God rapport fra et «fritt» kommunistland

---

Lea Ypi, oversatt av Inger Sverreson Holmes

«Fri. En oppvekst ved historiens ende»

Gyldendal

---

Hånda i været, alle som kan mye om Albania!

Min hånd forblir i fanget. Men etter å ha lest albanske Lea Ypis gode selvbiografi, «Fri», kan jeg i det minste en hel del mer om middelhavslandet som er Hellas’ nabo i nord, med Italia på andre siden av Adriaterhavet. Ikke minst er jeg fascinert over alt forfatteren har lært meg om landets nyeste historie, fra østblokkens kollaps til i dag.

Det er den epoken Lea Ypi dekker i boka. Hun er elleve år idet Albanias kommunistiske regime, som hadde vart siden andre verdenskrig, faller i 1990. I Store Norske Leksikons konsist tørre språk hadde det kommunistiske regimet «vært preget av streng planøkonomi, isolasjon og betydelig kontroll av befolkningen».

I enda klarere tekst: Albania var et stalinistisk diktatur, stengt avstengt fra omverdenen, inkludert andre kommunistiske land.

Landets diktator, Enver Hoxha, var særs skeptisk til nabostatene på Balkan. Han fryktet at Jugoslavia i sør skulle invadere, om ikke Sovjetunionen gjorde det først. Han tok Albania ut av kommunistlandenes militære samarbeid, Waszawapakten. De andre kommunistiske landene kalte han «revisjonistiske». Lente seg en stund mot Kina, men ombestemte seg.

[ Putin: – Seier i Ukraina er uunngåelig!  ]

Grensene var stengt, ingen fikk forlate Albania. Mislykka fluktforsøk kunne føre til dødsstraff. Det kunne også annen motstand mot Hoxhas rette lære, om man ikke havnet i arbeidsleir eller ble torturert i fengsel i stedet. Religion var selvsagt forbudt. Frie tanker likeså.

Men barnet Lea følte seg fri. Hun lærte det på skolen også, hvor fri hun var. Ypi oppsummerer det hun som elleveåring trodde på:

«Vi var omgitt av mektige fiender, men visste at vi selv var på riktig side av historien. Hver gang fiender truet oss, kom partiet, støttet av folket, bare sterkere ut i den andre enden. Gjennom århundrene hadde vi kjempet mot mektige imperier og vist resten av verden hvordan selv en liten nasjon i utkanten av Balkan kunne finne styrke til å stå imot. Nå sto vi i spissen for kampen for den vanskeligste overgangen: fra sosialistisk til kommunistisk frihet – fra en revolusjonær stat styrt av rettferdige lover til et klasseløst samfunn, der staten selv ville dø bort».

Men så er det ikke det som skjer. «Fri» startet med at Lea er vitne til en demonstrasjon for demokrati. Den gjør henne redd og forvirra. «Frihet og demokrati?» Hva mener de? Lea søker trøst hos Stalin. Løper til bronsestatuen av ham, og klemmer hardt rundt knærne hans for å roe seg – høyere når hun ikke. Men da hun kikker opp, får hun sjokk. Stalinstatuen er halshogd!

En brutalt tydelig metafor. I tida framover skal alt bli forandra for Lea og resten av Albanias befolkning. Og dét fort. Ikke minst skal hun komme til å lære mange smertefulle sannheter om sin egen familiebakgrunn, og om foreldrenes egentlige tanker om «onkel Enver» og «friheten» i landet hun elsker så høyt.

Noe av det som gjør «Fri» til spennende lesning, er imidlertid måten Lea Ypi porsjonerer historien ut. Etter episoden med den halshogde statuen av Stalin, hopper hun litt tilbake, og skildrer hverdagen i kystbyen Durrës, der hun bor sammen med mor, far og farmor, omgitt av naboer, venner og klassekamerater.

De få turistene som fins, er skumle. Utlendinger må kun observeres fra trygg avstand, aldri snakkes med. De voksne bruker mye tid på å stå i kø etter varer. Barna går på skolen, der lærer Nora driver heftig indoktrinering i den til en hver tid korrekte offisielle læren, om Albania og verden. Onkel Enver elsker barn. Stalin også. Alle albanere er frie. Lederne vet best.

«Vi visste at vi ikke hadde alt, men vi hadde nok, og alle hadde det samme, og vi hadde det som var aller viktigst: reell frihet».

Morsomt og ironisk lest med vestlige briller over tretti år senere. Men en annen styrke i «Fri», er Lea Ypis lojalitet overfor barnets begrensa blikk. Hun latterliggjør ikke. Hun forklarer, indirekte, hvordan verden så ut for et flinkt og pliktoppfyllende barn i Albania på 1980-tallet. Selvsagt ser hun verden slik hun blir fortalt! Hun innfrir innenfor systemets begrensa rammer. Det gjør vi alle som barn. Som voksne også.

[ «"La elva leve!"trykker på smertepunktene rundt samiske interesser, selvrespekt og fornorskningspolitikkens konsekvenser». Terningkast her! (+) ]

Samtidig smyger Lea Ypi inn hint om at Leas foreldre nok vet noe hun ikke gjør, til at boka blir enda mer spennende.

Foreldrene slutter ofte å snakke når Lea blander seg i samtaler de først trodde hun ikke hørte. Snakker veldig ofte om hvor ymse slektninger og bekjente studerer, og hva, og hvordan det går med dem på universitetet. Sorgen er stor hver gang noen stryker på eksamen. Gleden desto større når en blir uteksaminert.

Først senere, når regimet er avvikla og flerpartivalg innført, forteller foreldrene Lea at de hele tida har snakka i koder. «Universitetene» er fengsler. Stryk betyr dødsstraff. Uteksaminering betyr å slippe ut. De ulike studieretningene handler om hva folk sitter inne for. Berykta professorer er fangevoktere eller fengelssjefer. Og så videre.

[ – I Vesten møter jeg mennesker som fortsatt leker med ideen om at den sovjetiske ideologien kanskje hadde noe for seg ]

Det går også opp for Lea hvorfor foreldrene ikke hadde lyst på noe portrett av Enver Hoxha på veggen, slik nesten alle andre hadde. Da hun var liten, var mangelen på Enver Hoxha-portrett en skammelig hemmelighet foreldrene forbød henne å dele med andre. Lille Lea sørga over at hun ikke fikk besøke graven hans da «onkel Enver» døde i 1985. Hun kan ikke forstå at foreldrene ikke var like glad i ham som hun var.

Etter regimekollapsen finner Lea ut at mistanken faktisk stemte: foreldrene hennes elska virkelig ikke Hoxha. De mente at «landet mitt hadde vært et friluftsfengsel i nesten femti år».

At faren deler navn med Xhafer Ypi, som i 1921-22 var Albanias statsminister, men som i Hoxhas tid var regna som en quisling og statsfiende, var ikke tilfeldig likevel. Eks-statsministeren var farens oldefar! Dessuten ett av de virkelig problematiske punktene i farens biografi. For moras tilfelle handla det problematiske punktet noe om borgerlighet, og penger. Om et familiemedlems selvmord.

[ Karin Smirnoff skriver videre på Stieg Larssons bøker om Lisbeth Salander. Mange hater henne for det (+) ]

Et forvirrende begrep, dette med «biografi». Men viktig. Unge Lea forstår ikke helt hva det betyr, men forstår at det har noe med bakgrunn og historie å gjøre, samtidig som det også handler om ting som partimedlemskap, utdanning og jobbmuligheter.

Etter regimets fall, endrer alt seg. «Jeg var noen, men så ble jeg en annen», i Lea Ypis egne ord.

[ Tara vokste opp i en fundamentalistisk preppefamilie i USA, men unnslapp, og forteller nå den sjokkerende historien sin (+) ]

Som tittelen røper, handler «Fri» mye om frihet. Hva er det egentlig? Alle de andre ordene som gav mening og rammer rundt hverdagen, forsvinner fort. Kort tid etter kollapsen, snakka ingen lenger om «borgerskapets diktatur», eller om proletariatet. «Språket som uttrykte statens ambisjoner, smuldret bort før staten selv smuldret bort», skriver Ypi. Både sosialismen, som de levde i, og kommunismen, det perfekt paradisiske tilstanden de strevde mot, var borte. «Ikke bare borte som ideal, ikke bare som en styeform, men også som tankekategori».

Det er en smart observasjon.

Lea Ypi er i dag professor i politisk filosofi ved prestisjetunge London School of Economics. Hun forteller personlig, med seg og sin familie i sentrum. Men interessefeltet hennes er større enn som så. Hva gjør det med et menneske, en familie, et helt folk, å utsettes for indoktrinering. Og hva skjer når indoktrineringen slutter? Hva betyr egentlig ordene, løsrevet fra kontekst? Konteksten er egentlig alt, viser hun, med Albania som eksempel.

Etter kollapsen, idet Lea Ypi «blir en annen» og plutselig får vite foreldrenes mange hemmeligheter, kjenner hun på splittelsen. «I et samfunn der politikk og skolering gjennomsyret alle aspekter av livet, var jeg både et produkt av familien min og av landet. Da konflikten mellom de to kom for dagen, ble jeg forvirret».

Hun var neppe den eneste. Det gikk ikke strålende med Albania etter at landet ble offisielt erklært som flerpartistat 12. desember 1990.

Overgangen til markedsøkonomi var vanskelig. De nye myndighetene ble innblanda i omfattende pyramidespill, der mange albanere mista det lille de hadde av formue og eiendom. Demonstrasjonene som fulgte, førte i 1997 til borgerkrig og kaos. Utlendingene forlot landet, og mange albanere forsøkte å flykte. Mange lykkes.

«Da fienden endelig materialiserte seg, lignet den altfor mye på oss selv», skriver Lea Ypi.

[ Norske forlag gir gjerne ut halvgamle bøker, så lenge de trender på Tiktok ]

I «Fri» dekker hun borgerkrigen gjennom dagboknotatene sine fra 1997. Moren og faren har begge kasta seg inn i politikken, med ulikt resultat. 18-årige Lea er forvirra og redd. Alt raser rundt henne, og hun løser det ved å godta.

«Jeg lærte meg å leve med følelsen av at tilværelsen min var utrygg. Jeg godtok det meningsløse i å utføre hverdagsaktiviteter som å spise, lese eller legge seg når man ikke vet om man kommer til å være i live og i stand til å gjøre det samme neste dag. Jeg godtok anonymiteten i alle tragediene som pågikk rundt meg, og at det plutselig ble meningsløst å finne ut hva en nabo eller slektning døde av – om det var overlagt eller et uhell, om de var alene eller omgitt av familie,om det var grusomt eller fredelig, komisk eller verdig.

Jeg godtok de forskjellige forklaringene på hva som hadde forårsaket diverse utfall, at det internasjonale samfunnet hadde advart oss om den ene eller den andre beslutningen, at Balkan så lenge hadde hatt en eksplosiv historie – at man måtte ta hensyn til de etniske og religiøse skillene som gjennomsyret denne delen av verden, og også til arven fra sosialismen.

Jeg godtok historiene jeg hørte fra utenlandske medier: at albansk borgerkrig ikke kunne forklares med at et mangelfullt finanssystem brøt sammen, men med langvarig fiendskap mellom forskjellige etniske grupper, ghegerne i nord og toskerne i sør. Det godtok jeg på tross av hvor absurd det var, på tross av at jeg ikke visste hva jeg kunne regnes som, om jeg var begge eller ingen av delene».

Helt til hun ikke godtar lenger. Lea Ypi ble filosofistudent i London. Hun nekta å glemme bakgrunnen sin. Nekta for at hennes opplevde sosialisme har mindre verdi som sannhet enn den teoretiske sosialismen hennes vestlige medstudenter romantiserer. Forkaster ikke alt hun kommer fra, for hun ser også problemer med liberalismen, med Vesten, med vår versjon av frihet.

[  – Det som er likt med Hitler og Putin, er at de speiler sitt folk ]

«Fri» plasserer seg midt i dette spennet. Den er en interessant innføring i nyere albansk historie, en sterk selvbiografi, og en interessant utforsking av filosofiske termer som nettopp frihet. Er vi frie nå?

Alt godt oversatt til norsk av Inger Sverreson Holmes.

[ Lea Ypis «Fri» var en av bøkene Dagsavisen så litt ekstra fram til i 2023. Her leser du resten av lista ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]