Kultur

Vann over hodet

Hvis jeg hadde sagt at det er 95 prosents sjanse for at du dør av å lese denne kommentaren - ville du likevel gjort det?

Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det er to måter å være klimaskeptiker på. Den ene varianten er de få som stadig vekk insisterer på at klimaendringene ikke er menneskeskapte. Uansett hvor mye vitenskapelig fakta de får servert. For dem er ikke dette vitenskap. Det er religion, forkledd som vitenskap. Det er liten vits i å bruke tid på dem. FNs klimapanel la fram sin femte rapport i Stockholm i går. Den slår fast at klimaendringene er menneskeskapte med 95 prosents sannsynlighet - et i vitenskapelig sammenheng vanvittig høyt tall. Det gjør neppe inntrykk på disse gutta (det er stort sett menn, ja). Tvert imot kan vi vente oss en massemobilisering og et stormløp mot den ferske rapporten. Om du er i tvil - følg med i et kommentarfelt nær deg.

Den andre måten å være klimaskeptiker på er langt mer alvorlig, og langt mer skummel. Denne varianten er ikke en liten sekt, men mange, store og viktige beslutningstakere. De leder noen av verdens største selskaper og mektigste land. De ser at klimaet endrer seg. De vet at det kommer ti å bli veldig farlig, veldig fort. De forstår at det er menneskenes utslipp som er årsaken. Ingenting av dette er de skeptiske til. Men av en eller annen mystisk grunn er de skeptiske til å gjøre noe med det.

Denne gruppen kommer ikke til å kjøre noe stormløp mot IPCC-rapporten som ble lagt fram i går. De kommer ikke til å forsøke å trekke funnene i tvil. De kommer tvert imot til legge ansiktene sine i alvorlige folder og gjenta at dette er vår tids største utfordring. At det haster. At det er klodens overlevelse som står på spill. De kommer til å sitere Thomas Stocker, nestlederen i FNs klimapanel. På pressekonferansen i går sa han om klimaendringene: «De truer planeten vår. Det eneste hjemmet vi har».

Rapporten som ble lagt fram i går er den første av tre delrapporter fram mot klimatoppmøtet i Paris i 2015. De to neste vil ta for seg henholdsvis hva som blir konsekvensene av klimaendringene og hva vi kan gjøre for å redusere utslippene av klimagasser. De kommer neste år. Gårsdagens rapport beskriver og spår klimaendringer. Den inneholder blant annet fire ulike scenarier om hva som kan komme til å skje. Kort oppsummert er hovedbudskapet at det ikke kommer til å gå bra. Det kan enten gå ganske lite dårlig, ikke så bra, svært ille - eller så kan det gå rett til helvete, som jo er et fryktelig varmt sted.

Både rabiate klimaskeptikere og handlingsvegrende politikere kan bli fristet av et tilsynelatende lysglimt i den nye rapporten. Det viser seg at oppvarmingen går saktere enn tidligere anslått. Det er en fantastisk god nyhet. På papiret. Men én av grunnene til det, er at verdenshavene har klart å absorbere mer varme, dypere ned, enn man trodde tidligere. Lufttemperaturen stiger langsommere enn spådd, men oppvarmingen på kloden sett under ett skjer like forbannet. Det er bare det at mye av den foregår til sjøs. Temperatur- og klimaendringer er ikke noe som bare skjer i lufta. Det skjer også i vannet. Problemet er at det er nærmest umulig å vite hvor lenge dette kan fortsette. På et eller annet tidspunkt vil verdenshavene slutte å fungere som en global kollisjonspute. Derfor er det direkte uansvarlig å lese gårsdagens rapport som en beskjed om at vi har kjøpt oss tid eller at klimatrusselen bare er løst rykte.

Slik det ligger an nå, er det IPCCs skrekkscenario som er det mest sannsynlige. Det forutsetter at vi fortsetter som før, uten å gjøre noe særlig. Anslagene i rapporten går ut på at atmosfæren totalt sett kan tåle et utslipp på 1000 gigatonn Co2 og fortsatt smyge seg under en temperaturøkning på to grader celsius, en økning som helt klart vil merkes, men som forhåpentligvis er til å leve med, sånn noenlunde. Denne «kvoten» på tusen gigatonn har vi allerede brukt opp litt over halvparten av.

I går ble det for øvrig også kjent at Statoil er blitt verdensmester. Et funn utenfor Canada gjør at oljeselskapet er det som har funnet aller mest olje og gass i år. Det er inspirerende, tydeligvis. Nå skal det letes enda mer. Ikke etter klimaløsninger eller smart fornybar teknologi, men etter mer olje og gass. Det norske klimaparadokset er i ferd med å ta steget fra tragikomikkens til det absurde teatrets verden.

Å ta seg vann over hodet betyr at man gir seg i kast med en oppgave som er for stor, for vanskelig, som man umulig kan klare. Men i dette tilfellet er det er ingen vei utenom. Det er faktisk så alvorlig at sivilisasjonen slik vi kjenner den kommer til å kollapse hvis vi ikke gyver løs på det tilsynelatende uoverkommelige nå med en gang. I rapporten spår IPCC at havnivået kommer til å stige. Avhengig av hvor høye temperaturene blir, anslår klimapanelet at vi i 2100 kan vente oss et havnivå som er mellom 26 og 98 cm høyere enn i dag. Valget er i grunnen veldig enkelt: Enten tar vi oss vann over hodet, i overført betydning - eller så får vi vann over hodet, helt bokstavelig.

Powered by Labrador CMS