– Det er ingen bok for løpeflinkisene. Ikke for litteraturflinkisene heller. Jeg syns ikke det er så interessant med løping som livsstyrende element. Ikke litteratur heller, sier Geir Nummedal til Dagsavisen.
At akkurat han sier akkurat det, er muligens litt ironisk.
For det første jobber han som forlagsredaktør. For det andre er han forfatter. Litteratur styrer åpenbart deler av livet hans, i hvert fall den delen som starter med arbeids-.
42.195 meter
For det tredje har altså Geir Nummedal, forfatteren, nettopp skrevet en bok som, i hvert fall på overflaten, handler om løping. Boka heter «Maratonshots». Den handler om en mann som, 47 år gammel, løper maraton.
42.195 meter, eller 42,2 kilometer, i vår manns tilfelle gjennom den tyske byen Dresdens gater.
Det er langt. Har man trent godt over tid, som mannen i boka har, kan det ta en amatør rundt fire timer å fullføre.
På fire timer rekker man å tenke en hel del. I hvert fall gjør mannen i «Maratonshots» det.
Noe som jo forklarer Geir Nummedals kommentar over. Det er ingen ren «løpebok», dette. Definitivt ingen manual for «hvordan løpe maraton».
– Livet er så mye mer enn løping. Enn litteratur. Man trenger en miks. Gjerne løping, men også litteratur. Og alt det andre, som også betyr noe. Familien og venner og musikk og alt mulig.
Løpende tekst
Mannen i boka lytter til musikk mens han løper, og tenker på tekstene. Han reflekterer over Dresdens og Tysklands historie. Observerer de andre løperne, den ene rarere og mer irriterende enn den andre. Søler energidrikk over skjorta på drikkestasjonen, sånn alle løpere gjør.
Spiser banan.
Assosierer fritt, mer og mer løssluppent jo lenger ut i boka, det vil si maratonløpet, han kommer.
– Hva om jeg bare lar teksten løpe, samtidig som hovedpersonen løper? Det var første idé. Begrepet «løpende tekst» dukket opp. Selv om dette ikke er akkurat det. Det er ingen kilometer for kilometer gjennomgang av ruta i Dresden. Ingen ren bevissthetsstrøm heller. Noen partier er essayistiske, om Dresdens historie. Et slags jazzparti inni der handler ikke om noe som helst. Jeg har aldri før sittet så med pinsett som jeg har gjort i denne boka, og dillet med o-er og a-er. Overganger. Rene lyder, sier Nummedal.
[ Bokvåren 2023 er godt i gang. Disse bøkene ser ekstra lovende ut ]
«Maratonshots»
«Løpende tekst» betyr normalt bare noe sånt som «vanlig tekst med hele setninger og normal tegnsetting», som avisartikkelen du leser nå, i motsetning til for eksempel overskrifter eller handlelister.
– Jeg er ingen handlingsbasert forfatter. Jeg er interessert i det formmessige. I språket. I «Maratonshots» leker jeg meg med lyrikkens bestanddeler. Rim. Rytme. Klang. Rare bilder. Jeg ville at teksten skulle kunne overraske leseren, slik et løp kan overraske løperen. Det er mange sjangere i ett, dette. Kortroman eller langnovelle, med lyriske og essayistiske partier. Mye musikk. Men ingen punktum, forklarer Nummedal.
Dresden
Det var kollegaen hans i Flamme forlag, Nils-Øivind Haagensen, som også er både redaktør og forfatter, som foreslo at han skulle skrive det som nå er blitt «Maratonshots».
Jeg sliter med research. Syns det er så vanskelig å omsette det i god litteratur.
— Geir Nummedal, forfatter
– Jeg forsto umiddelbart at det kom til å bli gøy å skrive. For meg gir rammen, altså løpet på 42,2 kilometer, i den spesifikke byen Dresden, en veldig frihet. Det fins et klart mål. Men boka handler mer om at mannen – jeg kaller han «du» – løper gjennom en slags eksistensiell hverdagsvegg. Hvem er han? Jeg skriver helt fritt, for forfatter. Overdriver og underdriver, bikker sannheten hit og dit, sier Nummedal.
[ Lene Bergs far drepte stemoren hennes. – Hvordan kunne han? ]
Drept manus
En klar bonus med Dresden maraton som ramme, var nemlig at han allerede hadde gjort researchen. Løpet var gjennomført før pandemien, i 2019. Det var bare å sette seg ned og skrive.
– Jeg sliter med research. Syns det er så vanskelig å omsette det i god litteratur. En gang hadde jeg fått antatt et manus. Det skulle bli bok. Men da jeg dro på research, døde manuset. I stedet for å skrive fritt, begynte jeg å henge meg opp i alt som ikke stemte med virkeligheten, alt researchen avdekket som «feil». Det ble aldri bok av det manuset, sier Nummedal.
[ En samisk eksplosjon! På film! Nå! ]
Alt til sin tid
«Maratonshots» ble bok. Ingen tykk bok – den er på rundt 90 sider. Men definitivt en bok, med stive permer og alt i orden, nå på plass i bokhandelen.
– At jeg fikk brukt løpingen litterært, var egentlig en stor overraskelse, ikke minst for meg selv. Fra jeg var 20 til jeg var 30, løp jeg kanskje tre ganger. Men så kom jeg i gang igjen. Alt til sin tid.
[ Kjørt forbi høyblokka på Økern i det siste, og lagt merke til noe spesielt med vinduene? (+) ]
New York, New York
Maratonløp brukes også som en metafor for livet. Nummedal ser lett det poenget.
– Når man blir eldre, kjenner man jo at ting begynner å skrante. Men jeg har sansen likevel. Vil helt i mål. Selv om det gjør vondt.
Vi løp Oslo i stykker under pandemien.
— Geir Nummedal, forfatter
– Jeg har skrevet tre bøker, og løpt to maraton. For balansens skyld, må jeg løpe maraton igjen en gang til. Selv om helsegevinsten er mye større med kortere løp. Kona ga meg deltakelse i New York maraton i 50-årsgave. Det gleder jeg meg til. Og gruer meg. Jeg vet jeg kommer til å måtte sette av mye tid framover, til trening.
[ New York er stedet også i Hernon Diaz' fiffige roman om finansfolk (+) ]
Istykkerløpt Oslo
Opp og ned Oslos gater. Han har gjort det før. Skriver om det i «Maratonshots» også.
– Jeg er egentlig litt lei av Oslos gater. Vi løp byen i stykker under pandemien. Min koronarunde var rundt Sydhavna, til konteinerne der. Det er fint der, tross Mosseveien. At man nå kan løpe lange distanser langs fjorden, er en klar forbedring i denne byen. Men det er mye gøyere å løpe nye steder. Jeg prøver alltid å ta meg noen runder i joggeskoa når jeg er på ferie. I Oslo måtte jeg ut i skogen. Begynte med orientering igjen, sier Nummedal.
[ «Jævla joggere!» brølte Dagsavisens spaltist. Sånn holdt folk på, i starten av pandemien... ]
Midtlivskrise og dødsangst
Han har hørt alle de faste vitsene og morsomhetene om menn i midtlivskrisa.
– Redaktøren min fant et morsomt sitat av Dag Solstad, om at folk forsøker å løpe fra dødsangsten sin. Det er en del som ser løping som noe litt fordummende. At for hver time man løper, lever man uansett kun fem minutter lengre, så da har man i praksis kasta vekk 55 minutter.
«Ekte» forfattere skal heller vandre. Flanere. La tankene arbeide på måter man neppe orker mens man løper intervaller.
– Jeg er enig i at det er bedre for tanken der og da. Men man sover bedre etter en løpetur. Og tenker gjerne klarere etterpå. Helsegevinsten er der jo.
[ Verdens nest best trente deler triksene sine (+) ]
– Og så handler det om å gjennomføre noe. Legge en plan og følge den. Alle liker å gjennomføre ting. Sånn sett er det å løpe maraton og det å skrive en roman nokså likt. Jobben må gjøres, om det skal bli til noe, sier Geir Nummedal, forfatteren av «Maratonshots».
[ Fått med deg at Norge har fått en ny internasjonal festival for musikkfilm? ]
[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
