Feil uansett

– Det at jeg var på rehab var provoserende for folk, så da er det vel provoserende at jeg lever.

Sophie Elise Isachsen sitter i sofaen sin hjemme på Skillebekk og fikler med en sofa-pute. Hun trekker oppgitt på skuldrene. Isachsen sier hun fortsatt sliter med abstinenser: høy puls, angst og nummenhet i huden.

– Jeg tror ikke folk skjønner at jeg fortsatt er avhengig. Hver eneste dag sliter jeg med tanken om at jeg ikke kan ta piller.

– Hva gjør at du lar være?

– Jeg vil ikke tilbake til rehabilitering.

Hun smiler forsiktig.

– Jeg tror det verste man kan kjenne på som avhengig, er at folk slutter å tro på deg.

«Er det et PR-stunt?»

Det er bare noen uker siden hun kom ut fra rehabilitering for rusavhengighet. Under Aschehougs årlige hagefest fortalte hun pressen at hun skulle logge av og reise bort etter en tøff periode, for å jobbe med seg selv. Det neste vi så av henne var i stolen til Anne Lindmo på NRK. Der åpnet hun opp om hvordan Xanaxen styrte livet hennes (et angstdempende middel som bremser sansene for frykt og virker beroligende).

Hun fikk heiarop, men også motstand. «Er det et PR-stunt? Virker det ikke litt som hun romantiserer det?».

– Jeg har fortalt at jeg kjøpte piller man kan dø av, at jeg har hatt mange runder med sterke abstinenser som jeg trodde jeg skulle dø av og at jeg har vært innlagt på både sykehus og rehabilitering. Jeg vet ikke hvilken del av det som er å romantisere.

Hun ser spørrende, men oppgitt ut.

– Med meg blir det feil uansett.

[ Debatt: Sophie Elise «ruswasher» rus, avrusning og rusklinikk ]

Risken ved åpenhet

«@dajanamakeup gjør meg fin for dagen». Det er bare noen timer til vi skal møtes, og Isachsen har hatt en av sine faste sminkører på besøk, skal vi tro Instagrammen hennes. Før intervjuet uttrykte managementet et ønske om å gjenskape et ikonisk bilde av Pamela Anderson fra filmen «Barb Wire» (vi snakker skinnklær, tupert hår, markerte bryn og lepper og, ja.. En pistol).

Men der står hun, i dørkarmen som er dobbelt så høy som henne, i et matchende turkist sett med shorts og t-skjorte i kosestoff, som hun har designet selv.

Veien inn til leiligheten på Skillebekk, nabolaget hun deler med Anne Lindmo og Jan-Thomas, er egentlig ganske vanlig. Men det meste ved livet til Sophie Elise Isachsen er ikke er det. Den lyse leiligheten med fancy designmøbler, en sofa til 150.000 og et stort, hvitt pjusketeppe (– det er glatt, pass på så dere ikke sklir!) har hun ikke innredet selv. Det er det proffe folk som har gjort. Møblene bytter hun ut to ganger i året.

Vel viten om at sofaen koster det samme som en kvart årslønn for de fleste, setter vi oss ned, Isachsen med beina i en slags lotusstilling. Hun har et stramt blikk.

– Jeg er vant til at livet mitt går i et raskt tempo. Det er ikke en gang en måned siden jeg kom ut fra rehab eller siden jeg var på Lindmo, men det føles som en evighet siden, fordi det har skjedd så mye. Jeg er glad for at jeg kunne gå rett tilbake til jobb, men det har på en måte vært.. Ja, mye.

Hun kommer rett fra podkastinnspilling med venninnen Fetisha Williams. Det hun fryktet mest etter avrusningen, var at samarbeidspartnere skulle miste tillit og ikke ville jobbe med henne.

– Jeg tenkte på at dette kunne bli enda et argument for at jeg ikke er et godt forbilde.

[ – Til de som mener det er et PR-stunt: Prøv å tilbringe fem uker på rehab ]

Forbilde

Ordet «Forbilde» fyller nesten hele håndbaken hennes, som hun stadig lener mot ansiktet. Norges farligste, kalte influenser Kristin Gjelsvik henne i 2019. Den tittelen har fulgt henne. Ungdomsorganisasjonen Press har nominert henne til versting-prisen «Gullbarbie» flere ganger, og i fjor kåret de henne til vinneren. Prisen går ut til medie- og reklameaktører som bruker ensidige skjønnhetsidealer, gamle kjønnsroller og unødvendig seksualisering for å selge noe.

− Har du noen gang vært et dårlig forbilde?

− Hver gang jeg har fått det stempelet, har jeg måttet tenke på det. Hvis mange mener noe ligger det vel noe i den kritikken.

– Har du vært enig?

– Nei. Jeg er enig i at jeg er kontroversiell og at jeg ikke passer alle. Men forbilde er ikke en universell tittel, ingen er et godt forbilde for alle.

Hun avslutter de fleste sitater med et «sant?». Den velkjente Harstad-dialekten gjør at hun høres litt sarkastisk ut nesten uansett hva hun sier.

Hun retter seg opp i ryggen.

– Jeg flytter noen grenser fremover som jeg tror kommer til å være verdifullt, enten man har vært enig med meg eller ei.

– Hva slags grenser?

– Jeg tenker ikke på at folk skal operere seg mer og mer, men at det skal bli et bredere bilde av hvordan typer kvinner som får lov til å mene og gjøre noe, og hvordan man ser på sin egen seksualitet. Der har jeg strukket grensene, og det synes jeg er kult.

[ Sophie selger ]

---

Sophie Elise Isachsen (27)

• Født 18. desember 1994 i Harstad.
• Opprettet bloggen sin i 2011, og vokste rask til å bli en av Norges største bloggere.
• Ble kåret til den mektigste kvinnen i Medie-Norge av Medier24 i 2015.
• Har vunnet flere priser ved Vixen Influencer Awards, og vant Årets Gullbarbie i 2021.
• Driver selskapene «Glöd» og «The Shade», sistnevnte sammen med Marthe Skappel.
• Programleder for NRK-podkasten «Sophie og Fetisha», sammen med Fetisha Williams.
• Har dukket opp i flere reality-programmer, blant annet fjorårets «Farmen Kjendis».
• Har hatt tre sesonger av sin egen reality-serie på TV 2 - «Sophie Elises verden», og vært programleder i TV 2-programmet «Sophie Elise tester Norge».
• Har gitt ut bøkene «Forbilde (2016), «Elsk meg» (2018) og «Ting jeg har lært» (2021).

---

Pupper inn, pupper ut

Isachsen har fått kritikk for å seksualisere kvinnekroppen, for at hun legger ut bilder av at hun poserer i undertøy, at hun har vært åpen om operasjoner (rumpekorrigering i beste sendetid), og for at hun har tatt silikon inn, ut og inn igjen i puppene.

– Det å være pen eller sexy er det eneste våpenet kvinner har hatt lov til å ha lenge. Før fikk vi ikke ta utdannelse, og var på en måte avhengig av å se ut på en viss måte. Kanskje det henger litt igjen, at kvinner ikke skal få ha en seksualitet eller være pen, fordi det minner om et gammelt syn. Det er vanskelig for folk å se for seg at man kan være både smart og pen.

Hun sjonglerer sofaputen mellom hendene.

– Enten det er kvinner eller menn, vil jeg møte folk med nysgjerrighet, høre hvorfor de mener det de gjør. For et kjedelig liv det må være å kun omringe seg med folk som er hundre prosent enig med deg hele tiden. Da tenker du ingenting nytt ever.

– Skulle du ønske at flere møtte deg sånn?

– Absolutt. Folk er ikke nysgjerrig på hvorfor eller hvordan. De ser meg kun som en skurk.

[ Portrett med Morten Hegseth: Livredd, men fri (+) ]

Unormal, men normal

Det begynte i 2011, da hun satt på rommet sitt hjemme i Harstad og trykket «publiser». Bloggen var opprettet, og Isachsen var i gang. Det tok ikke lange tiden før hun fikk tilsendt klær, sminke og mobildeksler mot at hun skrev om dem på bloggen. Hun omtaler seg selv på den tiden som en outsider, en som ville synes, men som ikke gjorde det. Nå synes hun. Det siste tiåret har fenomenet Sophie Elise Isachsen nesten ukentlig skapt overskrifter i flere av Norges største mediehus. På Instagrammen hennes får vi bli med på middager med venner, frisørbesøk et par ganger i uka, sminke før en photoshoot og fancy kjendisfester.

– Hva ved livet ditt er vanlig, egentlig?

– Jeg føler jo at dette er vanlig, å sitte her å bli intervjuet av deg.

– Lager du ofte mat selv?

– Nei, det liker jeg ikke.

– Og du vasker ikke håret selv?

– Jeg vasker håret hos frisøren tre ganger i uken.

– Ellers, da? Hva er det du ikke trenger hjelp til?

Isachsen ser ned i sofaen og ler. Hun må tenke seg om litt.

– Før dere kom hang jeg over kjøkkenbenken og spiste knekkebrød. Altså, jeg går på matbutikken og.. Ja, de tingene der. Men jeg tror ikke folk vet at selv om mye ved livet mitt er unormalt, så er jeg veldig normal. Jeg er mer stille og sjenert enn folk tror.

[ Portrett med Live Nelvik: Meningen med Live (+) ]

Jævlig mye ork

For noen år siden sa hun i sin egen serie, «Sophie Elises verden», at det er ganske kjedelig å være kjendis i Norge, fordi man må ta trikken og stå i de samme køene som alle andre uansett.

– Det var da.

Hun smiler lurt, som om hun er klar over at det neste hun skal si kan virke overlegent.

− Nu ville æ aldri stått i kø.

Lekeplassen utenfor har rukket å fylle seg opp på den halvtimen vi har pratet. Isachsen holder fokuset på samtalen. Livet hennes er travelt, men dette har hun satt av tid til.

– Frisør tre ganger i uken, er det ikke unødvendig?

– Nei, for når jeg er hos frisøren jobber jeg samtidig. Det tar lang tid å føne og dusje håret, og skulle jeg gjort det selv hadde jeg mistet en og en halv time av arbeidsdagen. Pluss at håret blir finere, og det er bedre for jobb. Vi skal ta bilder her i dag, og jeg hadde ikke likt det om jeg følte meg dritt.

– Du må ha veldig mye å gjøre hvis du ikke har tid til å vaske håret?

– Jeg har ting å gjøre hele tiden. Jeg tenker på hvor jeg kan være bedre enn andre, jeg er ikke nødvendigvis den peneste, jeg er ikke den flinkeste til å skrive, men jeg har jævlig mye ork. Jeg gidder å jobbe på kvelden istedenfor å se en serie, jeg jobber hos frisøren, på flytoget, flyet, wherever.

Hun sier det med Harstad-dialekten i et «jeg er litt lei av å måtte forklare dette»-tonefall.

– Æ jobbe, liksom.

[ Ting vi kan lære av Sophie Elise ]

De fine tingene

Nylig donerte hun 100.000 kroner til dyrerettighetsorganisasjonen NOAH, og kalte det et «fuck you» til regjeringen, som kuttet støtte til NOAH i statsbudsjettet for neste år. Hun har flere ganger engasjert seg for klima, satt dagsorden med alt fra blogginnlegg om palmeolje i påskeegg til flyktningkrise og rasisme. Likevel får hun høre at hun ikke bruker stemmen og makten sin godt nok, og at hun, som den «rosabloggeren» hun er, ikke er rett person til å mene noe.

– Hadde jeg vært helt motsatt av det jeg er nå hadde det uansett også blitt feil. Den tanken gjør meg litt fri. Det føles enklere å bli kritisert for det jeg faktisk vet at jeg er. Jeg er meg selv, det er en grunn til at jeg fortsatt står her tross alle stormene.

At hun er seg selv, virker det ikke som alle tror henne helt på.

– Folk tror at jeg ikke er meg selv fordi jeg er operert, som om det ikke er en del av den jeg er.

16 år gammel satt hun inne på soverommet sitt og klipset løshår av og på, sto opp klokken 05 om morgenen for å rekke å fikse hår og sminke før skolen. Og når foreldrene kjørte henne, ba hun dem alltid om å slippe henne av før, så ikke medelevene hennes skulle se bilen hun kom i.

– Folk pleide å peke på bilen vår og le av at den var gammel og stygg, mens de som hadde foreldre med kul bil fikk høre det. Man legger merke til de tingene, i hvert fall gjør jeg det. Folk snur seg etter fine biler og fine ting, og jeg hadde lyst på de tingene selv.

Platinablond og bitchy

Isachsen har tidligere fortalt følgerne sine at hun angrer på at hun var frekk mot foreldrene sine i tenårene. Hun pleide å være «et snilt barn», slik foreldrene beskriver det. Enkel å ha med å gjøre, aldri rebelsk.

«Så ble jeg platinablond og bitchy, nesten over natta», skriver hun i boken «Ting jeg har lært».

I perioder nektet hun å snakke med foreldrene sine og slamret med dørene. Hun kunne ligge oppe på rommet sitt og drukne i sponsede produkter, og de kunne sitte nede og være en familie. Hun tror de tenkte at det høytuperte håret og løsvippene bare var en fase.

– Det så ikke veldig bra ut den gang, jeg har landa i en mer rolig estetetikk. Men nei, det var ikke en fase, det er vel sånn jeg ønsker å se ut.

– Jeg tror foreldrene mine er glade for at jeg er meg selv. Jeg har en pappa som alltid har hatt langt hår og gjort sin ting, ikke sett ut som en typisk pappa. Det har kanskje gjort at de har forstått litt mer.

Hun vokste opp i en liten bygd i nord, med et mål om å bli stor. Ikke alle rundt henne syntes det var særlig kult.

– «En dag skal jeg være borte herfra. Da kommer ikke dette til å spille noen rolle», tenkte jeg. Det spilte ingen rolle for karrieren min, men om det har spilt noen rolle for hvordan jeg har hatt det med meg selv? Absolutt.

[ Sophie Elise: – Bok er redninga ]

Dårlig radar

De fleste kan bare drømme om å få oppmerksomhet i samme omfang som Sophie Elise Isachsen får. Selv om den ikke alltid er positiv, er oppmerksomheten stor nok til at de fleste i dette landet vet hvem hun er.

– Om jeg møter noen som er jevnaldrende og ikke har peiling på hvem jeg er, synes jeg det er rart. Da er man ganske fjern, for da har man klart å unngå noen som har vært aktivt aktuell i nyhetsbildet i mange år. Det er ikke kult en gang, det er bare rart.

Rundt vennene sine vil hun helst gjøre seg selv mindre enn hun er, forteller hun. For hun vil nødig at de skal tenke at hun er høy på seg selv. Hun stoler på sine nærmeste relasjoner, men har erfart å bli utnyttet fordi hun er kjent. Det har gitt henne en dårlig radar.

– Folk jeg har brukt mye tid på og gitt mye til, har prøvd å selge historier om meg. Men jeg vil heller brenne meg på det enn å lukke meg selv helt.

Den dårlige samvittigheten

Isachsen er ikke så opptatt av penger, har hun sagt. Men hun er heller ikke redd for å snakke om det. Hun bor i en leilighet til 13. millioner kroner, kjører en Porche Taycan til rundt 1,2 millioner kroner, og har nylig kjøpt en G-Wagen til 2,4 millioner. I podkasten «Millionhjernen» forteller hun at hun får dårlig samvittighet hver gang hun kjører forbi noen som tigger eller ser litt dårligere stilt ut, og tenker «jeg skulle gitt mer».

Men hun bidrar en del, synes hun.

– Skulle jeg følt at jeg hadde gjort nok hadde jeg gått personlig konkurs, fordi jeg hadde følt at jeg måtte gi mer enn jeg har. Men jeg donerte jo 100.000 kroner til NOAH, neste uke skal jeg på gårdsbesøk og møte en bonde som driver med god dyrevelferd, jeg er veganer og jeg skal på middag med en topp-politiker senere i dag.

– Hvem?

– Lan Marie Berg.

– Skal dere snakke politikk?

– Nei, vi er venner. Men det blir jo alltid litt politikkprat.

[ Pia Tjelta: Faktisk flink (+) ]

Motivatoren

At hun ofte bærer på en dårlig samvittighet for å ikke gi mer, tror hun handler om at hun vet hvordan det er å ha lite.

– Kontrasten mellom hvordan jeg vokste opp og hvordan jeg har det nå er stor. Jeg blir aldri lei av å tenke på hvor heldig jeg er som har denne leiligheten og den bilen.

Ofte tar hun seg i å tenke tilbake til barnerommet i nord. Den versjonen av henne hadde gjort mye for å være i den posisjonen hun er i nå.

– Når jeg er umotivert ser jeg for meg 16-årgamle meg, og hvor mye jeg hadde gjort for å komme dit jeg er nå. Det kan jeg hente motivasjon av.

I dag er hun umotivert. Aller helst vil hun gjøre ingenting. Hun sier det mens hun blir fotografert (–det her er min fine side, by the way, så du er på riktig side).

– Jeg er litt usikker på om jeg skal dra på den middagen med Lan.

Offentlig privatliv

Det er ikke bare enkelt å skulle ha et privatliv med presse og følgere som helst vil vite alt. «Sophie og Isak gjenforent i all hemmelighet», «Tatt på fersken med Isak». I sommer var Se & Hør stadig oppdatert med nye overskrifter om Isachsen og fiskeren Isak Dreyer, som hun møtte på Farmen Kjendis.

– Forholdet jeg hadde til ham er et av de mer normale jeg har hatt, sett bort ifra alt styret rundt.

Å skulle stå i store følelser som forelskelse og kjærlighetssorg samtidig som det svirrer av spørsmål og rykter, er stress, synes Isachsen.

– Man blir mange i forholdet, på en måte. Ting kommer ut, og jeg må sende melding til den jeg dater fordi jeg er redd for at han er sur på meg for noe jeg ikke har kontroll over. «Shit, har han sett den overskriften? Hva tenker han om det? Hvem har tatt dette bildet av oss?».

– Man kan bli helt paranoid.

Isachsen lar seg ikke påvirke av at andre har meninger om hvem hun bør være sammen med.

– Men jeg synes det er vondt å tenke på at den jeg er sammen med får kritikk for å være sammen med meg. Jeg kan ikke vite om de stoler på sine egne følelser og ikke lar seg påvirke av andres kommentarer.

Se & Hør har ikke vært fri for overskrifter om Sophie Elise Isachsens kjærlighetsliv de siste ukene heller. «Tatt på fersken med sønnen til Guri Schanke og Øivind Blunck», skriver de. Isachsen prøver å holde det så privat som mulig, men i intervjuer på rød løper skinner det gjennom at hun er fornøyd. Hun sier det også, lett rødmende, at hun har det bra.

Helgen etter vi møtes er Isachsen i Paris. «Forkjøla, forelska, ferie», skriver hun under et bilde av seg selv ved et lyskryss i den franske hovedstaden.

[ Ja takk, begge deler (+) ]

En ny belastning

Lyset i leiligheten har gradvis dempet seg. Isachsen smetter inn på et av sine to soverom (– begge er like mye soverom, jeg roterer på hvor jeg sover), og kommer ut igjen i en sort, kort kjole med lange ermer. Å vokse opp i nord har i det minste gjort henne varmblodig.

– Jeg savner litt korona, jeg. Jeg elsker å være alene og jeg elsker å kjede meg.

Hun har tatt på seg et par høyhælte boots som rekker henne opp til kneet, og lyden av dem følger oss ned trappen som hun egentlig skulle ønske var erstattet med en heis. At de fleste hun møter allerede har en formening om henne, har hun blitt vant til. Men i det siste har det vokst fram en ny frykt i henne.

– Jeg kan være redd for at folk jeg møter har skrevet stygt til eller om meg. Da jeg innså hvor mange tusen som har gjort det i løpet av årene, er sjansen veldig stor for at jeg har møtt noen av dem.

– Men jeg er opptatt av å tilgi og glemme.

---

Fem favoritter

• Musikk: Jeg elsker å høre på radiokanalen «Vinyl», som sender 50-, 60- og 70-tallsmusikk.
• Bok: «The Choice» av Edith Eger og «How to make love like a porn star» av Jenna Jameson og Neil Strauss.
• Film: «Mean girls», kanskje. Den kan jeg se mange ganger.
• Mat: Jeg har veldig hangup på croissant nå, fordi jeg ikke har funnet noe bra vegansk alternativ, og derfor ikke kan spise det.
• Sted: New York eller Oslo.

---