Mormor fortalte aldri noe. Det gjør Susanna

– Mormor jobba femti år i tekstilindustrien. Hun fortalte aldri om en eneste arbeidsdag, sier Susanna Alakoski til Dagsavisen.

Den svenske forfatteren viser fram en spole bomullsgarn hun nettopp dro fram fra veska. Sterk brun bomullstråd, av den typen man kan veve stoffer av.

– Denne tråden ble igjen etter mormor. Jeg er over seksti år. Flytta mye som ung. Men disse nøstene har jeg tatt med meg overalt hvor jeg har bodd. Mormor døde da jeg var atten. Jeg var for ung til å forstå at jeg burde ha stilt spørsmål. Latt henne fortelle om hverdagen sin, om arbeidslivet. I stedet har trådspolene fulgt meg, liksom med et krav. «Skriv om oss, skriv om mormoren din, skriv om kvinnene som henne», sier Alakoski.

«Bomullsengelen»

Nå har hun gjort nettopp det.

Jeg ville skape et stykke kvinnehistorie.

—  Susanna Alakoski, forfatter

Første bind i det som skal bli en kvartett bøker om kvinners liv i og rundt tekstilindustrien i Finland og etter hvert Sverige, heter «Bomullsengelen», og er nylig oversatt til norsk.

– Jeg ville skape et stykke kvinnehistorie. Reise en statue over min mormor. Over de mange tusentalls kvinner som jobba i tekstilindustrien i Finland, Sverige, Norge. Og over tekstilarbeidere nå, i Bangladesh, Hongkong, land langt borte. Det er mange millioner kvinner, sier Alakoski.

[ Moren glemmer mer og mer. Datteren sørger. Julie Otsuka skriver nydelig om begge (+) ]

Tekstilindustri

På svensk foreligger også kvartettens andre bind, «Londonflickan», som på norsk skal hete «Londonjenta». Siden kommer «Sverigefamilien» og «Barnebarnet», som Alakoski jobber med nå.

– I stedet for å spørre mormor, som ville vært enkelt, ble det femten år med research. Om tekstilarbeid. Om kriger og andre historiske hendelser. Om hverdagslivet mennesker levde gjennom det 20. århundret. Måneder og år i historiske arkiver. Utallige museumsbesøk. Jeg har studert mange tusen bilder. Bladd meg gjennom og lest metervis med årsberetning. Maskinmanualer. Fagaviser. Ingeniørtidsskrift. Jeg har dessuten intervjua kvinner som jobba i tekstilindustrien i etterkrigstida, sier Alakoski.

[ – Jeg var så glad at jeg gråt av glede, forteller en beboer om da han slapp ut fra Ullern helsehus. På helsehuset levde han med dødsangst og smerter ]

Gud – eller fagforeningen?

Alt dette danner bakgrunnen for fortellingen om Hilda, som blir født i Finland i 1905. Hun er inspirert av Susanna Alakoskis mormor, men fortellingen er oppdikta, ingen korrekt biografi.

– Hilda blir født inn i en rimelig velstående bondeslekt, på en ganske stor gård. Men hun blir gravid utenfor ekteskap, og må flytte hjemmefra for å bli tjenestejente ved en annen, litt mindre gård. Det var standard straff for jenter som havna i uløkka på den tida, forklarer forfatteren.

Der Hilda er opplært til å tro på Gud, tror Helli mer på fagforeningen

—  Susanna Alakoski, forfatter

Straff eller ikke – på den nye gården blir Hilda kjent med Helli, den andre tjenestejenta. De to jentene blir raskt venner.

– Helli kommer fra en annen type familie enn Hilda. Der Hilda er opplært til å tro på Gud, fordi han styrer alt, tror Helli mer på fagforeningen, og på selv å ordne opp i eget liv, smiler Alakoski.

[ Joikemusikal? Hvorfor ikke! Men først: dans for sannhets- og forsoningskommisjonen. Helt uten å glemme vindmøllene på Fosen (+) ]

Vennskap kvinner imellom

Tross forskjellene blir Hilda og Helli venner for livet.

– Jeg har alltid hatt lyst å skrive mer om vennskap. Det er faktisk ikke så vanlig tema i litteraturen. De enormt sterke kvinnelige vennskapene, der man går inn og nærmest blir familie med hverandre. Der man støtter og beundrer hverandre, men krangler også. Vennskap der man drikker og danser og røyker sammen for første gang. Det er en slags kjærlighetsrelasjon som oppstår der, mellom kvinner som deler alt, sier hun.

[ To irske bestevenner blir bitre uvenner. Det er cirka hele plottet i «The Banshees of Inisherin». Så hvorfor får den terningkast fem?  ]

Industrihistorie

Mye fordi Helli motiverer Hilda, flytter de to venninnene etter hvert fra landsbygda, til byen Vasa. Der får de jobb i bomullsindustrien.

– Industrien kunne by på et nytt og bedre liv for mange. Som tjenestejenter på en gård, hadde de egentlig aldri fri. De sto først opp, la seg sist, og sov på en benk på kjøkkenet. Som fabrikkarbeidere hadde kvinnene også lange og harde arbeidsdager, men de fikk i det minste en fridag innimellom, og en seng. Egne penger, om enn lite. I byen fantes moderne vidunder som konditorier, kino, elektrisk lys. Solidaritet og samhold arbeiderne imellom, sier Alakoski.

[ Det er lettere å få jobb om du allerede har jobb. Hvorfor? (+) ]

Bråkete, støvete arbeid

Ikke dermed sagt at det var enkle jobber folk hadde i industrien på 1920-, 1930- og 1940-tallet.

– Tekstilsektoren var en paria sammenligna med annen industri. Dårligst betalt, og blant de mest illeluktende jobbene som fantes. Arbeidsforholdene var virkelig usle i starten. Kvinnene sto og gikk på betonggulv minst 16 timer i døgnet, i utrolig støyende lokaler. Hørselsskader og vonde åreknuter var nærmest standard.

Kvinnene gikk inn i industrien som unge og sterke, og kom ut derfra gamle og utslitte.

—  Susanna Alakoski, forfatter

– Vi har hørt mye om asbest, og om lungeskadene menn pådro seg av å jobbe med det. Støvskadene tekstilarbeiderskene fikk på lungene, har vi hørt mye mindre om. Enda de var minst like ille. Kvinnene gikk inn i industrien som unge og sterke, og kom ut derfra gamle og utslitte, sier Alakoski.

[ «La elva leve» viser kampen om Altavassdraget for førti år siden som kinofilm. Terningkast her (+) ]

Kvinnfolkarbeid

Generelt har vi hørt mye mindre om tekstilindustriens historie, enn om mange andre bransjen. Forfatteren har en mistanke om hvorfor:

– Det er et stykke industrihistorie som ikke har blitt skrevet før. Svært sannsynlig fordi bransjen var så kvinnedominert. Nær nitti prosent av dem som arbeidet i tekstilindustrien, var kvinner. Kun direktørene og en del fagfolk med fagbrev, var menn. På det meste jobba det over tusen kvinner på tekstilfabrikkene i Vasa i Finland. Det var likt i Sverige, og i Norge, sier forfatteren.

[ Aldri før har så mange helsearbeidere streika på likt. Nå truer helsevesenet med å bryte sammen ]

Bomull langt nord

Slik er det åpenbart ikke lenger. Tekstilindustrien har flytta til land med lavere kostnader, der det ofte er så som så med arbeidernes rettigheter.

– Man kan selvsagt spørre seg om hvordan folk kom på tanken at de ville starte med bomullsindustri langt oppi Nord-Finland, der det er snø og is og veldig lang vei til der bomullen dyrkes, først i Sørstatene i USA, siden steder som Brasil og Usbekistan. Svaret er rett og slett at noen risikokapitalister starta et aksjeselskap, fordi de så at bomull var så mye billigere enn ull å produsere, og ville gjøre at langt flere kjøpte langt flere klær. Så mange klær at det faktisk lønte seg å frakte bomullen så langt. Dessuten produserte de bomullsveker til stearinlys, som var storindustri på denne tida, sier Alakoski.

[ – Det er umulig å håndtere alt klessøppelet. Derfor må vi gå til kilden av problemet, nemlig overproduksjonen av klær, skriver FIVH-leder Anja Bakken Riise ]

For fjern produksjon

Hun savner selvsagt ikke førkrigstidas dårlige forhold for arbeidere. Men at nordisk industri er så godt som utradert, syns hun er dumt.

– Vi snakker om kortreist og lokalprodusert mat, og at det er bra for miljøet. Jeg tenker det samme om tekstilindustrien. Vi vet ikke lenger hvem som lager klærne våre, og hvilket arbeid som legges ned i dem. Innimellom slår noen alarm om barnearbeid og lignende, men det er kjapt glemt. Vi virker å ha slått oss til ro med at arbeiderne i andre deler av verden har det like ille, eller enda verre, enn folk her nord hadde det på 1800-tallet, sier hun.

[ Øst-tyskerne drømte ikke om kapitalisme, eller om at landet deres skulle slukes av Vest-Tyskland, forklarer forfatteren Jenny Erpenbeck. Men sånn ble det (+) ]

[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]