Berrum på rømmen

– Jeg husker jeg dro hjem. Jeg ville snakke med mamma og pappa før jeg gikk ut i full psykose.

Komiker Lars Berrum ser på meg usentimentalt. Han har bedt om at dette ikke skal bli et intervju om «den tunge tida». Han er sykepleier i bunn og har jobbet på akutt-psykiatrisk. Det er ikke han det er synd på.

Vi skulle egentlig møtes i leiligheten hans på Aleksander Kiellands plass i Oslo. Den som har vært så ryddig i perioder dødsangsten har vært på sitt verste. «Hvis noen finner meg livløs her, må det se ut som jeg hadde livet mitt i orden», har han tenkt, brettet klær og gått over med støvsugeren.

Men planene ble endra. Den nye kjæresten, som man har kunnet lese om i VG, men som få vet hvem er, ligger syk på sofaen. For en times tid siden kom han derfor spaserende inn i et ganske tilfeldig bar-lokale, altfor tynnkledd for november, med en vinkende hånd mot bartenderen – han har gjort standup i kjelleren her, han kjenner folk.

[ Hedvig Montgomery: Direkte skadelig for barn (+) ]

[ Live Nelvik: – Når jeg blir sint, er det som om jeg kan høre blodet mitt koke (+) ]

Livsfarlig

Lars Berrum setter seg ned med den 202 centimeter lange kroppen på en pinnestol.

– Jeg føler ikke at jeg passer helt inn i min egen kropp, hvis du skjønner?

Spesielt ikke etter at han ble tynn i håret som 27-åring, og barberte vekk alt. Den høye stemmen, de veivende armene og den lange silhuetten ble liksom litt voldsom sammen med et glattbarbert hode.

– Jeg følte jeg så ut som en dørvakt.

Lars Berrum ble først kjent som komiker i 2011, som «sidekicket» til Martin Beyer-Olsen på NRK P3 – den samme makkeren som har fulgt ham hele karrieren. Senere har han etablert seg som stand-up komiker, og har en av Norges mest populære podkaster sammen med Beyer-Olsen, «Berrum og Beyer snakker om greier».

På scenen er han kjent for den energiske og litt voldsomme stilen sin. En NRK-anmelder har beskrevet han sånn: «Han har en så intens og brautende utstråling at han nærmest virker livsfarlig».

Nå virker han tvert imot litt sjenert. Berrum legger den svarte capsen forsiktig ved siden av seg på bordet.

Da vi avtalte intervjuet, innrømmet han at han burde spille mer kostbar: han takket ja på ti sekunder. For Berrum har ikke manager. Han bestemmer selv, og han takker nei til alle godt betalte kjendis-programmer som ikke handler om humor.

– Jeg er opprørsk. Jeg gjør det motsatte av det som er fornuftig. Sier noen hva jeg burde gjøre, er det helt sikkert at hele meg vil stritte imot.

---

Lars Berrum (36)

• Komiker og programleder. Vokste opp på Bærums Verk.
• Er utdannet sykepleier, og gikk tilbake til yrket under korona-pandemien. Nå jobber han som sykepleier innimellom.
• Tidligere norsk og nordisk mester i karate. Har representert Norge tre ganger i verdensmesterskapet.
• Fra 2011 til 2013 var han «sidekick» i radioprogrammet Martin Beyer-Olsen Live, og programleder i Boller og Burritos.
• Sammen vant Berrum og Beyer Humorprisen for morsomste podkast med «Berrum og Beyer snakker om greier» i 2020, som i skrivende stund er den 3. mest nedlastede podkasten i Norge.
• «Tuttifruttiland» var Lars Berrums første soloshow. I september 2021 hadde han premiere på det andre showet sitt, «Amor Fatigue».

---

[ Vennene vet ikke hvor mye «Nina» sliter økonomisk: – Stresser så mye at jeg ikke spiser ]

[ Sophie Elise: – Med meg blir det feil uansett (+) ]

NRK-mainstream

Gullshorts og karatedrakt på scenen. Bananer på hodet. Kokte pølser over et scenegulv, for å «teste religionshumorens grenser». Som komiker er Lars Berrum alt annet enn kommers.

Derfor har det kommet overraskende på noen at han skal lede det livesendte musikkprogrammet «P3-gull» 26. november, med Annika Momrak på NRK. En verken nisjepreget eller undergrunns-aktig jobb. Som det han gjør på Neiu-scene i Oslo, for eksempel, et slags indie-humor-kollektiv. Eller solo-showene hans, et av dem «med Nietzsche som rød tråd».

NRKs anmelder, den samme som synes han virket livsfarlig, trillet terningkast seks på sistnevnte solo-show, «Amor Fatigue», som tok for seg livskrisen det er å bli 30 og ikke vite hvem man er. Anmelderen skrev: «Han tenner et håp for smal og intelligent humor i Norge».

Lytterne av podkasten «Berrum og Beyer snakker om greier» anklager han for å ha blitt «en NRK-mainstream». Ironisk nok, når det er lytterne selv som har sørget for at de to podkast-makkerne solgte ut Oslo Spektrum på tre dager i forbindelse med femårs-jubileet deres.

– Har du blitt mainstream?

Han gir meg et halv-smil.

– Jeg vet da faen, jeg.

[ – Jeg opplevde ikke at jeg fikk muligheten til å være norsk (+) ]

Tvang og tuttifrutti

«Kjære tuttifrutti-land. La meg gjøre det bra på prøven i dag».

Lars husker hvordan han sto hjemme i Bærums Verk i Oslo, i huset til mamma og pappa, og snakket høyt til rommet sitt – eller tuttifrutti-land, om du vil, et slags fantasiunivers. Han luftet bekymringer rundt skolearbeid, eller om gutter i klassen han måtte huske å si unnskyld til.

Sånn var han. Drevet av behovet for kontroll og rutine. Han skrev alltid «Lars er best» i dugget på baderomsspeilet etter en dusj, for eksempel.

– Men det var under pandemien at tvangen kom ut av kontroll.

Han isolerte seg. Andre mennesker skapte uorden. Han kunne kanskje heller treffe noen til helgen, tenkte han ofte. Frem til da, skulle han bli hjemme, i det som var trygt.

– Jeg spiste alltid det samme til middag, hadde alltid på samme joggebukse, hadde alltid jakka på samme knagg. Tvangstankene tok mer og mer plass i livet mitt.

Etter pandemien innså han at dette hadde ligget inni ham hele veien, som et slags monster som vokste seg stort.

– Jo mer jeg isolerte meg, desto verre ble det.

Han har ikke funnet noe løsning på det ennå – han jobber med å finne ut av hvordan han kan ta tak i det, forklarer han. Fortsette å gjøre ting han egentlig synes er ubehagelige. Berrum tar av seg capsen og gnir hånda over issen.

– Nå er det bedre, da. Nå snakker jeg ikke like ofte til tuttifrutti-land.

Han har samme steinansiktet.

– Snakker du fortsatt til tuttifrutti-land?

– Ja, ja.

[ – Jeg elsker jo ikke bomringen som jeg elsker barnet mitt (+) ]

Renvasket

Berrum har skjønt at han var et litt rart barn, sett i retrospekt: Høy, ofte observert i sine egne tanker. Han skrev (det han selv kaller) «jævlig lange stiler» og leste dem opp på fellessamlinger foran alle barna og foreldrene. En lærer kalte han «selskapssyk» på foreldresamtale en gang. Skjedde det noe, kom han løpende.

– Følte du deg annerledes?

Berrum ler.

– Jeg har egentlig kjent meg som den mest oppgående av alle rundt meg, jeg. Assa, det er all grunn til å mobbe en fyr som drar ut fellessamlinger med en lang novelle, men.

Han tenker.

– Jeg var god i sport, så jeg ble ikke mobba. Fotball og karate.

Senere skulle han bli norgesmester i sistnevnte. Han tenker så han krummer den lange overkroppen.

– Men som barn var jeg prega av at jeg skulle få til noe. Noe stort. Jeg visste ikke helt hva, men jeg visste at det var noe.

– Hvem skulle du bevise noe for?

Øynene blir smale.

– Det har jeg tenkt mye på, som voksen. Og jeg tror det var mamma og pappa. Uten at de satte noe press. De ville jo bare at jeg skulle ha streit sideskill, en vanlig jobb og ikke ta dop.

[ I fem år har de levd i usikkerhet. Nå kan beboerne kanskje få beholde leilighetene (+) ]

Mammaen hans var operasjonssykepleier. Legene var redd for henne, og kollegene beundret henne. Hun var aldri borte fra jobb, så det betydde at også Lars måtte på skolen hvis han ble syk. Hadde han krangla med Mikke i naboblokka om hvem som hadde rett på matteprøven, og Lars endte med å ta feil, ble han sendt over for å be om unnskyldning. Det har han fortsatt med: Å si mye unnskyld.

– Den gnagende samvittigheten er fra mamma, ja. Jeg må renvaske meg for å ha det bra.

Av pappaen har han arvet det mer sjenerte. Og nervøse. Og snille.

At også Berrum ble sykepleier, er tilfeldig og klønete – han satte det som førstevalg da han søkte høyere utdanning, uten å vite det. Selve jobben skulle bety masse for han som voksen, men der og da, som ferdig utdannet 22-åring, var det bare en følelse av å ha gitt moren og faren en ro. Og det var ikke bare for deres del – nå kunne han gjøre det han egentlig ville.

– Jeg husker jeg tenkte: Nå kan jeg endelig gi frislipp på alt som skjer inni meg. Fram til jeg blir 30 skal jeg bli komiker.

Han sperrer opp blikket, som om han blir entusiastisk bare ved å minnes det.

– Det var ni år, det. I den alderen er ni år en evighet. Verden lå åpen.

[ Behandlingstilbud for spiseforstyrrelser i fare: – Blir helt rasert ]

Full psykose

Smellen kom like etterpå. Han var 23, jobbet på akutt-psykiatrisk mottak, var på landslaget i karate, hadde begynt å få noen humorjobber og spilte improvisasjonsteater.

– Jeg ble, som jeg alltid blir, veldig oppslukt i alt jeg gjorde. Jeg sov nesten ikke på et halvt år, men jeg hadde det så bra. Endelig levde jeg ut drømmene mine.

Så kommer dagen. Han er på jobb på avdelingen da han begynner å kjenne uroen vokse, som en angstkarusell inni magen. Han kommer hjem, lager seg en frossenpizza og skrur på en tilfeldig film. Det neste han husker, er rulleteksten.

– Hvor har jeg vært? Det føltes ut som jeg ikke var inne i kroppen min.

Det varer. Han er svimmel, kvalm, redd hele tida. Han forteller det til kompiser, men de skjønner ikke greia. En kveld på byen blir han med en tilfeldig dame hjem – hun er interessert i han, og han vil ikke ligge med henne, men han vil heller ikke sove alene.

Han bare overnatter. Morgenen etter drar den fremmede damen på jobb tidlig om morgenen, sier han bare kan bli litt til, og legger nøkkelen under matta. Det neste han husker er at hun står over han og lurer på hvorfor han har sovet i sengen hennes i åtte timer.

På studiet har han lært kjennetegn på schizofreni – det er ikke så uvanlig å få det i hans alder, tenker han, han har jo lest det et sted.

Han ler for første gang, en høy og brå latter, ansiktet mykner.

– Selv om jeg jobbet på akutt-psykiatrisk mottak var det umulig for meg å forstå mine egne symptomer. Jeg var jo utbrent!

[ – Alle tror at når du kommer til Oslo, så sitter det et menighetsråd av homser (+) ]

Lure-pikk

For noen få år siden var han forlovet med kjæresten sin. De hadde vært sammen i åtte år. Så bikket de 30 begge to. Å snakke om fremtiden, ble starten på slutten. Men dramatisk var det ikke, det var tvert imot fint.

De gråt og snakket sammen i ett år. I dag er de bestevenner. Hun, han og den nye kjæresten hennes. Han hadde begge to med i showet sitt «Amor Fatigue», som ifølge NRK handlet om «hva det gjør med en stakkar når man blir singel etter 8 år, pandemien står for dør, og du fra før av vet at du hater deg selv».

Singeltida har vært brutal. Å komme under huden på Berrum, rent romantisk altså, er ikke en enkel oppgave. Det tar lang tid. Det skal tenkes. Og tenkes.

– Jeg er livredd for å hengi meg, så jeg analyserer. Jeg er en psykopat i en datingsituasjon.

Den datingkulturen som er i dag, rask og rett på, passer ham dårlig.

– Altså, det har skjedd så mange ganger: Jeg må være Norges største lure-pikk.

– Lure-pikk?

– Jeg blir med noen hjem, men så kommer OCD-en min i veien, ikke sant. Jeg vil ha svar på ting før det kan «ligges».

– Kan du gå gjennom den sjekklisten for meg?

Han teller dramatisk på fingrene.

– Er hun gal? Vil hun bare ha barna mine? Snakker vi kjønnssykdommer her?

[ Kommentar: Saken er henlagt, og han ble framstilt som Hitler. Så da er alt i orden? ]

Angst-anfall

For noen uker siden kom overskriftene: Han er ikke lenger singel. Han innrømmer at det er noe freudiansk over at hun er fra Bergen og jobber som sykepleier, akkurat som moren. Men noen veldig romantisk historie klarer han ikke by på: De brukte lang tid sammen, og under en to måneders reise til Bali uten henne, forsto han sakte, men sikkert hva hun hadde betydd for ham i tiden før.

– Jeg har sagt det til kjæresten min: Jeg vet hva jeg har valgt da du og jeg ble sammen – for jeg har gått veldig nøye gjennom det. Jeg vet alt.

Han forteller om henne, men vagt: De ser likt på verden, de har samme humor.

– Men hva liker du med henne da? Når får hun deg til å føle deg sett og trygg?

Rynken mellom brynene hans blir tydelig.

– Når hun ringte meg her om dagen, og jeg sa jeg hadde hatt et angstanfall.

– Hva sa hun da?

– Hun sa: Ja, det er ubehagelig. Men nå er jeg sammen med noen venninner, jeg ringer deg senere.

[ Victorias ukrainske onkel elsker Putin: – Han er ikke dum. Men han ser veldig mye russisk TV (+) ]

Gamle humor-gubber

Det er tirsdag ettermiddag, og en drøy time siden saken om at samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali har anmeldt Atle Antonsen for rasisme kom ut i media. På dette tidspunktet vet vi bare at anmeldelsen har skjedd, og at Jirde Ali har skrevet om det på Facebook. Berrum bekrefter at han har hørt om saken.

– Det er fullstendig uakseptabelt og ufattelig trist.

Nå har Berrum begynt å snakke med hendene: Han har nettopp fått spørsmål om det finnes en generell ukultur i norsk humorbransje.

– Stand-up har vært for den mannlige, brautende fyren. Klassens klovn. Han har blitt heiet fram. Alle de morsomme, utagerende jentene ble sendt til psykolog. Ja, det er satt på spissen da, men.

Han rynker på bryna.

– Vi har endt opp med et samfunn der mannen får være den morsomme. I tillegg er det en nådeløs bransje, da. Alle skal være morsomme hver for seg. Så skal man sette seg sammen etterpå rundt et bord, og alle vet hvem som tryna.

– Betyr det at det er en gubbekultur i bunnen der?

Han tenker.

– Sikkert. Men de såkalte gubbene tilhører ikke stand-up-miljøet lenger. De har store show, de, ett eller annet sted.

Han forklarer det sånn: Stand-up i Norge har gått gjennom faser. Det startet som en helt ny bransje på 90-tallet, hvor man fikk en kasse øl for å gjøre en «gig» foran en gjeng som ikke visste hva stand-up var. Til at de samme som starta, begynte å definere bransjen. Så kom kommersialiseringen. «Latter» ble til. Så kom TV-kanalene.

– TV lager ikke humor. De plukker opp folk fra de små scenene.

Til nå har Berrum vært ganske rolig, kanskje til og med kjedet seg litt, men nå banker han med hånden lett i bordet, som for å understreke det han sier med små utropstegn.

– Du tror kanskje at de har gjennombruddet sitt på NRK, men i virkeligheten har de holdt på i årevis i stand-up-miljøet.

Humorguttene bak ham kaster et nysgjerrig blikk i hans retning.

– Det er stand-up-miljøet jeg elsker. Der går det også fremover: Det er blitt en sunnere kultur, kommet til mer mangfold. Men det kan alltid bli bedre. Og jeg har hatt lyst til å jobbe for det.

– Er du redd for å bli en humorgubbe?

– Redd er jeg ikke. Men jeg er bevisst. Jeg vil ikke ende opp som bitter.

– Bitter?

– Bitter for at jeg ikke lykkes med noe, eller bitter fordi jeg slutter å forholde meg til utvikling. Man må være nysgjerrig og åpen.

[ Jordmødrene som slutter: – Problemet er at vi ikke blir hørt. Vi blir faen ikke hørt (+) ]

På rømmen

Vi er ute for å ta bilder. Berrum lukker igjen den altfor tynne, svarte jakka opp til haka og hutrer – den kalde vinden har bitt seg fast i armene og lårene våre.

Det har vært mye i det siste, forteller han – korona-utsatte show som har hopet seg opp til å bli et lite helvete. Nå er han dødssliten. Den to måneder lange Bali-turen han hadde i høst, var ikke det første forsøket hans på å komme unna kaoset i livet sitt.

Nylig har han gått til innkjøp av en hytte på Nesodden, uten innlagt vann, for seg selv, øde. Du vet, for å ha et sted å trekke seg tilbake. Det viser seg at det skal bygges ut til et boligfelt.

– 350 boliger rundt hytta.

Han som ville ha et tilfluktssted, blir nå omringet av folk. Han som ville ha kontroll, mister den.

Han trekker på skuldrene.

– Jeg har godtatt at livet mitt er en sketsj.