En av verdens fineste julesanger handler om en maidag i Oslo i 1999

Mens vi igjen gleder oss over «Just Like Christmas» med Low sender vi en tanke til sangeren og trommeslageren Mimi Parker, som døde i november. Den ellers så lykkelige «Just Like Christmas» kommer med en trist undertone i år.

Low ble dannet i Duluth, Minnesota i 1993 av paret Alan Sparhawk og Mimi Parker. De hadde gitt ut fire album da de i 1999 kom med julesangen «Just Like Christmas» og fikk et mye større publikum. Siden kom ni album til, fram til fjorårets radikalt annerledes «Hey What», som igjen tok dem høyt opp på lister over årets beste album.

Du tror det kanskje ikke når du hører den, men «Just Like Christmas» er ikke egentlig en julesang: – Vi reiste fra Stockholm til Oslo da det begynte å snø, og noen sa at det var nesten som jul. Rart, siden dette var en dag i mai. Det var nesten sommer, sa Alan Sparhawk i Low første gangen vi snakket med ham. Handlingen i en av de fineste julesangene vi vet om foregår nemlig 9. mai 1999.

«Just Like Christmas» har bare to korte vers. Det første, som Sparhawk nettopp omtalte, er der de drar fra Stockholm, og noen sa at det nesten var som jul. Mimi Parker synger at vedkommende tok feil, fordi det ikke kjentes ut som jul i det hele tatt. Da de kom til Oslo, i det andre verset, var snøen borte. De gikk seg vill, sengene var små, men – de følte seg så unge. Og da var det akkurat som det var jul. Legg til et lass med ringende bjelleklang, pauker og Lows karakteristiske romklang, så blir det ikke bedre.

Helt konkret spilte Low på klubben So What i Oslo denne kvelden. Turen tilbake til pensjonatet der de skulle overnatte ble mer besværlig enn strengt tatt nødvendig for et band som var trøtte etter en lang dag. Med enveiskjøringer og alt som er skal det ha tatt dem en time å kjøre den korte veien fra Grensen til Cochs Pensjonat ved Slottsparken. Et sted som var mye brukt av litt mindre kjente artister, enkelt men greit, og altså med relativt små senger. Stemningen i bandet var likevel svært god. Så glade vi skal være for at akkurat denne kvelden ble sånn.

[ Nat King Cole - julesangenes konge ]

«Just like Christmas» var hentet fra albumet «Christmas», som ble det første møtet med bandet her i avisa. «Den sterkeste juleplata vi har hørt på mange år», sto det i omtalen. Her var tre tradisjonelle sanger, en støyende «Little Drummer Boy», en Cowboy Junkies-lignende versjon av «Blue Christmas», en svært nær «Silent Night» og fem nye som de hadde skrevet selv. Paal Flaata gjorde en nydelig versjon av «Long Way Around The Sea» på sitt julealbum «Christmas Island» i 2006.

Etter fire album og denne juleplata fikk Low et større gjennombrudd med «Things We Lost In The Fire» i 2001. De levde opp til navnet med stillferdige sanger, men likevel et intenst, nesten påtrengende personlig preg. Produksjonen til Steve Albini var kompromissløs lo-fi, med rungende romlagt bass og trommer inspirert av 80-talles dunkle undergrunn. Lavmælt og storslått samtidig. Flere av sangene var egentlig strålende pop, men framført så særegent at det krevde konsertrasjon å følge med. Low egnet seg best for lyttere som var villige til å høre etter. Her hjemme ble de forbilder for den nye gruppa Kings Of Convenience. Jeg utropte albumet til et av årets beste så langt (riktignok tidlig i februar), og ringte til Alan Sparhawk.

[ Darlene Love synger den største julesangen ]

Sparhawk fortalte at de hadde vokst opp med mange venner med norsk avstamning, og var vant til kulde og mørke på samme måte som oss. Var det derfor sangene ble som de var? – Vi er nødt til å sitte mye inne. Når vi sitter der og det er kaldt og mørkt ute blir det kanskje til at vi tenker på alvorlige ting, i stedet for å være rasende festlige. Vinteren påvirker så klart musikken vår, vi hadde nok vært annerledes om vi kom fra Florida, fortalte han.

– Vi bestemte oss tidlig for at vi skulle spille stille sakte og lavt, og forsøkte å skrive et par sanger. Vi fant ut at de hadde noe vi likte, og prøvde å spille dem for folk, for å gjøre dem litt urolige. Målet var ikke å sjokkere, men å overraske. Nå vet de fleste som kommer for å se oss at det kommer til å bli en rolig kveld. Utfordringen er å lage nye poplåter et sted mellom Joy Division og The Beatles. Vi vil gjerne gjøre mest mulig ut av minst mulig. Av og til blir vi opphisset og legger på piano og strykere. Det viktigste er at sangene er kraftfulle nok i seg selv, syntes Alan Sparhawk. Men tekstene til Low var ikke alltid like lette å bli kloke av?

[ Bugge Wesseltoft: 20 år med snø på pianoet ]

– Jeg er nok ingen stor historieforteller. Siden vi spiller så sakte har vi bare plass til små tekstbrokker. Derfor må lyrikken strippes ned til den rene essensen. Folk får finne ut hva det hander om. Jeg vet det ikke alltid selv, forklarte Sparhawk beroligende. Han advarte mot å forveksle den saktmodige stillheten med tristhet: – Når vi spiller må du stoppe opp, være stille og høre godt etter, men i dag gjør folk vanligvis bare sånt når de opplever noe trist. Saktmodighet kan også være vakkert og lykkelig, og inneholde kjærlighet og forståelse.

En av dem som ble veldig glad i Low var Robert Plant, som spilte inn to av sangene fra «The Great Destroyer» på sitt album «Band Of Joy» i 2010, «Silver Rider» og «Monkey». På hans turne med sitt akustiske band Saving Grace i høst var «Silver Rider» fast på settlista, nå sammen med «Everybody’s Song» fra samme album. Disse to ble til en spesiell minnestund i dagene etter at han hørte at Mimi Parker hadde gått bort.

Musikken til Low tok en dramatisk vending på albumet «Double Negative» i 2018, og ble forsterket på «Hey What» i 2021. Sprakende elektronikk, tendenser til eksperimentell støy, men fortsatt var det sånn at stemmene, sangene, melodiene og harmoniene kunne blitt til verdens søteste popmusikk. Berømmelsen dette kunne medført unngikk de å bli fristet av i veldig mange år. De skulle spilt igjen i Oslo i august, men Mimi Parker hadde hatt kreft siden 2020, ble sykere i løpet av 2022, og døde 5. november. Et sårt savn i musikklivet. «Hold navnet hennes nært og hellig. Del denne tiden med noen som er nær deg. Kjærligheten er virkelig det største av alt», skrev Alan Sparhawk på Twitter.

Low kom med en julesang til, i 2016: «Some Hearts (At Christmas Time)», om hjertene som finner en slags fred som ikke finnes under juletreet, men også om de hjertene som går i stykker i juletida. Tilbake i 2001 spurte jeg Sparhawk om de kom til å spille «Just Like Christmas» på sin neste konsert på So What, i mars denne gangen. – Tror du folk vi høre den nå, spurte Sparhawk. – Det skulle ikke forundre meg, svarte jeg. – Kanskje vi gjør den da. Bare for Oslo, sa han. Og som sagt så gjort. Med stor suksess. Det var akkurat som jul.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen