Kultur

Et så komplett comeback som det går an å håpe på – og enda litt til

Madrugadas nye album inneholder noen av de mest storslåtte og smektende følelsene som er festet til tape her i landet.

---

6

MUSIKK

Madrugada

«Chimes At Midnight»

(Madrugada/Warner)

---

Den første setningen over her høres kanskje litt affektert ut, men er ment som en kontrast til Madrugadas egen beskrivelse av deres andre album, som de i 2001 kalte «den bitreste og mørkeste faenskapen som er festet til tape her i landet». Det nye albumet er noe helt annet, men fortsatt med stor dramatikk og sterke følelser i sangene.

Det er 14 år siden forrige album med Madrugada, som fullførte arbeidet som var påbegynt før Robert Burås døde i 2007. At de rett og slett kalte dette «Madrugada» tolket vi som et ettertrykkelig punktum. Selv om vi også har lært oss at slike definitive avskjeder ikke finnes i musikklivet. Sivert Høyem gjorde det skarpt som soloartist. Vi hørte ikke mer til Madrugada før Høyem og Frode Jacobsen ble gjenforent med trommeslageren Jon Lauvland Pettersen for å feire 20-årsjubileet for debutalbumet «Industrial Silence», på konsertscener rundt i verden. 100 ganger spilte de dette og andre utvalgte hits, i utlandet ofte på dobbelt så store steder som før.

Mottagelsen av disse konsertene ga tydeligvis mersmak. Gruppa ville gjerne fortsette, men ikke som et nostalgiband. Derfor dro de tilbake til øvingslokalet, og begynte å lage nytt materiale. De gikk i studio i Los Angeles tidlig våren 2020. I Sunset Sound, der det første albumet til Crazy Horse ble spilt inn. Jeg kunne nevnt 100 klassiske multimillionselgere som er blitt til der, men valgte Crazy Horse nå. Disse historiske omgivelsene er ikke noe vi vanlige mennesker kan høre på innspillingen, men jeg kan levende forestille meg inspirasjonen som ligger bak. De rakk akkurat å gjøre ferdig opptakene før verden ble stengt, og de fikk det travelt med å komme seg hjem for i mikse dem ned til ei ny plate.

Disse sangene har altså ventet på dagslyset i to år, men den som venter på noe godt …

Tittelen på albumet kommer fra «Running From The Love Of Your Life»: «You and I, we heard the chimes at midnight/and my allegiance lies with you/and sweet wine, tears and rock’n’roll», messer Sivert Høyem. Troskapen til rocken er til å ta og føle på, men denne gangen handler det om den mest følsomme delen av den. Dette er sanger som Roy Orbison og Elvis Presley kunne sunget, eller Scott Walker i den mer publikumsvennlige delen av repertoaret sitt. Som de samme tekstlinjene antyder er dette sanger om STORE romantiske følelser, som Høyems ruvende, rungende stemme er svært godt egnet å formidle. «Nobody Loves You Like I Do», synger han i den første av sangene vi får høre, og antyder hva det meste handler om her.

Låtskrivere snakker noen ganger om at sangene allerede er der ute et sted, og bare venter på å bli hentet ned. I så fall er det rart at ikke noen hadde tatt med seg disse for lengst. Her er en rekke smellvakre melodier, som «Help Yourself To Me», «Stabat Mater», «Imagination» og «You Promised To Wait For Me». Lyden er stor og nærmest majestetisk, et ord det må være lov å ta i bruk i Madrugada-sammenheng. Trioen har igjen med seg Cato «Salsa» Thomassen på gitar og tangenter, og Christer Knutsen på noen spor.

Likevel ville jeg vanligvis tenkt at en hel time med sånt kan være for mye, så mange sanger i samme stemningsleie, men nyansene kommer fort fram. «Empire Blues» og «Dreams At Midnight» har countrymusikkens sødme, men er ganske forskjellige innbyrdes. To sanger ble påbegynt mens Robert Burås ennå var blant dem: «Slowly Turns The Wheel» og «The World Could Be Falling Down». Sistnevnte går helt tilbake begynnelsen, men føyer seg helt fint inn sammen med resten. «Call My Name» og «Ecstasy» er skrevet med Robert McVey, og kan være sanger som ligger over fra Høyems kortvarige band Paradise.

Madrugadas comeback er med dette så komplett som det var lov å håpe på, og enda litt til. Når de nå begynner å spille ute igjen er det flere sanger her som kommer til å hevde seg godt sammen med de beste sangene fra fortida. Bedre attest kan ikke et nytt album med et 25 år gammelt band få.

Madrugada: Chimes At Midnight


Nyeste fra Dagsavisen.no: