Kultur

Hegemonisk krampetrekning

Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo har definitivt ofret mye i kampen for rettigheter og politiske systemer inspirert fra Vesten. Slik sett er det naturlig at han belønnes av den samme forsamling som i fjor ga fredsprisen til USAs president. Nobelkomiteen er pro-Vesten og kan knapt klandres for det.

Tildelingen vil imidlertid ytterligere undergrave fredsprisens globale appell. Nobelkomiteen er seg det neppe fullstendig bevisst, men de siste to års tildelinger er partiske innlegg i en pågående kamp om dominans, politiske spillerregler og verdier. Kinesiske ledere har ikke tenkt til å omdanne sitt samfunn i Vesten bilde. De ønsker ikke politisk pluralisme. Kanskje burde heller ikke vi ønske det for dem.

Liu Xiaobo er en stemme fra sivilsamfunnet. Teorien i Vesten er at sivilsamfunnet bidrar til å hindre maktmisbruk og autokrati. Det er riktig nok. Men noen ganger kan kritikk føre til ytterligere repressive tiltak dersom makten føler seg eksistensielt truet. Og ingen ved sine fulle fem ønsker kinesisk anarki.

Kinesiske ledere kommer neppe til å miste nattesøvnen av denne tildelingen. Det er en irritasjon som de vil møte med en kald skulder. Relasjonen til Vesten vil ikke bli bedre, tvert imot. Kinas økonomiske styrke er nå en ugjenkallelig politisk realitet. De har råd til å gå sin egen vei, på sine egne premisser. Og gir de Vesten lillefingeren, tar vi hele hånden. Vestens kulturelle og verdimessige hegemoni står for fall, uten at Nobelkomiteen kan gjøre mye med det.

Norge som nasjon har imidlertid blitt påført nok en utfordring. Kina vet godt å straffe de som piller dem på nesen. Utenriksdepartementet og norsk næringsliv gjør neppe bølgen i dag. Men pytt, hva er vel Kinas maskiner mot norsk moral.

Powered by Labrador CMS