Nesten en million seere fikk med seg fredagens Nytt på nytt, der det var varslet et tydelig oppgjør med Atle Antonsens rasistiske utsagn mot poet og samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali. Søndag samlet skarve 100 personer seg til markering mot rasisme. Det er ganske betegnende.
Den siste uka har det vært skrevet opp og ned om Sumaya Jirde Alis oppgjør med hendelsen i slutten av oktober, der hun ble utsatt for rasisme fra Atle Antonsen. Det har vært ment mye om ham, om de som har sittet rundt ham da han slang ut grov rasisme mot en av dem som virkelig har opplevd det mørkeste fra norske nett-troll. Hvorfor kan en person med så mye makt få oppføre seg sånn uten at det gripes inn fra flere, har det vært spurt. Vi må ta et oppgjør med tilskuermentaliteten, et oppgjør med rasisme og snakke om hvem som slipper unna med hva, sies det.
[ 4 av 10 sier det er for lite fokus på seksuell trakassering på julebord ]
Men hva ligger i disse «oppgjørene» som etterlyses? Flere kronikker?
Det er helt naturlig at det etterlyses oppgjør. Derfor hadde de vært så mye enklere for oss hvis jussen var klar, og Antonsen kunne få en form for straff, antakeligvis. Som Bernt Hulsker fikk. Han fikk en konkret straff som kan sones, og er snart klar for comeback i offentligheten, fikk vi vite mandag. Hvordan blir dette i Antonsen-saken?
Hva er det som er krenkende nok?
«Underlig», var et ord flere eksperter og kommentatorer brukte da Antonsen-saken ble henlagt fredag. Det framstår ikke åpenbart hvorfor Hulsker ble dømt for hatefulle ytringer, mens saken mot Atle Antonsen brått ble henlagt fredag. Men juss er juss. Og svaret på hva som er rett i Antonsen-saken er ikke åpenbart, utfra hvordan fagfolk analyserer. Noen mener statsadvokaten burde sett på andre paragrafer enn rasismeparagrafen, og at det ikke begrunnes godt nok når det konkluderes med at skyldkravet i bestemmelsen om hensynsløs atferd ikke er oppfylt. Hvis ikke Antonsens oppførsel kan defineres som «kvalifisert krenkende», hva er det som er krenkende nok?
Ytringsfrihetskommisjonen har foreslått endringer i rasismeparagrafen for å gjøre den mer forståelig for folk. Høringsfristen er i januar, og denne saken viser behovet for å tydeliggjøre formuleringene. Det er åpenbart at vi ikke har et lovverk som er godt nok, når forvirringen er total etter statsadvokatens konklusjon, særlig når hele intensjonen bak rasismeparagrafen er å beskytte samfunnet og enkeltpersoner mot rasisme.
[ Antirasistisk senter: - Det er sjokkerende ]
Henleggelsen av Antonsen-saken blir klaget inn fra Antirasistisk senter. Det betyr at det kan komme en ny konklusjon. Uansett hva konklusjonen blir, har vi et behov for å komme til bunns i saken utover at den nå er diskutert i det vide og brede, og at Nytt på nytt-gjengen har fått harselert fra seg. I fredagens sending gikk de så langt som de kunne. Antonsen var avbildet som Hitler, og podcast-makkeren hans Johan Golden sa tydelig at det Antonsen hadde sagt var 100 prosent rasistisk. Men hva nå?
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/D2GQXICOQZBMDATLGQHR33QNLU.jpg)
Generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Reidun Kjelling Nybø, uttalte til NRK lørdag at: «Vi har en tendens i Norge til at vi vil at alt skal reguleres av lover og regler. Da hadde vi ikke hatt et liberalt demokrati med ytringsfrihet. Disse diskusjonene må komme nedenifra fra oss». Nybø etterlyser et samfunnsmessig oppgjør, der vi får en debatt om hvordan vi kan snakke til hverandre, uavhengig av hva jussen sier. Problemet med det, er at det er veldig lett å etterlyse dette, men spørsmålet er hvordan det store «vi» skal snakke oss fram til bedre oppførsel.
I forrige uke skrev Dagsavisen flere saker om hetsen AUF-leder Astrid Hoem har mottatt etter at hun tok et oppgjør med Trond Giske i NRKs Debatten. Godt voksne mennesker med fullt navn kaller henne «fitte», og mener Giske burde feid over henne. Denne saken kunne vi nok laget mange flere av. På tross av gjentatte runder med søkelys på hets, særlig mot unge kvinner, renner det inn slike kommentarer fra både menn og kvinner. Det er blitt dagligdags, og gjør noe med forventningene vi har til hverandre.
Tilbake til demonstrasjonen søndag: Når en million mennesker benker seg foran Nytt på nytt for å se hva de hadde å melde om Antonsen, når sakene om Jirde Ali og Antonsen er blitt blant de mest leste og kommenterte i en hel uke, er det ganske påfallende hvor få som møter opp til en markering for å markere sin avsky mot rasisme. Kanskje var det for kaldt ute?
Det er blitt dagligdags, og gjør noe med forventningene vi har til hverandre.
Jeg var ikke der selv heller, så jeg skal ikke sitte på min høye hest. Og jeg er jo dermed en del av problemet. Det er lett å skrive om, og etterlyse oppgjør som kan endre oss. Det skal mer til å gå ut og markere. Men når jussen gjør oss forvirra og når TV-en er slått av etter at vi har ledd av Antonsens venner som latterliggjør ham: Hva gjør vi da? Skal vi bare la saken ligge og se an hva Riksadvokaten kanskje mener, så noen kan få avsluttet det ubehagelige for oss?
Jeg har ikke noe godt svar, faktisk. Men jeg tror på folk som samler seg og tar ansvar. Og det burde vært langt flere enn 100 personer som gjorde det. Det hadde Sumaya Jirde Ali og andre som opplever det verste grumset som florerer, fortjent. Kanskje får vi i løpet av neste år et lovverk som er litt tydeligere på hva som er straffbart og ikke. Men strengt tatt burde det ikke være jussen som alene setter tydelige grenser for det.