Victorias onkel elsker Putin og savner Sovjetunionen

– Onkel Vladimir er imponerende på mange måter. Han er over åtti år. Har overlevd krig, sult, Sovjetunionens brutalitet og fall, og den kaotiske tida etter sovjetkollapsen. Gjennom livet har han opplevd mye diskriminering fordi han har polio. Nå sitter han i rullestol. Onkel er ikke dum. Men han ser veldig mye russisk TV. Det vil si russisk propaganda, sier den ukrainske forfatteren Victoria Belim til Dagsavisen.

Siden onkel Vladimir kun forholder seg til russiske nyhetskilder som er kontrollerte av Putins regime, forklarer Belim, er onkelen overbevist om at navnebror Putin er en strålende statsleder. Det var Stalin også, argumenterer Vladimir, for uten ham ville Hitler vunnet krigen. Han har dessuten begynt å kalle det ukrainerne kaller holodomor – den store hungersnøden da sovjetregimet i Moskva med vilje lot fire millioner ukrainere sulte i hjel i 1932-33, for «den såkalte sultkatastrofen». Slik Putins folk gjør.

– Han lirer av seg helt ville ting, som at jeg og min familie står i takknemlighetsgjeld til Sovjetunionen, og at regimets fall var «århundrets største katastrofe». Selv om onkel Vladimir selv ble kasta i sovjetisk fengsel for noe så smått som å ha kopiert Beatles’ «Back in the U.S.S.R.» og andre vestlige sanger på kassett, sier Victoria Belim.

Sovjet-nostalgi

At familien liksom skulle stå i takknemlighetsgjeld til det sovjetiske regimet føltes totalt absurd for forfatteren. Slik hun formulerer det i boka si,«Røde sirener», har Sovjetunionen «hogget hensynsløst i familietreet mitt, desimert oss i kriger, hungersnøder og utrenskninger [og] kostet oss dyrt.» Hun husker selv varemangel og lange køer, strømbrudd og hemmeligholdet av Tsjernobyl-ulykken fra sin barndom. Hva er det å savne?

[ «USAs viktigste nålevende forfatter» kommer med bok i høst. Men har du hørt om ham? (+) ]

– Jeg ble ekstremt sjokkert av synspunktene hans da onkel og jeg først hadde disse diskusjonene. Det var i 2014, samtidig som at Putin invaderte den ukrainske Krim-halvøya. Hvordan i all videste verden, kunne onkel Vladimir, som har opplevd Sovjetunionen selv, se nostalgisk og rosenrødt på det grusomme regimet? Jeg ble nødt til å forstå. Slik startet arbeidet med boka mi, «Røde sirener – en ukrainsk familiehistorie», sier hun.

Forlag fra flere land engasjerte seg i heftige budrunder for å sikre seg rettighetene til å oversette og utgi «Røde sirener». Boka kommer først på norsk, siden svensk, og så følger de store språkene fransk, tysk og engelsk på rekke og rad.

[ Live Nelvik: – Vi damer skal liksom ikke si ifra. Da stemples vi som strenge og kjipe. Sier en mann ifra, ja, da er han bare tydelig og konkret (+) ]

Forsvunnet familiemedlem

Victoria Belim vokste opp i USA, etter at familien forlot Ukraina da hun var 13 år. Nå bor hun i Brussel, og jobber som journalist og oversetter.

I «Røde sirener» starter hun med å fortelle om diskusjonene med onkelen. Så går hun over til å fortelle om flere reiser hun foretar tilbake til fødelandet Ukraina mellom 2014 og 2019, og om jakten på et forsvunnet familiemedlem.

– Det ble viktig for meg å forstå min egen familiehistorie. Helt tilfeldig, i oldefars notisbok, fant jeg en opptegnelse som overrasket meg. «Bror Nikodim, forsvant i 1930-årene mens han kjempet for et fritt Ukraina» skrev oldefar. Men jeg hadde aldri hørt om noen Nikodim, selv om oldefar levde da jeg var barn. Da jeg spurte bestemoren min, som jeg bodde mye hos i Ukraina, var hun unnvikende. Hun ønsket ikke at jeg skulle grave i gamle traumer. Slik er det i mange ukrainske familier. Folk har opplevd så mye vondt også lenge før den nåværende krigen. De vil helst slippe å snakke om det. Men jeg ble nødt å grave likevel, sier Victoria Belim.

[ Omdømmeeksperten anbefalte venninnetrioen med skjønnhetsklinikken å legge seg langflate. De gjorde nøyaktig som hun sa ]

Storebror Russland

Da hun var liten i Ukraina, levde fortsatt oldeforeldrene. De fortalte om den store hungersnøden, og om krigen. Men ofte kun anekdotisk, uten å plassere skylda politisk. Redselen for å havne i sovjetisk fengsel, eller rett og slett «forsvinne», slik oldefars bror Nikodim gjorde, satt dypt, også etter Sovjetunionens fall.

– Arven etter Sovjetunionen er fortsatt ekstremt viktig i Ukraina. Vi var en av de mest sentrale sovjetrepublikkene. Russland var storebror, Ukraina lillebror. Det sovjetiske økonomiske prosjektet definerer fortsatt landet. Bedrifter er privatiserte nå, men det er de samme bedriftene som i sovjettida, i de samme sovjetiske byggene, ofte underlagt lover fra sovjettida. Korrupsjonen som virkelig blomstret da Sovjetunionen kollapsa, starta i god tid før kollapsen. Når jeg drar rundt i Ukraina, vekker det vonde minner å se den sovjetiske arkitekturen og møte det sovjetaktige byråkratiet. Men jeg tror at nye generasjoner klarer å se forbi det. Unge folk vil lære av Vesten. Ikke minst nå, med Putins invasjon.

[ «Ingen svartinger», sa boligannonsene. Er det egentlig bedre stilt nå?  ]

Unikt kunsthåndverk

En annen viktig kilde til håp for Victoria Belim, og en viktig rød tråd i «Røde sirener», er Ukrainas sterke kulturelle bevissthet. Mange av de traurige sovjetiske betongklossene hun besøker, viser seg å huse ukrainske kunstnere og kunsthåndverkere, som viderefører unikt ukrainsk håndverk innen blant annet vevekunst og broderikunst.

– I Ukraina møtes øst og vest. Det betyr krig og konflikt, tragedie og trauma. Men det betyr også positive møter mellom folk og impulser, som ofte gir seg kulturelle innslag. Jeg blir stadig imponert over hvor rik ukrainsk kultur er, og rørt over hvordan folk holder stand. Selv nå, mens krigen raser, jobber folk videre med å skape og ta vare på kulturen sin. En av broderi-ekspertene jeg skriver om i boka, meldte seg i hjemmefronten og var med på å forsvare hjembyen sin da Russland invaderte. Men nå er hun tilbake ved broderiskolen, fast oppsatt på å bevare sin lille, men svært vakre og derfor viktige, del av det mangfoldet som utgjør Ukraina, sier Victoria Belim.

[ – Putins tid går mot slutten, mener ekspert ]

Endra Vladimir mening?

Men onkel Vladimir, som i 2014 var opptatt av Putins ufeilbarlighet? Har han, som jo er født og oppvokst i landet Putin nå har invadert, endra syn på storebror Russland etter invasjonen?

– Nei. Vi har ikke kommet til noen enighet. Han savner fortsatt Sovjetunionen, og heier fortsatt på Putin. Han ser og leser fortsatt kun Putin-regimets tvilsomme «nyheter», og mener at det jeg regner som troverdige nyhetskilder er nynazistisk propaganda. Muligens er han hakket mer nyansert enn han var, men ikke mye. Også for meg har arbeidet med «Røde sirener» ført til en mye rikere og nyansert forståelse av ukrainsk historie. Ingenting er svart-hvitt i det landet. Onkel Vladimir og jeg er uansett blitt enige om å ha kontakt. Fordi familiebånd betyr noe, tross alt, sier Victoria Belim til Dagsavisen.

[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen