Mot nye horisonter

---

5

deLillos

Evige dager

Drabant

---

«Vi skal leve i en annen tid» synger Lars Lillo-Stenberg helt uakkompagnert til å begynne med på det nye albumet til deLillos. Dette er bandet som bare for fem år siden ga ut albumet «Fri oss fra all nostalgi». Omslagsbildet viser en ung Lars Lillo-Stenberg, som leser Donald og fråtser i godteri. Gruppa hans gjør mye på samme måte som før, men annerledes.

19 album på 35 år er det blitt nå for deLillos. Innenfor det vi pleide å kalle «rock» er det vel bare Åge Aleksandersen og Motorpsycho som kan vise til et like omfattende livsverk i norsk sammenheng. «Evige dager» er med på å forlenge denne tilsynelatende evigheten. deLillos har en fin evne til å fortsette innenfor sine egne rammer, og likevel finne på nye utveier, formmessig eller metodisk, som tar dem videre inn i framtida.

[ Her er de beste norske albumene i 2021 ]

«Evige dager» er allerede blitt omtalt som progrock-albumet til deLillos. Prog, denne merkelige, mystiske uttrykksformen som oppsto på 70-tallet, der sangene ble veldig lange, gikk gjennom en rekke stemningsskifter i løpet av sine rause tidsrammer, og ofte var tilsvarende svevende i sin lyriske uttrykksform. De nevner selv Pink Floyd, Yes, Genesis og Jethro Tull, artister som også inspirerte en rekke artister som stilistisk valgte å gå andre veier. På Lars Lillo-Stenbergs karantenealbum med akustiske coverlåter i 2020 var tittelsangen Emerson, Lake & Palmers 50 år gamle «From The Beginning». Som bare var en enkel vise av Greg Lake som Keith Emerson la synthesizer på, et bevis på at progrockener ikke er noe å være redd for.

Det nye albumet til deLillos inneholder på samme måte en rekke sanger som er lette å like, og som passer godt inn i vår gamle oppfatning av gruppa. Men de har valgt å binde alle sangene sammen med instrumentalpartier, slik at hver plateside går i ett, uten opphold. Dette påfunnet gir en herlig følelse av flyt, og skaper en ekstra følelse av spenning hver gang de glir over i en ny sang. Metoden er illustrert av sporlista på innerposen, som er tegnet som to snirklete, lineære opplevelser. Alt dette er veldig gøy, og det gir virkelig en ny dimensjon til opplevelsen av et album som en lang, samlende tanke. Eller en lang, rar reise som det het i hippietida.

De ni nye sangene kunne vært presentert på helt vanlig måte, som enda et album der deLillos viser at de beholder evnen til å fascinere innenfor sin egen ramme. Den overordnede inntrykket er igjen av melodiøs, harmonisk gitarrock, med alle detaljene som deLillos er så flinke til å få med. Gruppa føler seg fram i et par minutter med instrumentalåpningen de har kalt «Leve i en annen tid», som etter hvert går over i en annen form og blir til «Beskjeden mann». Den beskriver enda en av de sammensatte personlighetene som ofte dukker opp i Lars Lillo-Stenbergs sanger.

[ Michael Krohn: Ny fest med gamle Raga-sanger ]

«Skummelt og fint» forsøker å finne meningen med «de som søker makt og penger og har en vilje av stål», men det sangeren synes er skummelt og fint er at «samme hvem det er, så tror jeg at ingen egentlig vet hva som hittil har skjedd og skal skje». Det blir ikke mer delillo’sk enn dette. Begrepet om å «leve i en annen tid» kommer tilbake i kjærlighetsvisa «Enda en gang», men da mer som en lengsel etter en tilstand som er alt annet enn den forvirrende tida vi er inne i akkurat nå.

[ Årets mest spilte norske sanger: Alle synges på norsk ]

På side 2 av plata får de andre medlemmene igjen slippe til med egne sanger. Først med den Beckstrøm’ske juvelen «Tre små ord». Lars Lundevall synger sin fengende «1993», som forteller om hvordan han kom inn i dette bandet og fikk reise på turné: «Evige dager, men alltid på vei uten ro», og der forstår vi også hvor tittelen på albumet kommer fra.

Lars Lillo-Stenberg kommer på sin side tilbake med «Hele verden», som stiller spørsmål ved den gamle oppfatningen om «hvert strøk en verdensdel». «Hele verden må bli en verden som tar seg av verden», heter det nå, som en ydmyk tanke om en bedre framtid. I samme ånd slutter albumet med «Det er havet som er størst», det seneste utspillet i en lang rekke av økologiske bekymringer som vi har hørt fra denne kanten helt siden den spede begynnelsen. Sangen er stor og duvende som havet selv. Hele dette albumet suser avgårde mot store horisonter.

Albumet slippes 21. januar

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen