Kultur

Nansens arv

Fridtjof Nansen var stor, men arvingene er veike.

Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Innlegget er skrevet sammen med Yngve 
Kristoffersen, professor emeritus og Olav Eldholm, professor emeritus.

Norge er en av de fem randstatene rundt et polbasseng som er mer enn fire ganger større enn Middelhavet. Nordområdesatsingen er et prioritert område for regjeringen og områdets betydning og behovet for ny kunnskap er vi blitt minnet om daglig i de siste tiår. Men Norge er blitt akterutseilt i kunnskapsinnhentingen fra dette havområdet fordi vi avstår fra å delta.

Kyststatene, sammen med andre nasjoner som Sverige og Tyskland, satser stort innen utforskningen av havområdet nord for randsonen av isdekket i Polhavet. Kyststatene har i tillegg til den rene forskningen, et mandat om å undersøke havbunnen med sikte på å kartlegge og avgrense sine territoriale krav.

Nå gjennomføres viktige undersøkelser i nord og vi blir ytterligere vitenskapelig så vel som politisk akterutseilt. Politisk, fordi at det er i Polhavet at kyststater og andre store nasjoner demonstrerer sin evne og vilje til å satse i nord. Forskningsmessig fordi at det er i Polhavet vi fortsatt har kunnskapsbehov om prosesser knyttet til isdekket og ikke-fornybare ressurser. Så langt har norsk innsats i nord i all hovedsak vært konsentrert om Svalbard og tilstøtende havområder som grenser til Polhavet.

Det er bare et fåtall norske forskere som har vært engasjert i selve Polhavet. Norge har med to unntak ikke hatt vitenskapelige ekspedisjoner inn i Polhavet siden Nansens ferd med «Fram». Norge vil selv med det nye isgående forskningsfartøyet som kommer om noen år ikke ha logistikk som gjør de nordligste 150 nautiske mil av vår egen nye økonomiske sone tilgjengelig. For å komme dit er det nødvendig med isbryter.

Selve Polhavet er det område på Jorden som vi vet minst om i dag, og mer grunnleggende kunnskap om området er av fundamental betydning for å forstå det globale klimasystem så vel som å forstå geologien og dermed ressursgrunnlaget i våre nordområder. 1991 ble begynnelsen på en ny tidsepoke i utforskningen av Polhavet fordi et svensk og et tysk isbrytende forskningsskip tok seg frem til Nordpolen. Om bord var det 94 unge forskere. Siden har mer enn 1.500 forskere samlet inn feltdata i Polhavet og herav kun ca. 30 nordmenn (ca. 2 prosent ) har fulgt med som gjester på andre lands ekspedisjoner. Sverige har bl.a. hatt 7 isbryterekspedisjoner inn i Polhavet, og to av dem tvers over hele polbassenget. Mye av moderne datainnsamling skjer også med automatiske bøyer som driver med isen.

Fra å være en aktiv partner i International Arctic Buoy Program fra starten i 1979, har Norge etter 2006 mer eller mindre falt ut fullstendig. Som «gamle» polarforskere tør vi stille spørsmålet; hvorfor har norsk forsk­ning og aktivitet så liten interesse for randstaten Norge mens internasjonalt fokus på Polhavet er det stikk motsatte?

Vi har ikke logistikk, sier våre kollegaer og myndighetsinstitusjoner. Ja vel, men det bør ikke bety at vi totalt definerer oss ut av all ny kunnskapsinnhenting? I dag kan vi overvåke overflatefenomener ved hjelp av satellitter, men for å få verifisert hva satellittene ser og hva som befinner seg under isoverflaten og på og under havbunnen, må vi være fysisk til stede for å samle inn data.

Det er nå tatt initiativ fra Sverige og Tyskland, som hver for seg disponerer isbrytende forskningsfartøyer, om å etablere et felles europisk bruker-konsortium. I tillegg har en rekke europeiske institusjoner planlagt et nytt, nærmest revolusjonerende, fartøy som kan arbeide på helårsbasis i Polhavet. Konsortiumbaserte løsninger for dyr og komplisert infrastruktur har innen andre fagfelt vist seg å være både kostnadseffektive og faglig nyskapende. Til nå har Norge inntatt en passiv holdning til slike prosjekter.

Vi anser det avgjørende at man i den framtidige strategien for polarforsk­ning som i disse dager skal utformes av Norges Forskningsråd satser på en felles nordisk, eller europeisk front, når det gjelder logistikk og infrastruktur. Dette kan gjennomføres ved først å bruke den svenske isbryteren ODEN, senere det foreslåtte helårsfartøyet, som plattform for regulære felles nordiske og europeiske ekspedisjoner. Først da vil vi kunne ta opp arven etter Nansen.

Powered by Labrador CMS