Charlotte Dos Santos: Det vanskelige, men svært vellykkede andre albumet

---

5

MUSIKK

Charlotte Dos Santos

«Morfo»

Because Music

---

Den første meldingen som kom til oss om Charlotte Dos Santos en gang i tiden, i 2016 for å være mer nøyaktig, gjaldt en klubbkonsert sammen med de like nye og ubeskrevne Fieh. Ei gruppe som har mye felles med Dos Santos i gjennomført profesjonalitet, uten at det går ut over energien og entusiasmen i musikken.

«Overbygningen er klassisk jazz og soul, av og til med latinamerikansk underlag, men Charlotte Dos Santos gjør sangene sine til helt ny musikk med sin vidunderlige stemme», skrev vi om de få sangene som fantes før hun kom til Bylarm i 2017. Nå beskriver hun selv de nye sangene sine som «soul, r&b, funk, klassisk og mbp». Det siste er en forkortelse for música popular brasileira. Tropicalia som det også er blitt kalt, med et mer lettsindig eksotisk uttrykk. – Jeg er et verdensbarn, født inn i to kulturer, og på dette albumet graver jeg dypere inn i mine forfedres røtter og inn i min egen bevissthet, sier den norsk-brasilianske sangeren selv om det nye albumet.

[ 2017: Charlotte Dos Santos er årets nykommer  ]

Charlotte Dos Santos ga ut albumet «Cleo» sommeren 2017. Hun hadde laget musikken hjemme, for det meste alene, på badet og soverommet. Utgivelsen ble ikke akkurat hausset opp på forhånd, hun presenterte den ikke engang som et debutalbum, bare som en EP, til tross for at det var ni sanger og 27 minutter langt. Albumet ble mottatt med stående ovasjoner av mange anmeldere. Da vi snakket med Charlotte Dos Santos etterpå var hun både glad og overrasket over mottagelsen, men syntes beskjedent at oppmerksomheten kom litt brått på. Hun antydet at det kunne ta sin tid med oppfølgeren. Hun ville at hennes første ordentlige album skulle produseres mer profesjonelt, med band, i et ordentlig studio.

[ Pop uke 41: Den fine lyden av oktober med Girl In Red ]

EP-en «Harvest Time» kom våren 2020, samtidig med en ny opptreden på Bylarm, med fem ferske og fine sanger. Fortsatt gjorde hun det meste selv. Albumet skulle følge etter til høsten. Så stoppet verden opp, og Charlotte Dos Santos begynte helt om igjen. «Morfo» oppfyller alle krav til begrepet «det vanskelige andre albumet». Både fordi det første var så flott, og fordi hun har brukt så lang tid på å komme fram til det andre at høye forventninger ble avløst av begynnende skepsis. Med et sånt utgangspunkt er Charlotte Dos Santos tilbake så godt som det var lov å håpe på.

Det er 15 måneder siden de nye sangene til dette albumet begynte å komme som singler. Et høydepunkt var «Filha Do Sol», en drøm av en sommersang, behagelig stemningsfull helt til trommene fra et brasiliansk bateria slo seg løs mot slutten. Musikk full av lys og varme, som kommer til å gjøre seg i den kommende mørketida også. Fortsatt er det sju helt nye sanger å glede seg over her, sammen med de fem som er kjente fra før.

Charlotte Dos Santos har flere talenter. Først og fremst stemmen, som hadde gjort et album interessant om hun så bare sang de gamle standardlåtene fra jazzen enda en gang. Hun er imidlertid en fremragende låtskriver i tillegg. Sangene er framført med Tom Henry og Josh Crocker fra Leeds-gruppa Gotts Street Park, ei gruppe som setter sin ære i å spille sammen live, i et lite rom. Lyden er delikat, uten å bli likegyldig. Velprodusert, uten å miste spontaniteten. Til sammen tar dette henne til et nivå der de sjeldne utgivelsene til Sade kan være et alternativ hvis man vil forbli i den samme stemningen.

[ Bjørks "Fossora": Vanskelig, eller lekende lett?  ]

Åpningen «Hello Hello» høres ut som en imøtekommende invitasjon inn i albumet, men forteller om en invaderende person som nekter å slippe tak i et forhold. Sangene handler for det meste om personlige relasjoner – noen problematiske, men heldigvis også flere som høres euforisk glade ut, som «Away From You» og «Cupid’s Bow». I sistnevnte synger hun om «sommerfugler i magen»-følelsen. «Morfo» i albumtittelen er en attraktiv art sommerfugler som finnes i regnskogen i Amazonas. Et flott bilde på musikken.

Discoflørten i «Ghost In The Shell» kommer med et innslag av humor, med det lystige verset «I can dance like Josephine Baker/I’m a sex machine/Papa’s got a brand new bag/How about we dress in drag/Shake my hands like Fred Astaire/Papa I’m a millionaire». «I’m going cockoo/I’m losing my cool» synger hun i «Crooked House», men måten hun synger disse oo’ene på får det til å høres ut som det fineste som kan skje. Den avsluttende «Aria 4 Arien» er en definerende demonstrasjon av stemmeprakten. Ikke er arie i vanlig opera-forstand, men en fullkommen tilstand av sang og musikk i perfekt harmoni.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen