Dette kan blir vårens beste bøker

Snø, slaps og is til tross – på forlagsspråk er bokvåren allerede godt i gang, med en fin rekke bøker fra store deler av verden planlagt utgitt i ukene og månedene som kommer

Her følger et utvalg av de antatt beste, i omtrentlig kronologisk rekkefølge.

Lea Ypi

«Fri», oversatt av Inger Sverreson Holmes

Albanske Lea vokser opp i Albania. Hun er ungpioner og elsker landet sitt. Men da hun er elleve år, kollapser alt. Først en statue av Stalin, så hele det politiske systemet.

Memoaren «Fri» har undertittelen «En oppvekst ved historiens ende». For Lea, som oppdaget at foreldrene har løyet til henne om hvordan helt grunnleggende ting, føles det som om selve historien bryter sammen, idet Albania kollapser rundt henne, med kaos og kriminalitet som følge.

Lea Ypis bok er anbefalt av memoar-mestere som Tara Westover («Educated») og Vivian Gornick («Heftige bånd») – det bør borge for kvalitet. Kommer i januar.

[ Amerikanske Hernan Diaz' «Tillit» er allerede ute, og ligger også godt an til å havne på Årets beste-listene i 2023.  ]

Ali Smith

«Andre tider», oversatt av Merete Alfsen

Etter årstidskvartetten, er skotske Ali Smith tilbake med en ny roman i cirka samme sporet. I «Andre tider», på engelsk «Companion Piece», møter vi Sandy Gray – som er langt mer fargerik enn navnet skulle antyde. Hun blir oppringt av Martina, som trenger hjelp til å åpne en låst bok.

Det er pandemi og nedstengt. Storbritannia etter Brexit er et uvennlig sted. Sandy føler seg utelåst også fra kunsten, som så langt har holdt henne oppe.

Men dette er Ali Smith. Hun tror på kunst, og på sammenligninger, og paralleller, og på språk, og medmenneskelighet, og på håp og lys i mørket. Alltid idérikt, intelligent, originalt – verdt å glede seg til. Boka kommer i januar.

[ «Årets deiligste amerikaner», skriver Dagsavisens anmelder. Om hva? (+) ]

Julie Otsuka

«Svømmerne», oversatt av Ika Kaminka

Japansk-amerikanske Julie Otsuka skriver nydelige romaner der fortelleren ofte ikke er én person, men en hel gruppe mennesker, et «vi», med litt eller mye til felles. «Svømmerne» starter med et oversiktsbilde over alle de svært ulike menneskene som går fast i en bestemt svømmehall til en fast tid.

De svømmer, fram og tilbake, uansett årstid. Har sine grunner, sine vaner. Føler fellesskap gjennom aktiviteten, men er ikke venner utenfor bassenget. Otsuka skriver nydelig om repetisjon, om rytme, om hverdagens rutiner.

Da en sprekk begynner å spre seg på bassengets bunn, oppstår det imidlertid uro. Og da noe skjer med Alice, som lider av demens, brytes den vante roen. I andre del er det et annet «vi» som forteller, fra et annet sted. Kommer sent i januar.

[ Den norske bokvåren er også fint i gang, med Jon Fosses nye fortelling, «Kvitleik» (+) ]

Ljudmila Ulitskaja

«Det store grønne teltet», oversatt av Martin Bjerkeng

Ljudmila Ulitskaja er en av Russlands mest anerkjente og prisvinnende samtidsforfattere, stadig nevnt som en mulig framtidig mottaker av Nobelprisen i litteratur. Hun har uttalt tydelig motstand mot Putin-Russlands invasjon av Ukraina, og bor nå i eksil i Berlin.

I «Det store grønne teltet» møter vi tre gutter som blir bestevenner. På skolen oppdager de litteratur og musikk, men også stalintidas grusomme behandling av mennesker. Guttene blir dissidenter. Snart har de sikkerhetspolitiet på døra. De må ta vanskelige valg, med vonde konsekvenser.

[ Norske forlag gir gjerne ut halvgamle bøker, så lenge de trender på Tiktok ]

En fortelling om kjærlighet, svik, og inhuman politikk, lover forlaget, om romanen som har fått glitrende kritikk i andre land utenfor Putins kontroll.

Kommer tidlig februar.

Lena Andersson

«Koryfeene», oversatt av Gøril Eldøen

Den svenske statsministeren blir skutt og drept på åpen gate. Politiet legger det de har i etterforskningen, men gjerningsmannen går fri. Et nasjonalt traume oppstår.

Parallellene til Palme-saken er åpenbare i Lena Anderssons tredje roman, etter «Sveas sønn» og «Datteren», i syklusen som undersøker det svenske folkhemmet fra ulike vinkler.

Men dette er ingen true crime. I stedet har forfatteren, som er en av svensk litteraturs mest originale tenkere, skrevet en skarpt sarkastisk konspirasjonsfortelling. I hovedrollen: en gravejournalist som etter statsministerdrapet hører fra en etterretningsagent som mener han vet hva som egentlig skjedde, den dagen for tretti år siden.

Kommer tidlig februar.

Annie Ernaux

«Jeg er fortsatt her inne i mørket», oversatt av Henninge Margrethe Solberg

Da den franske nobelprisvinnende forfatteren Annie Ernaux’ mor fikk alzheimer, begynte hun å skrive dagbok. Dagboknotatene er blitt til romanen «Jeg er fortsatt her inne i mørket».

Det er en roman om et mor-datter-forhold, og om hva rollene innebærer. Idet sykdommen får feste, endres relasjonen. Annie tvinges inn i en morsrolle hun ikke ønsker seg, ikke orker. Men moren er som et barn. Hun må. Samtidig sørger hun over tapet av moren – mens hun fortsatt er der.

Demens og alzheimer rammer mange, ikke minst pårørende. Ernaux setter ord på opplevelsen.

Boka kommer mot slutten av februar.

[ Annie Ernaux: – Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg kunne få Nobelprisen ]

Andrej Kurkov

«Grå bier», oversatt av Dina Roll-Hansen

«Det er umulig for meg å skrive romaner nå. Jeg må leve i virkeligheten», sa ukrainske Andrej Kurkov til Dagsavisen i mars. Kurkov er leder av den ukrainske avdelingen av ytringsfrihetsorganisasjonen PEN, og mannen av en rekke aviskronikker, de aller nyeste av dem samlet i «Dagbok frå ein invasjon».

Romanen «Grå bier» er imidlertid fra 2018, før Putins fullskala invasjon av Ukraina. Handlingen er lagt til en landsby i Donbass. Hovedpersonen Sergej er birøkter, og ett av få mennesker igjen etter kampene. Han støtter ukrainerne, naboen holder med russerne.

[ Andrej Kurkov: – Kun Putins død kan stoppe krigen ]

Men aller helst vil Sergej få drive med biene sine i fred. Det er ikke enkelt. Sergej drar av sted med bikubene på slep. Men uansett hvor han kommer, er det kaos, og rot med forsvunne folk, separatister og okkupanter og sivile i en salig røre. En fortelling om Ukraina, skrevet av en av landets mest kjente forfattere.

Boka kommer i starten av mars.

Karolina Ramqvist

«Brød og melk», oversatt av Trude Marstein

På selveste kvinnedagen 8. mars lanseres svenske Karolina Ramqvists fjerde roman på norsk. Den handler, som tittelen røper, om melk. Og brød. Rispudding, pannekaker og mandariner. Kanelboller. Mat som katalysator for minner, slik de evinnelig berømte madeleinekakene var det for Proust.

Med utgangspunkt i lukter og smaker, skriver Ramqvist fram minner om barndommen og oppveksten. Hun viser hvordan mat handler om klasse, og om forhold. Om kjærlighet, men også vanskeligere følelser. Omsorg kan være destruktiv, og spising er uløselig knyttet til kroppen.

Når bikker spising over i spiseforstyrrelser og skam?

[ Elisabeth var kun tre år da broren døde: – I min familie førte tapet til at vi ble ensomme hver på vår kant ]

Alaa Al Aswany

«Veien fra Tahrir», oversatt av Linda Kjosaas

Det er et stykke mellom romanene fra Egypt her i nord. Men her er en, fra en av landets mest kjente forfattere.

Alaa Al Aswany skriver i «Veien fra Tahrir» om den egyptiske revolusjonen i 2011. Da samles tusenvis av mennesker på Tahrir-plassen, av begge kjønn og fra alle samfunnslag. En aktivist skriver kjærlighetsbrev til en lærer. En fallert skuespiller dras mot revolusjonen – og mot sin elskerinne. Et ungt par har Romeo-og-Julie-aktige strukturer imot seg, han fattig og hun generaldatter.

Frihet er et nøkkelord, for revolusjonen og i Alaa Al Aswanys roman. Kommer i midten av mars.

Salman Rushdie

«Seiersbyen», oversatt av Kirsti Vogt

Siden 1989 har indisk-britiske Salman Rushdie levd med en fatwa, islamistisk dødsdom, hengende over seg. I august i fjor gikk det nesten galt, idet en ung mann prøvde å gjennomføre dødsdommen og drepe ham med kniv. Men Rushdie overlevde, om enn med ett blindet øye og en arm lammet. Også litterært er han tilbake, med en roman han skal ha fullført før angrepet.

«Seiersbyen» er en grandios fortelling lagt til 1200-tallets India. Den ni år gamle Pampa har sett sin mor dø fordi patriarkatet ønsket det, og sverger på at hun vil unngå en lignende skjebne. Med en ekte gudinne på laget, tar hun fatt på den monumentale oppgaven det er å gi kvinner makt i et mannssentrert samfunn. Hun lykkes. Men til hvilken pris?

[ Les mer om «Seiersbyen» her, inkludert et utdrag ]

Boka kommer rundt midten av mars.

Margaret Atwood

«Ryper i solnedgang», oversatt av Inger Gjelsvik

Hun fyller 84 år i år, men den canadiske forfatteren Margaret Atwood viser ingen tegn på å ville gi seg ennå.

«Ryper i solnedgang» er femten helt nye historier. En av dem skrevet i forlengelsen av Gilead-universet kjent fra «A Handmaid’s Tale»/«Tjenerinnens beretning» og oppfølgeren «The Testaments»/«Gileads døtre». I en annen lurer en datter på om moren er heks. I en tredje krangler en gjeng godt voksne akademikere om hvem som faktisk lå med hvem for seksti år siden.

[ Juryen brøt reglene for å gi Margaret Atwood prisen. Men hun måtte dele ]

Et romvesen. En forvirret snegle. Flere katter. Margaret Atwood nekter seg lite, i fortellingene som drar linjer hit og dit også mot romanene hennes.

Kommer i midten av april.

Orhan Pamuk

«Pestnetter», oversatt av Ingeborg Fossestøl

På tampen av våren, i tide for late sommerferiedager med solhatt og bok, kommer den tyrkiske nobelprisvinneren Orhan Pamuks nyeste epos, «Pestnetter».

Vi er i 1901, i det ottomanske riket, som er langt over middagshøyden målt opp mot fordums storhet. Et kongelig skip ankommer en øy. Ombord er prinsesse Pakize, datteren av den avsatte sultanen, og hennes ektemann, en kjemiker. Ikke alle overlever ukene som kommer. Maktkampene er brutale. Dessuten går det rykter om pest på øya, noe myndighetene på det sterkeste benekter.

Boka kommer i slutten av mai.

[ Årets beste? Disse bøkene gledet Dagsavisens anmeldere mest i 2022 ]

[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen