Kultur

Hjertet, livet og sinnets gåte

Undertrykkes vårt åndelige vesen, og derved også livet? Mennesket er og blir et flerdimensjonalt, åndelig vesen, selv om den åndelige dimensjonen ofte blir forsøkt neglisjert bort eller er helt glemt. Dette ser vi stadig får alvorlige konsekvenser.

Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Menneskelig forandring og selvforandring er en sammensatt prosess som er vevd inn i dynamikk mellom natur, krefter, sosiale tilstander og roller. Menneskelivet har når det leves fullt og riktig en uferdig og dynamisk, søkende karakter. Den troende, åndelig orienterte eksistensialisten blir gjort oppmerksom på livets mange begrensninger, gåter og vilkår og betrakter derfor menneskelivet som svangert med utfordringer og problemer. I stedet for å se dette som negativt og problematisk, noe det gjelder å luke vekk, betrakter gjerne eksistensialisten livets store og små vanskeligheter som meningsbærende hendelser som rommer muligheter for åndelig erkjennelse og menneskelig vekst. Hos eksistensialisten ses rent eksistensielle spørsmål først og fremst i forhold til den betydning de har for den enkelte og ikke som momenter i en upersonlig systematisk teori. Her betraktes filosofien som en egen livsform og ingen livsfjern akademisk disiplin. Eksistensfilosofi er en retning innen filosofien som kjennetegnes ved at den er opptatt av rent teoretisk-filosofisk forståelse og behandling av sentrale vilkår for menneskets eksistens. Her rettes blikket innover mot bevisstheten og det reflekteres over egne handlingsmønstre og livsvilkår.

Her om dagen ble kanskje de fleste av oss gjort oppmerksomme på Espen Øwres iherdige kamp for rettferdighet? Det moderne menneske forbinder gjerne personlig forandring og forbedring helt ned til det alminnelige opp til bruk av psykologiske terapier og psykofarmaka preparater. Behandlingsopplegg som gjennomføres av autoriserte fagpersoner utøves ganske løsrevet fra den naturlige, åndelige livspragmatiske sammenhengen vi alle er blitt satt inn i. Personlig forandring og forbedring kan bare i begrenset forstand oppfattes og legges opp som en rent teknisk ekspertstyrt prosess. Samtidig har omfattende utforskning av psykologiske terapier over flere tiår etterhvert tydeliggjort at personlige forandringsprosesser ikke kan betraktes som en medisin-analog teknisk ledet behandlingsprosess, men er en komplisert personlig selvstyrt prosess der det å kunne rekruttere og støtte seg på egne ressurser og krefter er den helt avgjørende faktoren. Det psykiske helsevesenet sliter i dag med store uløste gåter og problemer, til tross for store investeringer og mobilisering av ekstra innsats de siste tiårene. Det hevdes fra enkelte akademiske hold at diagnosen i fremtiden vil viskes helt eller delvis ut.

Vi går stadig oftere til hjerneforskerne for å få svar på livets og sinnets gåter. Men er det sikkert at det øker selvforståelsen? Hjernen er den vi vet aller minst om. Psykiatriske diagnoser gis over en lav sko og rangerer ofte ikke dypere enn simpelthen et begrep. Men stadig mer av menneskesinnet stykkes likevel opp og merkes med diagnoser for psykiske lidelser. Men er disse diagnosene medisinske sannheter? Eller gjetninger? Fordommer? Diagnosen er en konstruksjon. Pasienten utredes på spesielle måter, gjennom spesielle prosedyrer. Mens psykiske lidelser ikke er sykdomsbilder man kan forstå og behandle uavhengig av den personen som er rammet av det. Derfor knytter dette seg istedenfor opp til den individuelle kamp, historie, personlighet og liv. Helbredelse avhenger av den individuelle selvforståelse. Hvis man da er for opptatt med å diagnotisere sykdomstilstander og sette opp standard behandling for disse og skrive ut psykofarmaka preparater, da sløver man i prosessen ned pasienten og der forsvinner også muligheten for helbredelse, ettersom pasienten mister uvurderlig kontakt med seg selv.

Powered by Labrador CMS