Kultur

Dette er offentlig omsorgssvikt

Gjennomtrekk er et kjempeproblem for stabiliteten og ivaretakelsen av våre mest utsatte barn.

Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg var så vidt tippet 23 år og nybakt mor da jeg begynte som barnevernarbeider. Lite ante jeg hva som ventet meg etter treårig høyskoleutdanning. Etter noen uker i ny jobb følte jeg meg redd, nervøs og sliten, gikk ned i vekt, og lå og sov i hele helger etter endt arbeidsuke. Det var et praksissjokk. Mens jevnaldrende fortsatt studerte, festet og reiste verden rundt, befant jeg meg også i en ny verden følte jeg, full av gravalvor og vanskelige liv. Premien for å holde ut dette var dårlig lønn og dårlige arbeidsforhold. Vi hadde kontor i kjelleren på rådhuset i bomberommet. Vi måtte bruke egen bil, vi måtte bruke egen telefon og kundetoalettet. Det var ingen opplæring, ingen oppfølging, ingen veiledning.

«Flinke piker» på 25 år mot 50 år gamle mannlige stjerneadvokater er rått parti. Før fylte 25 sto jeg i rettssaler og i fylkesnemnda hvor store avgjørende beslutninger skulle tas. Som barnevernarbeider skal man mestre mye; juss, pedagogikk, psykologi, samfunnsfag, kultur, skriftlig og muntlig framføringsevne, evne til å håndtere stress, planlegge sin egen hverdag, lede møter, snakke med barn, ungdom og voksne, takle uforutsette hendelser, trusler og dårlig omtale. For å tilegne seg disse egenskapene har man altså en treårig utdannelse og ingen pålagt oppfølging/veiledning. Man skal ta avgjørelser som er avgjørende for et helt liv. Man kan redde liv, men også ødelegge liv.

Jeg har savnet barnevernsarbeideren i debatten og omtalen av voldssaker og omsorgssviktsaker mot barn i mediene, fordi jeg mener at barnevernet er den viktigste instansen i dette arbeidet, sammen med politiet. Det er barnevernet (og politiet) som skal varsles først hvis man er bekymret for vold og omsorgssvikt. Det er barnevernet (og politiet) som har myndighet til å gå inn i hjemmet og undersøke forholdene. Barnevernet kan foreta alenesamtaler med barna, samtaler med foreldrene, sammenstille informasjon fra flere instanser og dermed trekke slutninger ut fra det. Barnevernet følger en sak hele veien. Ofte følger barnevernet saker i mange, mange år. Barnevernet er de som kan ha oversikten, koordinere tjenestene til familien, avholde samarbeidsmøter, ansvarsgruppemøter og trekke de lange linjene. I en ideell verden ville barnevernet blitt varslet tidlig, før skaden hadde rukket å bli så stor. Barnevernet ville hatt erfarne, trygge barnevernarbeidere med overskudd og tid til å vurdere saken skikk­elig. Barne­vernarbeideren ville hatt gode samarbeidsevner som hun benyttet til å samarbeide med alle relevante instanser. Barne­vernarbeideren ville vært kompetent nok til å foreta de riktige vurderingene av hva som var barnets beste og raskt iverksatt tiltak. Barne­vernarbeideren ville hatt støtte av gode kollegaer i et godt arbeidsmiljø. Hun ville ha mottatt veiledning og støtte når det blåste som verst på toppene. Hun hadde fått en god lønn som gjenspeilet innsatsen hennes. Da ville hun holdt ut i jobben i mange år, slik at hun kunne ha fulgt saken over tid. Dette ville bidratt til å ivareta både de faglige aspektene ved saken, men også disse sårbare barnas store behov for trygghet, forutsigbarhet og kontinuitet.

Mange slutter etter kort tid i barnevernet. Unge jenter på under 30 år blir utbrente. Gjennomtrekk er et kjempeproblem for stabiliteten og ivaretakelsen av våre mest utsatte barn. Verdier vi holder fram som avgjørende for deres framtidige positive utvikling, men som vi ikke klarer å stå for selv. Dette er offentlig omsorgssvikt. Det er svært belastende å stå i konfrontasjoner med voldsutøvere, mennesker med psykiske vansker. Vi må ofte håndtere manipulasjon og løgn. Omsorgssvikt er ingen eksakt vitenskap. Over­grepene skjer ikke på kontoret. Barn er lojale, kvinner som er utsatt for vold holder sannheten skjult, ofte av frykt for trusler. Sakene blir til et puslespill. Bit for bit må vi finne ut hva dette egentlig dreier seg om. Vi må se og erfare omsorgssvikten før vi kan påstå at det foreligger omsorgssvikt. Juridiske krav skal også overholdes. Vi jobber noen ganger for sent, vi jobber noen ganger for raskt. Vi påstår for mye eller vi skjønner ingenting, sier foreldrene ofte. Voksne har en stemme og kan forsvare seg. Barn klarer ofte ikke å være målbærere på egne vegne. Det er det vi som må gjøre. Med kunnskap, empati, innlevelsesevne og metoder som samtaler med barn i kofferten må vi tørre å påstå på vegne av barnet. Ta avgjørelser som går på tvers av det mor og far vil, og det som mannen i gata kanskje syns er rimelig. For han har ikke sett så mye av bildet som oss. Det trengs en sterk ryggrad for å stå i dette over tid. Hvordan kan man forebygge utbrenthet og gjennomtrekk av saksbehandlere? Det er vel ikke meningen i et velferdssamfunn at en skal måtte bruke av sin egen usle lønn til å betale privat psykolog på fritiden? Jeg mener at veiledning av de ansatte burde vært lovpålagt i barnevernet. Ved store påkjenninger burde det vært en selvfølge at man fikk tilbud om containing og tilbud om psykolog. Etter min mening bør barnevernarbeid bli en profesjon, med minimum fem års utdannelse. Praksis med godkjent veiledning og opplæring og oppfølging det første året må bli obligatorisk på alle tjenestesteder.

Så hvorfor vil jeg fortsette da? For noen av oss er det slik at vi elsker jobben vår, er stolte over at vi har holdt ut og gleder oss til fortsettelsen! Det skapes et fint samhold på arbeidsplassene rundt omkring også, mellom alle oss som engasjerer seg for barns velferd. Det er på høy tid at denne viktige yrkesgruppen får den oppmerksomheten, anerkjennelsen og verdien den fortjener. Det fortjener ikke minst de aller mest dyrebare vi har, nemlig barna våre.

Powered by Labrador CMS