– Jeg ofret journalist-tittelen min for å kunne utvikle dildo med Vegard Harm og være sponsa på Instagram.
Morten Hegseth ler høyt og skyver de lange beina lenger inn i sofaen han ligger i.
– Det er jeg veldig fornøyd med. Så for å svare på spørsmålet ditt, ja: Jeg føler meg litt som en sell-out.
Vi er i toppetasjen i VG-huset i Oslo, hvor han en gang kunne kalle seg journalist – og ikke Skal vi danse-dommer. Eller VGTV-profil. Ikke programleder, podkast-stjerne, influenser. Eller hadde navnet sitt på en dildo.
Når vi tar glass-heisen opp etter å ha hilst, stirrer folk. En dame smiler stort når hun ser den to meter høye skikkelsen hans komme inn ståldørene. Hegseth smiler tilbake, noe mindre ivrig, og sier:
– Fin kjole!
– Synes du? Tusen takk!
Nå sitter vi altså her, i toppetasjen, og snakker om perioden han skrev sinte kronikker. Og hvorfor han sluttet med det. Hegseth lirker av seg Burberry-frakken, og setter seg på den.
– Jeg har sluttet å gå til angrep på kjendiser. De kjeder meg.
– Fordi du er blitt en av dem?
– Ja. Sikkert.
Hegseth tenker. Ikke på den innøvde måten, men som om han virkelig leter etter svaret.
– Også liker jeg ikke å såre folk.
[ – «Menn eldes som fin vin, kvinner som sur melk» – sånne gamle klisjeer henger igjen ]
I 2019 ga han Influensere huden full, da de dro på sponset ferie til menneskeretts-marerittet Dubai. I 2017 skapte han enda en stor debatt, da han kritiserte TV-serien «Jævla homo». NRK P3-journalist Gisle Agledahl undersøkte fra et personlig perspektiv hvorfor «det føltes feil» å leie hender med gutte-kjæresten sin på gata. Hegseth skrev: «Agledahl fremstår nå overraskende nok som den mest homofobe programlederen på norsk TV om dagen».
– Jeg sa unnskyld til ham. Til Gisle, altså.
Hegseth sitter nå med kroppen vendt mot heisen.
– Hvorfor det?
– Fordi selv om jeg ikke mener å gå til personangrep, så blir det seende sånn ut. Da skriver folk meldinger til dem jeg har kritisert:
Han mimer at han er et nett-troll som tekster aggressivt med hendene.
– «JEG HATER DEG».
Han sukker.
– Jeg orker ikke være med på å bidra til det.
– Men blir du ikke rastløs og sint av å ikke kunne si ifra? Hvis du egentlig er engasjert?
– Jo da. Jeg er mye sint.
[ – Din og min seksualitet er ikke bare en privatsak ]
---
Morten Hegseth (36)
- Utdannet journalist fra Stjørdal i Trøndelag fylke.
- Bor i Oslo med ektemannen Anders Riiber og bonusdatter.
- Programleder i podkasten Harm&Hegseth, sammen med Vegard Harm, og leder VGTVs web-serie «Panelet» med samme makker.
- Høsten 2019 var han programleder i VGTV-serien Homoterapi som resulterte i at han vant Skamløsprisen.
- Har dukket opp i programmer som Love Island, Kompani Lauritzen og Skal vi danse, og er nå dommer i sistnevnte program.
- Debuterte som barnebokforfatter i 2021, med «Tine og det magiske speilet»
---
Flamme-emoji
Morten Hegseth er i glittertopp og silkekjole på underholdnings-TV. Sylfrekk og kjapp i podkasten sin med Vegard Harm. Har laget program om homoterapi som bidro til lovendring, og brenner for feminisme – men var likevel raskt ute med støttende emojier under Pia Tjelta sitt Instagram-innlegg da hun annonserte at hun var med på den nye skjønnhetsklinikken de trakk seg fra – ja, den som fikk så mye refs.
De små flamme-ikonene til Hegseth gikk ikke ubemerket hen. En god del av de 156 tusen følgerne hans ble rasende. «Han tørr ikke å kritisere vennene sine», skrev en. «Sikkelig skuffa», skrev en annen. I podkasten Harm og Hegseth sa han, mens han lo: «Flamme-emojiene var ikke en støtte-erklæring, de betydde: Brenn heks, brenn!»
På Instagram hadde han svart at han ikke kunne gå hardt imot noe han bruker selv.
– Jeg er grunnleggende imot å fortelle kvinner hvordan de skal se ut og hvordan de skal oppføre seg for å ikke støte storsamfunnet, det gjelder for alle. Rynker er fint det, men vi trenger ikke å demonisere dem som velger et glattere alternativ.
– Bruker du botox?
Han har et blikk det er vanskelig å tolke.
– Ja, jeg tar botox, men jeg liker ikke å si at jeg gjør det.
– Så du vil ikke at jeg skal skrive det?
Han snur seg. De brune øynene blir alvorlige.
– Nå sa jeg det jo. Jeg kan ikke sensurere deg.
– Hvorfor tar du det?
– Av ren forfengelighet, av dårlig vane, sier han og gjør en feiende bevegelse med hånden, som for å vifte bort egne ord. Han snakker så fort på den forvirrede trønder-oslo-dialekta si at han må gispe etter luft etter annenhver setning.
– Men det er ikke sånn at jeg føler meg stygg uten eller noe. Jeg bare ... du vet, jeg hørte en gang en dame som snakka om at hun gikk på shopping når hun hadde angst. Og jeg lo sånn av det, noe så dustete og overfladisk! Men så hadde jeg et panikkangst-anfall her på VG, og dro rett ned på Steen og Strøm og handla meg en ansiktsmaske.
Han ler en latter som høres ut som den setter seg fast i halsen.
– Og vet du hva? Det hjalp.
[ – Det må være lov å krenke. Det må være lov å mobbe folk (+) ]
Pupper og protese
Hegseth vokste opp i den lille bygde-kommunen Stjørdal utenfor Trondheim. Han husker barndommen i glimt. Gardinene i huset, som han likte så godt, og den lilla bord-tapeten med grønt i seg. Tirsdagene, da det var fotballkamp som broren og faren så på, mens moren lagde pizza med bacon og barneise-saus. Mammaen og pappaen som sov et kvarter middag hver dag, så Morten måtte liste seg opp trappa for å ikke vekke dem.
Tantene og moren som hjalp til med å kle ham ut en gang, med sminke og skinnbukser.
Hegseth ler tankefullt.
– Jeg så ut som en skitten transvestitt fra Berlin etter den «make-overen».
Han retter seg opp.
– Men ja. Du trengte ikke være Sjaman Durek for å se at dette kunne bli homofilt.
De andre guttene i barnehagen var Spiderman på Halloween. Morten var heks. Han lånte kreftsyke mormors brystproteser og parykk, og var lykkelig.
– Tenk det. Mormor satt hjemme uten hår og pupper, hun. Hegseth ler.
Da de skulle ha elevsamtale på barneskolen, lagde han en stor scene, fordi det krasjet med «Melrose Place» klokken åtte på TV3. Noe som ble tatt på alvor av foreldrene og læreren – han fikk bytta tidspunkt med Krister i B-klassen.
– Folk spør meg hele tida: Det må ha vært vanskelig å vokse opp i et lite miljø i Trøndelag og være så homo. Men jeg husker det ikke sånn. Jeg ble mobba av én fyr på ungdomsskolen som kalte meg femi og sa han skulle banke meg, og han var jeg redd for. Men jeg tenkte alltid at han var en idiot.
Hegseth får en rykning i overkroppen, det ser ut som han kommer på noe.
– De som mobber homser går enten på anabole steroider, eller så er de trygda. Bare sjekk dem ut på Facebook, det slår aldri feil.
[ – Og jeg tenkte: «Psykiatri? Glem det!» Det kan du bare drite i (+) ]
Jævla idiot
Det er rolig i lokalet, med lyse trevegger og store vinduer. Noen ansatte kommer ut av heisen, man kan høre bruddstykker av samtalen deres. «Det er ikke et gunstig rom for planter», sier en dame, «men jeg kan sikkert kjøpe en kaktus».
Vi har nettopp avsluttet en dialog om hvorfor Hegseth synes det er så dørgende kjedelig å snakke om miljøpolitikk.
– Jeg får veldig mye kjeft for å ikke engasjere meg nok, ikke engasjere meg i ALT. «Å, du skal alltid si noe hvis det handler om homo-kamp, men når det er krig i Midtøsten sier du ingenting, din jævla idiot».
Han snakker så fort at han må hige etter pusten igjen. En av de plante-pratende kollegene snur seg nysgjerrig.
– Men hvorfor skal ikke jeg kunne «poste» på Instagram om det som skjer i Iran nå, uten å måtte engasjere meg i høye strømpriser? Jeg er redd for den årvåkne kulturen som er nå. Hvor man passer på om folk engasjerer seg riktig, eller nok.
– Så du har vært redd for å bli kansellert? Utstøtt?
– Absolutt.
Han husker en episode for noen år siden, hvor han og makker Vegard Harm hadde lagt ut en tegning som en lytter av podkasten deres hadde laget: De to, som fikk nakkeskudd av programleder Mads Hansen. Det var en spøk, basert på noe de hadde sagt i podkasten sin, om at de var redd at Mads Hansen skulle komme å ta dem hvis de la ut noe «feil» på Instagram.
Men så begynte folk å hevde at de gjorde narr av black lives matter-bevegelsen, fordi det skjedde på omtrent samme tid som oppblomstringen av kampanjen.
– Vi forsøkte å forklare, men det var til ingen nytte. Da husker jeg at jeg tenkte: Du er ganske forsvarsløs hvis folk bestemmer seg for å ta deg.
[ Marianne Marthinsen: – Det ble gjort heftige forsøk på å stemple varslerne (+) ]
Noen ting børster han av seg, forteller Hegseth. Da har han tjukk hud, og kan føle seg ganske urørlig. Men så kommer det til et punkt hvor det blir for mye. Som da han var på opptak som programleder for realityserien «Love Island» i Argentina, hvor han i en periode opplevde det som at «alle skulle ta ham for alt mulig».
– Det var fire stormer på én gang. Og så klarte jeg kunststykket å si i en promo-runde: «Hvorfor tror dere ikke første sesong av «Love Island» fungerte? Fordi produksjonen var for dårlig og deltagerne for «støgge».
Han gjemmer hendene i ansiktet og ler.
– Jeg satt i Argentina og skalv og donerte ti tusen kroner til Amnesty i hemmelighet fordi jeg håpet at jeg kunne jevne ut karmaen min.
– Og da satte angsten seg i to måneder, konstaterer han udramatisk.
Kollegene med kaktusen har begynt å spise lunsjen sin. Det virker ikke som Hegseth enser dem. Stemmen blir mykere.
– Jeg våknet opp hver dag og var redd. Redd for å se tjue meldinger om at folk hata meg. Jeg skalv, jeg klarte ikke roe meg, dro på yoga, satt på WhatsApp med psykologen min, grein og hata meg selv.
Han blir plutselig helt usentimental.
– Så jeg kan være ganske sårbar, altså. Men også helt uprega. Modig. Å stå i debatt med folk som sier at jeg kommer til helvete fordi jeg ligger med menn, gjør meg ingenting.
Hegseth smiler.
– Jeg kunne våknet opp hver dag til en folkemengde med homofober utenfor vinduet mitt, og det hadde prellet av.
[ Iben Akerlie: – Jeg var 32, og skulle ikke ha mann og barn likevel (+) ]
Kanskje de kommer
«Du må slutte å engasjere deg hvis du vil leve», hadde flere nære sagt til Hegseth etter Oslo-skytingen i sommer utenfor London Pub. Hegseth hadde stilt grytidlig dagen etterpå i alle medier, med regnbueflagg på svart-skjorte, og tåre-striper under øynene. Ektemannen hadde vært like ved skytingen den natten, og kom hjem kort tid etter de første meldingene om skuddene. Det føltes nært.
Selvsagt skulle han si noe. Men panikken kom likevel.
– Jeg var litt redd. Da jeg la ut melding om at jeg var trygg, fikk jeg en paranoid tanke. Kanskje det ikke er så lurt at jeg er i alle medier, kanskje de kommer og tar meg denne gangen, tenkte jeg. Jeg gikk og så meg litt over skuldra.
Han skifter gir, noe han tenker på gjør han tydelig irritert.
– Men at jeg skal slutte å engasjere meg for å leve? Da ble jeg forbanna. Det er dette de vil. Terror funker, du skremmer folk til å holde kjeft. Det var som jeg sa i sommer, folk ble skutt tilbake i skapet.
På vei for å legge ned roser foran London Pub, kom han i prat med en dame som hadde tatt med tantebarnet sitt, en ung gutt, til Oslo for å feire at han hadde kommet ut av skapet uken før.
– Han var altså så vendt inn i seg selv. Jeg så hvor redd han var, og at han bare ville hjem å gjemme seg. Da gråt jeg så mye.
Panikk i skapet
Hegseth bor i Oslo sammen med ektemannen Anders Riiber. De giftet seg i 2016, etter å ha møttes på datingappen for homofile menn, «Grindr» (– Sykt uromantisk). Anders hadde nystrøkne skjorter og en leilighet uten støvkorn. Hegseth følte seg trygg sammen med ham.
– Han er helt ulik meg. Jeg husker første gang jeg sa: Jeg blir ganske deprimert på høsten. Vi sitter i bilen. Så ser han på meg og sier: Da ville jeg anbefalt at du kanskje skjerper deg litt.
Hegseth ble dødelig fornærmet. «Han forstår meg ikke!». Så tok det en dag, og han tenkte: «Kanskje Anders har et poeng».
– Og etter det har jeg ikke vært høstdeprimert.
Riiber har en datter som bor sammen med dem halvparten av tiden. Hverdagen ble derfor fort ordentlig: De flytta til Trondheim noen år, hvor Riiber også er fra, kjøpte hus og passet barn. Hegseth hadde drømt om sånne rammer, og nå fikk han det plutselig.
– Når møtte du datteren hans for første gang?
– Hun var på vei da jeg møtte Anders. Altså, på vei i morens mage.
Han ser for første gang litt sjenert ut.
– Jeg stjal han ikke fra en dame, som alle tror, mumler han.
Han sitter i sofaen nå, med beina i kryss.
– Anders fikk barn sammen med en venninne, men de var aldri sammen.
– Det må ha vært spesielt, å bli kjæreste med en som ventet barn?
– Det gikk veldig fint det, frem til vi var på fest to uker før fødsel. Jeg drakk, og ble dramatisk, som jeg har en tendens til å bli.
Han husker det sånn her: Hylgråtende inne i et «walk-in-closet», utrøstelig og i full krise-modus, med en haug damer i 40–50-årene som prøvde å få ham til fornuft. «Du må snakke med Anders», sa de.
– Jeg var overbevist om at romantikken var død mellom oss, og hadde skjønt at hvis han måtte dytte babyen eller meg utfor en klippe, så ville han dytte ned meg.
Hegseth ler.
– Så dro vi og møtte barnemor, og jeg fikk roet meg ned. Én knekk, og ellers har det gått fint.
Men selv om han har vært i livet til mannens datter siden hun var en baby: Hegseth er ikke pappa, han er Morten.
– Jeg elsker henne like mye. Men hver gang jeg henter henne på skolen, føler jeg at jeg driver med voksen-skuespill. Jeg tenker at det ser ut som at et barn henter et barn, sier 36-åringen.
--
Fem favoritter
TV-serie: The Handmaid’s Tale
Mat: Fiskegrateng, smoothie og gatekjøkken-burger. Ikke sammen.
Sted: Hytta på Larkollen
Musikk: Alt som er depressivt med kvinnelig vokal pleier å gå rett hjem
Bok: «And the band played on» av Randy Shilts om AIDS-epidemien
--
[ – Vi har fått et nytt skille mellom øst- og vestkanten. Og det skillet går nå her (+) ]
Når det er over
Hegseth har reist seg for å hente et glass vann. Når han setter seg ned igjen, sier han lavt:
– Nå har jeg sagt altfor mye. Det er nesten som fylleangst.
Den bekymrede minen gjør et raskt bytte, idet han retter seg opp, klar til å ta imot neste spørsmål.
– Tilbake til det med kjendiser. Jeg har snakket med mange, men ingen klarer helt å forklare meg hvordan det er å være en?
En mann har satt seg bak oss for å jobbe med brillene på hodet. Han er dresskledd og eldre, og titter av og til opp fra PC-en og lytter til det Hegseth sier.
– Jeg tror folks tanker om kjendisverdenen er litt som folks tanker om homoverdenen. Alle tror at når du kommer til Oslo, så sitter det et menighetsråd av homser og forteller hvordan du skal oppføre deg, hvem som er «in», hvem som er «ut». På samme måte tror man liksom at alle kjendisene henger sammen, at det er så spennende.
Han ser fjernt ut vinduet på den gråbleke himmelen.
– Men det er ikke en egen verden. Alle hilser, men det er ikke en følelse av fellesskap. Kanskje heller motsatt. De færreste føler seg innenfor.
– Hvor overfladisk og selvopptatt er yrket ditt, egentlig?
Han tenker.
– Jeg gjør ikke jobben min kun for å bli sett, men det er et viktig element. De fordelene man får av det, og den bekreftelsen? Den er tilfredsstillende, og avhengighetsskapende.
Hegseth smiler.
– Når effekten av kjendisstatus går ut, ser man abstinensene. Og de er støgge. Det finnes ingenting tristere enn en kjendis som ikke lenger er kjent, men som kjemper om å få tilbake det hen har mista.
Heisen går opp bak oss, og enda flere journalister kommer inn i lokalet for å spise lunsjen sin.
– Har du vært redd for at det skal skje med deg?
– Nei, det har jeg et avklart forhold til.
Flere titter bort på Hegseth. Han ser dem fortsatt ikke.
– Den dagen jeg er ferdig, skal jeg være ferdig.
[ Stine Næss-Hartmann om abort: – Jeg måtte selv be om hjelp ]