---
5
MUSIKK
Team Me
Something In The Making
Propeller
---
Team Me var opprinnelig et artistnavn som signaliserte at Marius Drogsås Hagen skulle klare seg selv. Så samlet det seg en stadig større gjeng rundt ham. Team Me ble lyden et stort fellesskap, som ble en stund var det beste nye bandet i landet. De kom der med den mest fantastiske jublende popmusikken man kunne tenke seg, sanger som «Weathervanes And Chemicals», «Show Me», og paradenummeret med den uforglemmelige tittelen «With My Hands Covering Both Of My Eyes I’m Too Scared To Have A Look At You Now».
12 år er gått siden starten, 11 år siden det store gjennombruddet, og sju år siden de plutselig forsvant. Bak de tilsynelatende euforiske sangene var ikke alt like enkelt. Marius Drogsås Hagen trakk seg tilbake fra popverdenen, og dro hjem til Elverum for å få orden på sine egne tanker. Han fortsatte å lage musikk i andre sammenhenger, men for tre år siden bestemte han seg for å la det stå til igjen. Han tok kontakt med den gamle gjengen, som stilte opp, alle for én, til tross for det uventede avbruddet sist: Simen Schikulski, Simen Sandbæk Skari, Elida Inman, Uno Møller Christiansen, Bjarne Alexander Ryen Berg og nykommer Julie Ofelia Ossum Østrem.
[ Team Me ut av sin egen skygge ]
De nye singlene begynte å komme i 2019, og i fjor kom flere som i fin stil pekte fram mot dette albumet. Stilmessig er Team Me lett gjenkjennelige i sin andre fase. Igjen får vi høre en rekke eksempler på Marius Drogsås Hagens suverene teft for gode melodier, med alt som skal til for å lage god stemning. Store produksjonsnummer, fulle av flotte fantasier, entusiastiske barneaktige kor, rett og slett perfekt pop.
Den lekende holdningen er beholdt, selv om stemningen ikke alltid er så lettsindig som det kan høres ut på overflaten. Det ligger fortsatt tunge tanker under mange av sangene, selv om disse aldri blir eksplisitt forklart i tekstene. Hagen sier selv at mye av innholdet er preget av søsteren hans, som døde for fire år siden. Det er nesten noe sakralt, spirituelt over mange av sangene, der de høres ut som de tar av til høyere luftlag.
Åpningen med «Five Hour Flight Into The Light» er forsiktig og søkende, men med «Song for A Drummer» tar de av i det uimotståelig fengende sporet som fører til den store feststemningen på konsertene: «Just wanna see you dance away the shame and the shyness and the pain/Let’s walk around like idiots/Singing in the rain». «Circus Malcolm» er mørkere med sine dype synthlyder, men like dansbar. «Into The Wild» utvikler seg til en real rockelåt. «Green Crystal Rain On A Star» er som tittelen antyder pur psykedelia.
[ Fieh: Funky og flott fra grendahuset ]
Albumet har et nytt høydepunkt i Team Me-historien, «High Street», som vi allerede har lovpris da den kom på singel i januar. Et høyt og klart omkved med «Shine a little light on me/Just a little touch to set me free», som en himmelsk høytidsstund. Man blir glad av å høre på dette, selv om vi altså aner at opprinnelsen til flere av sangene har vært vanskelig. «Every Little Dream» høres ut som en sentral sang i så måte. Den kommer tilbake i en «Reprise»-versjon senere på albumet, da med episk gitarsolo. Hagen lar ikke sin erfaring fra tungrockband gå til spille.
[ Resa Saffa Park klar med ny EP ]
«Something In The Making» kan oversettes til noe som er «under arbeid» på norsk. Dette albumet høres likevel veldig fullendt ut. Det er en time langt, en dobbel LP når den kommer på vinyl til sommeren, på grunn av forsinkelsene i platemarkedet. Albumet kunne sikkert vært kortere, mer kompakt og konsist, men det ville tatt bort mange av de mest personlige tendensene i musikken. Dette er et så godt comeback som det var lov å håpe på, og enda litt til.
