Kultur

En rebell av sin generasjon

Bo Milli har demonstrert for klima hele veien til glattcella. I sin nye låt «Good Kid» synger hun om klimakrisen; en krise som vil definere resten av livet hennes.

– I det minste har vi alle et ansvar for å ta stilling til klimakrisen.

Det sier Emilie Østebø (22), bedre kjent under artistnavnet Bo Milli. Fredag 20. januar slapp hun singelen «Good Kid», som kan forstås som en personlig undersøkelse av hennes ansvar i kampen mot en klimakatastrofe, samtidig som den utfordrer forventningene til generasjoner før henne.

Østebø vokste opp i et musikalsk hjem, med foreldre som alltid spilte musikk i stua og i bilen. Da hun var 1 år gammel, fikk faren hennes en gitar i bursdagsgave, som etter hvert viste seg å være til glede for flere av familiens medlemmer. Østebø og hennes søster begynte med årene å plukke opp gitaren, og da storesøsteren begynte å ha gitartimer på ungdomsskolen, ble det alvor for minstemann.

– Jeg ville gjøre alt hun gjorde, så jeg begynte å spille mer seriøst og lærte meg å spille gitar sammen med noen venninner på skolen. Jeg antar at det falt i smak, for jeg slutta aldri, sier hun til Dagsavisen over telefon.

Østebø, som er vokst opp på Karmøy, forteller at det var et tilgjengelig og godt musikkfellesskap i hjemkommunen.

– Det har hatt mye å si. Vi mennesker er sosiale dyr som søker et fellesskap. Jeg føler meg veldig heldig som vokste opp i et musikalsk miljø, sier hun.

Bylarm 2022

Booket til Øyafestivalen

I løpet av kort tid har Bo Milli markert seg som en kommende stjerne på artisthimmelen. Hun har foreløpig gitt ut tre låter, snart fire, hvorav alle har blitt listet hos både NRK P13 og NRK P3. Under fjorårets Bylarm-festival ble hun av flere anmeldere, blant annet Dagsavisens egne, fremhevet som en av de artistene de hadde mest tro på.

«Bo Milli, eller Emilie Østebø, var blant artistene Dagsavisen anbefalte før Bylarm. På konserten på Revolver leverte hun og bandet et energisk og finstemt sett med gitardrevet pop som fikk det lille kjellerlokalet til å koke», skrev Dagsavisens anmelder etter konserten. Hun er også en av de første artistene som ble annonsert for Øyafestivalen i 2023.

Hennes nyeste låt, «Good Kid», begynte hun å skrive allerede da hun gikk på videregående. At låten skulle ende med å handle om klimakrisen, var ikke et bevisst valg allerede da, forteller hun.

– Den handler om spenningen knytta til klimakrisen: Hvor mørkt det ser ut på den ene siden, og hva det betyr for hver og en av oss, men også hvor håpløs man kan føle seg, og dermed fraskrive seg ansvar. Iblant føles det som at det er ingenting man kan gjøre som hjelper, sier hun.

Demonstrerte til glattcella

For omtrent to år siden begynte Østebø å utøve sivil ulydighet, etter å ha tenkt lenge over hva som var det mest fornuftige for henne å gjøre.

– Jeg har ingen maktposisjon i samfunnet. Min evne til å påvirke ting er ganske begrensa, sier hun.

Sammen med den norske ungdomsgruppa til miljøbevegelsen Extinction Rebellion har hun demonstrert i Olje- og energidepartementet ved å gå inn, sette seg ned i lobbyen og nekte å fjerne seg. Det førte til arrestasjon fra politiet og et par timer på glattcella med andre miljøaktivister. På glattcella har hun nå vært flere ganger, alle gangene etter å demonstrert for klima. Med Extinction Rebellion har hun blokkert veier i Oslo sentrum, blokkert et tog som fraktet flybensin, samt varebiler og trailere med olje.

– Det seneste vi gjorde var å blokkere E18. Vi har gode prosedyrer og sørger for at det vi gjør er trygt. Den gang var det tidlig på morgenen når trafikken var ganske rolig, sier hun.

Østebø opplever at ungdommer og andre som streiker og engasjerer seg uten å lage oppsyn eller skape problemer, får heiarop og klapp på skulderen av politikerne.

– Så lenge du ikke skaper problemer, synes politikerne at det er flott med ungdom som engasjerer seg, sier hun.

Verdifull erfaring

Østebø beskriver det å sitte på glattcelle som en underlig opplevelse.

– Man kjenner på kroppen hvor mye makt institusjonene har. Jeg har blitt holdt i armen, fulgt inn i heisen med en hyggelig tone, fått beskjed om å ta av meg skoene, for så å bli ført inn i et rom hvor døra låses bak meg. Det er rart å oppleve, for det er alvorlig, sier hun.

Hun understreker at hun ser behovet for at enkelte institusjoner har nettopp den makten.

– Jeg kommer fra en bakgrunn som gjør det lite sannsynlig at jeg ville havnet på glattcella. Jeg er heldig, og det er verdifullt å kjenne på. Det finnes mange som kan havne i en sånn situasjon uten at de har helt kontroll over det. Det skillet vi har i samfunnet har blitt veldig tydelig for meg, sier hun.

Hun snakker om skillet mellom de som har et rulleblad og de som ikke har det.

– Jeg kan selv velge å søke meg mot et lovbrudd som fører til at politiet kommer og tar meg. Slik er det ikke for alle. Jeg tror det er verdifullt å kjenne på, og å ha den erfaringen jeg har fått gjennom demonstrasjoner, sier hun.

Stått i skvisen

Østebø vokste opp med å bli fortalt at så lenge hun er flink, oppfører seg og tar en god utdanning, kan hun få et liv som ligner livet til generasjonene før henne.

– Min generasjon er vokst opp med å bli fortalt at noe er tilgjengelig for oss som nå ikke er det lenger.

Det hviler en bitterhet over det, forklarer hun, og sikter igjen til klimakrisen. Samtidig understreker hun at store deler av verden aldri har fått de mulighetene foreldregenerasjonen snakker om. Selv har hun stått i skvisen – det spennet hun synger om i låten: Skal man ta ansvar, eller er det for sent?

– Jeg har landa på at som borger av et oljerikt land og et land i det globale nord som bruker mye mer ressurser enn det som er rettferdig på den globale skalaen, så må jeg ta ansvar.

Hun fortsetter:

– Måten vi lever på og tjener penger på, sørger for at andre mennesker må dø, flykte eller lide.

Hun lærte det på skolen: Gjennom historien har andre måttet lide som en konsekvens av en nasjons måte å oppføre seg på.

Et produkt av sin generasjon

Vi må ta stilling til klimakrisen, mener Østebø. Men det hele er likevel ganske komplisert.

– De fleste av oss er bare vanlige folk og egentlig er det en ganske liten minoritet på toppen som er årsaken til de største problemene. Jeg vil heller at vi vanlige folk skal komme sammen, enn at vi skal se oss selv som skurker, sier hun.

Måten vi lever på er ikke bærekraftig, fortsetter Østebø, som tror at det hele kan ende i en kollaps.

– Prisen er det mennesker andre steder i verden som må betale. Vi har derfor et stort ansvar i vår del av verden, som er pådrivere av klimakrisen, for å ta stilling til det som nå skjer.

Hun har tenkt mye på det, og skjønt at det ikke er noe for henne å leve et liv uten å ta ansvar for den krisen som utbrer seg.

– Man kan alltid komme med grunner. I refrenget i den nye låten mi synger jeg «I’m a good kid / I’m not meant to change the world». For det er ikke meningen at jeg alene skal endre verden, det er en latterlig idé som føles overlegen og naivt å prøve seg på. Men å komme med unnskyldninger og ansvarsfraskrivelse er på andre enden av skalaen.

– Det er nå vi lever, og vi lever i et vendepunkt hvor vi enten kan klare å snu eller ikke. Å tenke at krisen er helt utenfor min kontroll, var en ulevelig situasjon for meg, sier hun.

– Er du opptatt av å ha et tydelig budskap i alle låtene dine?

– Nei, det er ikke et eksplisitt mål for meg. Men som artist vil man føle at låtene man synger er meningsfulle, og det kan de være uten å ha et tydelig og viktig budskap. Jeg tenker ikke at jeg skal og må være en stemme for min generasjon, men jeg vil alltid være et resultat av min generasjon, og klimasaken er noe som kommer til å definere resten av mitt liv, svarer Østebø.

Artist Bo Milli.

Flyttet til Bergen

Klimaengasjementet har vokst med årene, men interessen for musikk har alltid vært der. Allerede på ungdomsskolen begynte hun å opptre, og fordi miljøet og fellesskapet knytta til musikk var stort i Karmøy, ble hun oppmuntra til å fortsette. Derfra gikk hun på musikklinja på videregående, og videre til folkehøyskole.

– Så det er har egentlig bare rullet og gått, sier hun fornøyd.

Nå bor Østebø i Bergen, etter oppfordring fra musikkmanagementet Made, som også styrer blant andre Aurora, Sigrid og dePresno.

– Jeg studerte egentlig litteraturvitenskap i Oslo, og elsket det. Jeg fikk servert en buffé med dritfet litteratur. Men halvveis inn i bacheloren fant jeg ut at jeg liker å ha litteratur som et eget prosjekt, at jeg ikke likte det akademiske rundt det like godt.

Så kom pandemien, nedstengningene og vinteren. Østebø begynte å jobbe med Made Management og produsent Odd Martin, som etter hvert spurte henne om hun ikke ville flytte til Bergen og satse mer på musikken. Tanken som en gang var helt fjern for henne, ble etter hvert klarere, og da pandemien skygget over Oslo bestemte hun seg for å takke ja.

– Her er det masse folk fra musikkmiljøet, jeg spiller i band og trives veldig godt, forteller hun.

Artist Bo Milli.

Spenning og adrenalin

I vår skal hun spille på Klimafestivalen Varmere Våtere Villere i Bergen, og fremover skal hun slippe mer musikk. Hun tar et halvt år av gangen, forteller hun, men det neste store er likevel ikke til å unngå å spørre henne om.

– Du ble raskt booka til Øyafestivalen, ganske tidlig i karrieren din?

– Ja. Jeg gleder meg veldig. Jeg har funnet de bandkameratene jeg vil dele scenen med, og det er betryggende. Heldigvis har vi mer en nok låter til å gjøre settet, selv om det er tidlig i karrieren min.

– Jeg er veldig takknemlig for de på den andre siden av dette, som har tenkt at vi kan prestere på et slikt nivå. Vi gjør alt vi kan for å hedre den tilliten som har blitt gitt oss, ved å øve masse og kose oss med det, sier hun.

Men hun prøver å ikke overtenke det. Og hun elsker adrenalinet hun får av å opptre live.

– Det er en helt unik ting. Alt kan skje, sier hun.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen