Dobbelt så godt fra Sondre Lerche

---

6

MUSIKK

Sondre Lerche

Avatars Of Love

PLZ

---

Sondre Lerches «Patience» ble i 2020 hans beste album så langt, med et stadig finere uttrykk for den mest sofistikerte kunsten å skrive sanger. Ikke i en finkulturell forstand, bare med en sublim sans for å forene tekst, melodi og produksjon på et nivå der han nærmet seg forbilder fra pophistorien fra Burt Bacharach/Hal David (eller kanskje heller Bacharach/Costello slik Lerches lyrikk har utviklet seg), via Paddy McAloons Prefab Sprout og fram til Lana Del Rey. Og svært mye annet. Nå gjør han det igjen, i et enda større omfang. Prefab-fantasiene kommer ekstra godt fram i «Cut» og «The Other Side Of Ecstasy» her.

[ Prefab Sprout: Forandret verden med musikk ]

Dobbeltalbumet er en egen institusjon i pophistorien, helt tilbake til 60-tallet med Bob Dylans «Blonde On Blonde» og det hvite albumet til The Beatles. I Norge føyer Sondre Lerche seg inn i en rekke som omfatter Junipher Greens «Friendship» fra 1971, «Hjernen er alene» med deLillos i 1989, og senere en rekke album med Motorpsycho, et av dem sammen med Ole Paus. Der artistene har hatt veldig mye på hjertet, og gitt ut alt, uten å slite ut de som skulle høre på.

Etter at vinylplatene gjorde comeback har album som overskrider 50 minutter ofte blitt gitt ut på fire korte LP-sider, men denne gangen leker vi ikke dobbeltalbum: Dette varer i nesten en og en halv time, og det er uten unødvendigheter. Sondre Lerche har 14 nye sanger å synge. Ikke så mange, men de fleste er over gjennomsnittlig lange (og innholdsrike). De to lengste er kjente fra før, og også omtalt på disse sidene. «Dead Of The Night» og «Avatars Of Love» er begge er over ti minutter.

[ Portrett: Sondre Lerche har skrevet om alle sine ekser ]

«Dead Of The Night» ble skrevet i innestengte tider. En strøm av tanker om tingenes tilstand, både innenfor og utenfor husets vegger, slik de kan trenge seg på midt på natta. Etter tre minutter og fire vers kommer refrenget. Dette refrenget kommer bare denne ene gangen. Derfor kunne sangen ha fadet ut etter fire minutter, i den stille meditasjonen der sangeren ber sin nærmeste om å stoppe tiden. Nå går sangen over i virkeligheten utenfor. Her er det verdenssmerten som trenger seg på: «Every set of lies and false equivalence/every theory of conspiracy/is someone elses common sense», synger han. Dette er de siste årets viktigste debatt i et par sanglinjer, skrev jeg da sangen kom ut. De er ikke blitt mindre urovekkende siden.

Tittelsangen på «Avatars Of Love» er et stort, sofistikert arrangert glansnummer, der sangeren igjen forsøker å ta vare på seg selv i jakten på den store kjærligheten. Mens han er i gang tar han seg tid til å anbefale noen av sine egne favorittartister. Her er ekko av Bob Dylans episke oppramsing av musikk i «Murder Most Foul», men her slutter det med tre minutters briljering av saksofonisten Kjetil Møster. Møster kommer igjen og setter en ekstra spiss på «What Makes Me Thick» også.

[ Møster: Brennhett nødbluss fra et spesielt år ]

Åpningen «Guarantee That I’d Be Loved» høres ut som intime betroelser om mennesker sangeren har elsket og blitt elsket av, med et siste uutgrunnelig vers om et barn som ble borte. Den setter tonen for et album med arrangementer som er like fulle av følelser som sangene i seg selv. Sangene er ofte intime og nærgående. Jeg merker at jeg ikke vil vite hvor «personlige» de er, men heller høre dem med allmenn gyldighet i den evige konflikten om personlig frihet mot ansvarlig tilhørighet. 60 ganger synger han «love» i disse tekstene. Er det et konseptalbum også? Nei, til det er kjærligheten et for alminnelig tema i popmusikken, men det sier likevel mye om hvor tankene går.

Albumet er hovedsakelig spilt inn med Lerches faste band, med Alexander von Mehren (tangenter) Chris Holm (bass) og Dave Heilman (trommer). Førstnevnte har også vært med på å produsere, men også bergenske gjengangere som Matias Tellez, Kato Ådland, Vetle Junker og Jørgen Treen kommer inn og ut av lydbildene. Her er strykere delikat drapert rundt flere av sangene, tre av dem arrangert av Sean O’Hagan. Lerche selv spiller for det meste med nylonstrenger på gitaren. Dette er aldri rock.

«Turns Out I’m Sentimental After All» er en slags svarsang til hans egen «Sentimentalist», høydepunktet fra «Please»-albumet fra 2014. «Now She Sleeps Besides Me» er en stille og følsom Leonard Cohen-stund, bortsett fra stemmeleiet, da. Denne er arrangert av Øyvind Torvund, mannen bak vår 2019-favoritt «The Exotica album», som kunne være en god match for flere sanger av Sondre Lerche en annen gang.

Albumet har en rekke gjester fra fjern og nær. Følsomme «Will We Ever Comprehend» synges med brasilianske duoen Rodrigo Alarcon og Ana Müller, som også kommer tilbake i «My Love Still Waits», som er pur tropikalsk vellyd, komplett med et halvt minutts bølgesus til slutt. «Summer In Reverse» er lettbent humor, sammen med den japanske gruppa Chai. «Special Needs» er det letteste innsalget, en duett med Felicia Douglass fra gruppa Dirty Projectors. Den melodiske teften viser seg igjen fra sin beste side i smellvakre «Magnitude Of Love», med Mary Lattimore på harpe.

Helt til slutt hører vi Sondre Lerche sammen med Aurora i «Alone In The Night», en sang som ble til for en strømmingsutgave av Øyafestivalen i 2020. Bare tilgjengelig i 24 timer da, men heldigvis foreviget her. En vakker vise, igjen dypt inn i kjærlighetens eufori, men ifølge pressemeldingen også med en ettertanke om muligheten for å miste seg selv eller den man elsker til demens. «Avatars Of Love» er voksen popmusikk fra begynnelse til slutt. Alt dette går til slutt opp i en høyere enhet, med tilhørende utstilling (i Bergen) av coverkunsten til Nikolai Torgersen, til et av de mest imponerende og gledelige albumene vi har hørt på en stund. En dobbel fornøyelse.