føler seg fin, føler seg sexy, føler seg elsket og verdsatt og at kroppen matcher den de ønsker å være.

– Jeg kjenner flere transfolk som har detransisjonert, og som har det helt strålende. Du kan transisjonere, og bli fornøyd, og du kan detransisjonere og bli like fornøyd. Ingen andre har rett til å komme og si at du dermed er «ødelagt», sier Torrey Peters.

[ Mange kvinner foretrekker faktisk å lære amming av en mann, har den homofile sykepleieren funnet ut (+) ]

– Man stiller generelt mye høyere krav til transfolk om at de liksom må «innfri» og «leve opp til» kjønnet sitt hundre prosent perfekt. Transkvinner må være hundre prosent «feminine», hva nå enn det er, for å leve opp til motstandernes bilde av hva en kvinne er. Er man født i kvinnekropp, får man lov å være kvinne uten å elske verken babydokker eller neglelakk. Er man transkvinne, blir man målt mot sånne tilfeldige markører på «kvinnelighet», sier hun.

Helsehjelp i USA

Handlingen i «Detransition, baby» er lagt til USA. Der er alle helsetjenester som kjent veldig dyre, om man ikke har veldig god helseforsikring dekket av jobben. Hovedpersonen Reese vurderer på ett punkt å dra til Thailand for kjønnsbekreftende kirurgi, siden det er billigere enn tilsvarende inngrep i USA.

I Norge er situasjonen en annen. Her får transfolk transisjonen dekket av det offentlige helsevesenet. Men kun om de «kvalifiserer» til det.

– Før var det umulig å få trans-helsehjelp gjennom det offentlige helsevesenet i USA, til og med om du hadde privat forsikring. Da Obamacare ble innført i 2014, endret det seg. Men alle årene med utestengelse, betydde at transfolk måtte søke sammen og dele kunnskap.

Kultureksplosjon

I utgangspunktet om praktiske ting og medisinske muligheter. Men når folk samler seg, skjer det også noe annet, forklarer forfatteren:

– Det som skjedde da, var en enorm oppblomstring av kulturelle uttrykk. Musikk. Kunst. Litteratur. «Detransition, baby» er skrevet i dialog med mange andre transforfattere. I USA har det vært en eksplosjon av trans-uttrykk i kulturen de siste ti-femten åra, rett og slett som en følge av at transfolk samler seg og skaper støttende miljøer, sier hun.

Staten som portvokter

I land som Norge, der transfolk går til statlig finansierte helseinstanser for hjelp til å transisjonere, går de ifølge Peters glipp av det nettverket. Ikke bare kulturen det skaper, men også veldig mye kunnskap.

– En statlig medisinsk portvokter som forholder seg til skjematiske kriterier, aldersgrenser og den typen ting, kan fort bli veldig ovenfra og ned, og faktisk også mindre kunnskapsbasert enn når transfolk går til andre transfolk for informasjon og hjelp, sier hun.

– Man fostrer en kultur der det også er helt innafor å si ifra når folk er på ville veier. «Øyh, det du trenger, er ikke å transisjonere, men å få orden på andre faktorer i livet ditt», kan transmiljøet si. Da kommer rådet innenfra, fra noen som har levd i situasjonen selv, og ikke utenfra, fra en eller annen statlig etat, sier Peters.

[ Liv Ullmann takker janteloven. Ja, faktisk ]

Viktig uenighet

Ikke dermed sagt at transfolk alltid er enige med hverandre. Det er hele poenget.

– De aller heftigste diskusjonene jeg har, er med andre transfolk. Ikke med utenforstående forståsegpåere eller hatere.

– Man trenger som kjent en landsby for å oppdra et barn. Staten kan godt være del av den landbyen. Men den kan ikke være hele landsbyen, hele kulturen. Ingen kan være en kultur alene. Ikke transfolk. Ingen andre heller, sier Peters.

Slutte med livsløgner

Dedikasjonen helt fremst i boka, er til skilte kvinner, som romanfiguren Katrina.

– Skilsmissen kaster Katrina ut i stor usikkerhet. Hun må revurdere hvem hun er, og hvem hun ønsker å være. Hun blir først forvirra av at Ames har vært Amy og i et forhold med Reese. Men i stedet for å stenge av, bruker hun rommet som nå åpner seg, til å tenke ærlig over hvem hun selv faktisk er, hva hun ønsker seg, og hvilken type mor hun ønsker å være.

– «Detransition, baby» begynner og slutter på samme stedet, med tre personer og et uventet svangerskap. Men gjennom boka har de alle blitt tvunget til å slutte å lyve for seg selv. Til å revurdere selvbedrag som mestringsstrategi. Til slutt klarer de å se på hva de faktisk ønsker. Det er et bra livsmål for alle, syns jeg, sier Torrey Peters, forfatteren av «Detransition, baby».

[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]