Bøker

Sykt behagelig

Helga Flatland gjør det til en real opptur å lese om en manns traurige nedtur. Fordi hun er en ekte menneskekjenner.

Av uforståelige grunner kom ikke Helga Flatland med på Morgenbladets liste over de beste norske forfatterne under 35 år. Men etter «Vingebelastning» og sine tre foregående bøker forsvarer hun lett en plass på lista over de tjue beste nåskrivende norske forfatterne – uansett alder. FOTO: MIMSY MØLLER
Av uforståelige grunner kom ikke Helga Flatland med på Morgenbladets liste over de beste norske forfatterne under 35 år. Men etter «Vingebelastning» og sine tre foregående bøker forsvarer hun lett en plass på lista over de tjue beste nåskrivende norske forfatterne – uansett alder. FOTO: MIMSY MØLLER
Publisert Sist oppdatert

Roman

Helga Flatland

«Vingebelastning»

Aschehoug

Sett utenfra, er Andreas en vellykket ung mann. Etter fullført mastergrad har han fått en attraktiv jobb i et kommunikasjonsbyrå. Han er samboer med like vellykkede Hanna i Oslo. Økonomien er ordnet, Andreas jogger tre ganger i uka, ting ser ut til å gå på skinner.

Helt til de plutselig ikke gjør det lenger. Når Andreas havner på sykehus etter en ikke spesielt alvorlig trafikkulykke, merker han hvor deilig det er å slippe å jobbe, hvor mye han gruer seg til å vende tilbake til en hverdag han slett ikke føler han mestrer. En hverdag full av mas og krav, hvor han stadig tyr til ulike tvangspregede teknikker for å fikse forventningene han føler alle har til ham. Han har faktisk ikke lyst å stige i gradene på jobb. Følte studietida var et eneste langt, uautentisk skuespill. Han er glad i tall og systemer, i regler og orden, men har valgt en kreativ bransje fordi han ville følge strømmen. Være som andre. Uten at det virket.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Etter et sammenbrudd blir Andreas sendt til utredning. Han sykmeldes med depresjon, og får en psykolog å prate med en gang i uka. «Vingebelastning» viser hvordan Andreas omformes – eller lar seg omforme til – en som er syk. En pasient. Hvor smertefullt, men også behagelig, det er å ta rollen som en som er blitt sviktet. Av noe eller noen, Andreas er ofte usikker på hva eller hvem. Kjenner bare at han sliter. Degger for følelsen, og ønsker hjertelig velkommen alt terapeuten sier, om mulige feil foreldrene kan ha gjort, mulige traumatiske opplevelser, mulige overgrep. Det må jo være en grunn til at han føler seg så dårlig? Faktisk dårligere jo mer han tenker seg om? «[Psykologen] setter ord på følelsene mine nærmest før jeg vet at jeg har dem, det er som om han finner dem for meg», tenker Andreas.

Han er hektet, og Helga Flatland slipper ham aldri av kroken. Det er utrolig godt gjort, hvordan hun klarer å skrive fram en type så tafatt at leserens irritasjon over ham lett kunne nærme seg forakt, samtidig som hun vekker empatien og engasjementet, undringen over hvem Andreas er, og hvorfor. I en dårligere menneskekjenners hender kunne han lett blitt nok en uinteressant kandidat i den lange køen av bøker om unge menn som utforsker sin egen navle, men Flatland makter å gjøre ham allmennmenneskelig relevant, akkurat passe kompleks.

Å si at Andreas representerer en hel generasjon, blir for enkelt. Men det er neppe å ta for hardt i å si at mange av tankene han gjør seg tangerer det ulmende ubehaget mange under – og sikkert også over – noen-og-tretti går rundt med. Usikkerheten rundt egne valg. Har man valgt rett utdanning, rett jobb, rett partner, rett liv? Er det egentlig korrekt å tolke den ene eller andre opplevelsen i barndommen slik eller sånn? Ønsket om å bli sett, og smerten i å bli det på feil måte. «– Har jeg sagt det? spør jeg, ganske sikker på at jeg ikke har sagt det på den måten, men samtidig er det noe gjenkjennelig i det han sier, og slik synes jeg det ofte er». Det ligger en tydelig kritikk av terapisystemet i romanen, av overdreven sykeliggjøring og psykologisering av personer og handlingsmønster som tross alt fungerer, som burde kunne aksepteres som en del av normalspekteret.

Gjenkjennelig og ekstremt bra destillert er dessuten den eksepsjonelt såre, rå – det er fristende å si autentiske – skildringen av brytningstida mellom barn og ungdom som utgjør ett av Andreas’ tilbakeblikk hos psykologen. Skammen. Usikkerheten. Hvor pinlig alle ting er i puberteten, og hvor vanskelig det er å ville passe inn samtidig som det man kan velge å passe inn i egentlig ikke framstår som veldig attraktivt. Den første, vanvittig sterke forelskelsen og kjærlighetssorgen. «Tenk at jeg ikke dør.» Andreas er kanskje født skjørere enn mange, men alle som en gang har vært fjorten vil kjenne igjen noe i kaoset.

Helga Flatland lodder dypt i menneskesinnet, og finner grumset som er der hos alle. Av komplett uforståelige grunner kom hun ikke med på Morgenbladets mye omtalte liste over de beste norske forfatterne under trettifem år. Det får bli den juryens problem. For etter denne romanen og sine tre foregående bøker forsvarer hun lett plassen på lista over de tjue beste nåskrivende norske forfatterne – uansett alder.

Powered by Labrador CMS