Bøker

– Plutselig ble vi annenrangs borgere

Øst-tyskerne lengtet aldri etter kapitalismen, men etter en forbedret sosialisme, mener Jenny Erpenbeck. Hennes nye roman følger en 19-årig jente og hennes 34 år eldre elsker.

– Jeg ville fortelle historien til en form for dagligliv som har gått tapt. Et liv der penger ikke betydde noe, men der kunst og kultur var en desto større og viktigere del, sier Jenny Erpenbeck til Dagsavisen.

Hun er en av Tysklands mest anerkjente forfattere, både hjemme og ute i verden.

Kulturnasjonen DDR

I sin aller nyeste roman, «Kairos», har Erpenbeck for første gang lagt handlingen til Øst-Berlin, der hun vokste opp. Hun var 22 år da Muren falt, og husker godt hverdagslivet i Øst-Tyskland.

– Vi gikk på kino, gikk på teater. Sto i kø for å kjøpe ferske bokutgivelser. Diskuterte musikk og kunst. Kultur var viktig, mye mye viktigere enn i dag. Ikke bare som underholdning, men fordi det var en måte å kommunisere på internt i samfunnet, når man ikke kunne snakke direkte.

Jeg ville vise at noe viktig gikk tapt da Øst-Tyskland ble utradert.

—  Jenny Erpenbeck, tysk forfatter

– Folk i Øst-Tyskland var mye mindre stresset da enn de er i dag. Det, ser jeg nå, er på grunn av pengene. I Øst-Tyskland var man sikret jobb, sikret bolig til en symbolsk leie, sikret alt man egentlig trenger. Denne måten å leve på er gått tapt. Med «Kairos» ville jeg fortelle at den en gang fantes. Vise at noe viktig gikk tapt da Øst-Tyskland ble utradert, sier Erpenbeck.

Øst-Berlin, 1986

De to hovedpersonene i Kairos er Katharina, som er nitten år, og Hans, som er 34 år eldre. De to møtes, helt tilfeldig, nær Alexanderplatz i Øst-Berlin. Året er 1986. De faller pladask for hverandre. Selv om Hans er gift, far til en gutt, og attpåtil har en elskerinne fra før.

Hans og Katharina innleder et kjærlighetsforhold. Selv om de åpenbart tilhører svært ulike generasjoner, med veldig ulike erfaringer.

Barn av DDR

Katharina har levd hele livet i sosialistrepublikken DDR. Hun bryr seg ikke stort om politikk. Går først i trykkerilære, får siden jobb ved et teater.

– Min generasjon – jeg er like gammel som Katharina – vokste opp med en klar overbevisning om at DDR-leder Erich Honecker allerede var svært gammel og snart kom til å dø. Vi levde i en slags ventefase. Var ikke del av opposisjonen. Spørsmålet var om endringen skulle komme innenfra eller utenfra. Men vi visste den ville komme, sier Erpenbeck.

Vond omveltning

De bare ante ikke hvordan.

– Den endringen vi fikk, var ikke den vi hadde sett for oss. I alle dokumentene jeg leste da jeg jobbet med «Kairos», kom det tydelig fram at det folk i DDR så for seg og ønsket, var en ny og bedre form for sosialisme. Mindre byråkratisk, ikke så hard og firkantet. Hva Vestens kapitalisme faktisk betydde, manglet vi totalt begreper til å forstå. Lederne våre sa at «i Vesten er noen fattige». Men når man er oppvokst med nærmest gratis husleie, og garantert jobb, og aldri har sett en tigger, faller det en ikke inn at det er noe man kan miste. Ingen ønsket å ta bort disse godene, sier forfatteren.

I det såkalt «gjenforente» Tyskland – en eufemisme som bare betyr at Vest slukte Øst – ble vi annenrangs borgere i et samfunn der kun penger betydde noe.

—  Jenny Erpenbeck, tysk forfatter

Murens fall

Det østtyskerne fikk, sier Erpenbeck, var regelrett sjokk.

– Plutselig, i det såkalt «gjenforente» Tyskland – en eufemisme som bare betyr at Vest slukte Øst – ble vi annenrangs borgere i et samfunn der kun penger betydde noe. Ingen av oss hadde trodd at vi umiddelbart kom til å miste jobben. At vi ikke skulle ha råd til å betale husleia. At alt vi kjente og hadde plutselig var null verdt. Euforien etter Murens fall varte i nøyaktig åtte uker. Endelig var det vår tur! Etter det forsto vi at ett system bare var erstattet av et annet. Og at vi hadde havnet på bunnen i det nye, attpåtil med klare forventninger om liksom å føle oss uendelig takknemlige, sier Erpenbeck.

Glødende nazist

Romanen «Kairos» starter i 1986. Den som leser vet allerede hvilken vei det bærer med DDR.

Jenny Erpenbeck bruker imidlertid vel så mye tid på å vise fram også den generasjonen som var voksne da Muren falt, representert særlig ved forfatteren Hans.

Hans vokste opp i Polen, fordi faren jobbet i en av nazistenes konsentrasjonsleirer. Lille Hans var med i Hitlerjugend, og «en glødende liten nazist helt til slutten av krigen». Da tok alt brått og uventet slutt. Plutselig opplevde Hans at faren hans kastet hitlerjugendskjorta hans over nabogjerdet, som for å kvitte seg med bevismateriale.

DDR som botsøvelse

Etter krigen søkte Hans seg aktivt til Øst-Tyskland, for å gjøre bot.

– Generasjonen Hans tilhører, ble formet av mange skuffelser. Fra ett øyeblikk til et annet, var den nazistiske ideologien de var oppfostret med, ikke lenger gangbar. Mange ble bare værende i Vest, der de raskt fikk innpass i samfunnet igjen. Andre prøvde å gjøre bot ved å satse på den andre sida, på Stalins antifascistiske vinnerlag, forklarer Erpenbeck.

Stalinismens slutt

Josef Stalin var Sovjetunionens leder fra 1924, gjennom andre verdenskrig, til sin død i 1953. I 1956 holdt hans etterfølger, Nikita Khrusjtsjov, en tale som offisielt avslørte stalinismens mange og fæle overgrep mot mennesker i og utenfor partiapparatet.

– Stalin drepte jo sine egne, som på sett og vis var enda verre enn det Hitler drev med. Igjen hadde man satset på feil mann. Det er utrolig mange brudd, mange skuffelser og sorger i denne generasjonens biografier, sier Jenny Erpenbeck.

Sannhet blir en fullstendig relativ størrelse. Man venner seg til lureri.

—  Jenny Erpenbeck, tysk forfatter

– Det gjør noe med et menneske, med sånne brudd. At man ikke lenger kan stole på foreldrene sine, for eksempel, fordi de fra en dag til den neste plutselig endrer alle meninger. Sannhet blir en fullstendig relativ størrelse. Man venner seg til lureri. Blir muligens mer egoistisk, sier hun.

«Sannhet»

I «Kairos» er Hans’ egoisme, en mulig forklaring – men ikke unnskyldning – for vanskene i forholdet mellom ham og Katharina.

I starten er alt perfekt. De føler det, begge to. Spennende møter, interessante samtaler, god sex. Så surner det.

– Jeg ville skrive om sannhetens mange lag. Om manipulasjon. Og om kjærlighet. Jeg ville vise hvordan noe som starter fantastisk, noe glitrende og nydelig, kan bli ødelagt, mørkt og stygt. Ikke bare fordi det blir påvirket av noe utenfra, men fordi det råtner innenfra, oppsummerer forfatteren selv.

Hun er 19, han 53 år

Katharina er den som tar størst skade.

– Katharina er 19 år. Hun er på en måte voksen. Men hun er også ung, og forelsker seg hardt for aller første gang. Hun går åpent inn i livet. Hans, som er mye eldre og med langt mer bagasje, utnytter det. Ikke bare er han eldre, han er også en slags «livslærer» for henne. Den makten misbruker han, sier Erpenbeck.

Manipulasjon og overgrep

Uten å røpe for mye: Katharina gjør etter hvert noe Hans misliker. Egentlig provoserer han det fram selv, men det nekter Hans å innse.

– Det verste Hans gjør, er noe folk ofte gjør i nære forhold. Nemlig at han manipulerer henne til å ta på seg større del av skylden enn hun fortjener. I stedet for å si «jeg er skuffet, jeg føler meg forrådt», sier han «du er en skuffelse og en forræder, du kan aldri mer se deg i speilet uten å se en løgner».

– Det er en form for overgrep, å tvinge alt over på henne. For altså, selvsagt lyver hun for seg selv! Hun burde jo stikke og heller finne seg en på sin egen alder! I stedet blir hun, hos en eldre mann som i bunn og grunn utnytter henne for å få sex. Og som til og med ønsket at hun skulle falle. Hans ville at Katharina skulle gjøre en eller annen feil, slik at han kunne få enda større makt over henne, sier Jenny Erpenbeck.

DDRs usanne språk

Makt korrumperer, er poenget hennes. Både kjærlighetsforhold og samfunnsstrukturer. Språket er med på å få det til å skje.

– Ett av de aller største problemene med DDR, og grunnen til at systemet mislyktes, var at det offisielle språket var usant, sier forfatteren.

Hun forklarer hvorfor:

– DDR ble bygd opp av en liten håndfull kommunister, som hadde overlevd mot alle odds. De hadde først klart å unnslippe Stalins utrenskinger, og etterpå hadde de klart å unnslippe nazistenes konsentrasjonsleirer. Etter krigen ble de plassert i Øst-Tyskland, med Sovjetunionens støtte. Målet var å lage et nytt samfunn. Men de visste at de befant seg et sted der folk hatet dem. Nazistene, som nylig prøvde å drepe dem, var der jo ennå, sier Jenny Erpenbeck.

Farlig åpenhet

Åpenhet ble ikke akkurat spesielt høyt verdsatt av denne gjengen.

– DDR ble grunnlagt av mennesker som hadde erfart at absolutt ingenting godt kom av å snakke åpent. For å overleve, måtte man aldri slappe av, aldri snakke ut, alltid være dypt skeptisk, mot alt og alle. Det satte seg i systemet helt fra starten av. DDRs ledere klarte aldri å skape bånd til det folket de i prinsippet hyllet. Man kan jo ikke bytte ut et helt folk! Selv om man i Øst i det minste prøvde å bytte ut lærere og dommere, i motsetningen til i Vest, der alle fortsatte som ingenting.

Nåtid ble fortid

I tillegg kom andre problemer. Som at det ikke var noe industri i Øst fra før. Og at Øst-Tyskland ble satt til å betale store summer i krigserstatning til Sovjetunionen, mens Vest-Tyskland etter hvert mottok Marshall-hjelp fra USA. Forskjellene vokste.

Da Muren falt i 1989, antok alle i Vest-Tyskland at folk i Øst-Tyskland kun drømte om å bli nøyaktig som dem. Noe de ifølge Jenny Erpenbeck altså ikke gjorde.

– «DDR-borgeren ble født først da DDR kollapset», for å parafrasere et berømt sitat av den østtyske forfatteren Heiner Müller. Det var en utrolig rar tid å leve gjennom. Fra ett øyeblikk til et annet, ble min nåtid fortid. Og jeg visste det, samtidig som det skjedde, sier Jenny Erpenbeck til Dagsavisen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

---

Tysklands historie(r)forteller

  • «Kairos» er Jenny Erpenbecks fjerde roman som er oversatt til norsk.
  • I «Gå, gikk, har gått» blir en eldre professor plutselig blir klar over hvor vanskelig de ofte papirløse flyktningene i Europa har det.
  • I «Alle dagers ende» skisserer Erpenbeck fram alle de ulike utfallene en kvinnes liv kunne hatt “om bare”. Hun kunne dødd som baby, som tenåring i krig, i Stalins utrenskinger, som feiret DDR-borger, eller av alderdom i et forent Tyskland.
  • I «Hjemsøkelse» følger Erpenbeck et hus ved en innsjø, og får slikt tegnet opp viktige trekk i tysk historie, basert på hvem som til enhver tid tilhører den eliten som er i posisjon til å disponere et så flott hus.
  • Alle bøkene handler, direkte og indirekte, om hvordan menneskenes liv påvirkes av historiske hendelser rundt dem. Og omvendt. Krigen, sosialismen i Øst og Tysklands gjenforening viktige vendepunkter.

---



Mer fra Dagsavisen