Audun Lysbakken – SVs siste svale

– Jeg var slangemenneske, og skiftet klær i en kommode, sier Audun Lysbakken (39), ikke uten en viss stolthet i stemmen.

– En annen periode var jeg utbryterkonge. Jeg gikk ned i en sekk med håndjern på. Og kom meg ut. På magisk vis!

På dette tidspunktet oppstår det en imponert, liten pause i intervjuet. Vi sitter på en fortauskafé og drikker kaffe, rett over gata for Stortinget, og hører den ellers så tilsynelatende prektige og konstant barnevogntrillende SV-leder Audun Lysbakken fortelle om sin hippieaktige barndom på de skrå bredder tidlig på 1980-tallet. Skuespillerforeldrene hans dro på turné med friteateret «Rundtomkring», og lille Audun satt gjerne i salen og så på dem. Men når de de lagde sirkusforestillinger for barn, fikk han være med på scenen.

– Ja, jeg var utbryterkongen. Det var jo et triks her, da, selvfølgelig. Men jeg avslører det fortsatt ikke. Jeg pleier å si at det er en yrkeshemmelighet, sier Lysbakken viktig.

– Du som er tidligere barneminister, hva ville man sagt om en slik oppvekst i dag? Putte ungen sin i en sekk med håndjern på, liksom?

– Det høres jo litt ut som et overgrep? Men de virket veldig trygge på at jeg kom meg ut!

Men hvordan er det med SV-leder Audun Lysbakkens magiske evner i dag? Er han i stand til å trylle vekk et lite sosialistparti på sotteseng, og i stedet dra fram et livsbejaende, vitalt venstreparti opp av hatten? Som kanskje kan greie å sikre et nytt politisk flertall ved stortingsvalget i 2017, kanskje til og med få seg noen regjeringstaburetter? Grunnen til at Dagsavisen spør, er en følelse av at det akkurat nå virker som om det bare er Audun Lysbakken igjen i hele SV. At han er den siste, ensomme svalen i partiet etter den rødgrønne storhetstiden, som tok så brutalt slutt i 2013. En svale gjør som kjent ingen sommer, og nå flyr de andre «SV-fuglene» i flokk ut av partiledelsen. Tidligere nestleder Inga Marte Thorkildsen fløy allerede for et år siden. Nå flyr også folk som tidligere nestleder og statsråd Bård Vegar Solhjell, tidligere statsråd og partilederkandidat Heikki Holmås, samt, til manges overraskelse: Den sittende nestlederen Snorre Valen. Det vil si, de skal alle være SV-topper i minst et år til, men alle tre har sagt nei til gjenvalg til Stortinget. Og selv om det selvsagt fins andre SV-politikere både på riks- og kommuneplan (ikke minst i Oslo), så er det liksom bare Audun Lysbakken igjen nå, av de rødgrønne regjeringstoppene fra SV.

Vi legger saken fram for partileder Audun Lysbakken, som nå er godt i gang med kaffen sin, mens han høflig later som om han ikke fryser her han sitter i skyggen. («Jeg pleide ikke å drikke kaffe. Men det året jeg både var statsråd og nybakt far for første gang, DA begynte jeg å drikke kaffe».) Han understreker dessuten at partiledelsen både i Ap og Sp også ser helt annerledes ut nå, enn i 2013. Folk som Jens Stoltenberg, Helga Pedersen og Liv Signe Navarsete, alle er de borte som rødgrønne lederskikkelser.

– Men nå sitter du der helt, helt alene, og er den som skal redde SV?

Lysbakken ler høyt og lenge her ved kafébordet. Det er vanskelig for oss å avgjøre om det er en latter født i sterk desperasjon, overveldet ved tanken på den crazy oppgaven, eller om det bare er en hjertelig og glad, bergensk tjuaguttlatter.

Les også: Mannefall i SV: Bare Audun er igjen av SVs stjernelag

– Hva tenker du om dette neste året fram til valget i 2017? Hvordan i all verden skal dette gå?

– Jeg gleder meg veldig til det neste år, jeg, hevder Lysbakken.

– Og det er jo sånn at når noen sier nei, så får det større overskrifter, enn når noen sier ja. Min generasjon i SV var veldig heldige, for vi fikk veldig mange muligheter. Flere av oss kom inn i rikspolitikken veldig tidlig, sånn som Heikki, Bård Vegar, Inga Marte, og så jeg, da. Vi er jo ikke så gamle, men vi har vært med veldig lenge. Neste år er det 16 år siden jeg kom inn på Stortinget for første gang, sammen med Heikki. Etter så mange år er det naturlig at folk tenker «ok, nå er det på tide å gjøre noe annet i livet». Og ikke minst: Gi plass for nye krefter. Men så er det mange som sier «ja» også! Det ligger an til at flertallet i stortingsgruppen sier ja til å fortsette. Snorre Valen fortsetter jo som nestleder, så jeg tror vi kommer til å gå inn i valgkampen neste år med en fin blanding av erfaring og fornying. Å bygge det nye laget for framtida blir jo nå min oppgave de neste årene. Men først skal vi gjøre en god valgkamp med alle disse om bord. Snorre skal være nestleder og min makker, og vi kommer til å ha med både Bård Vegar og Heikki inn i valgkampen. Det er jo det som er den store prøven for SV nå, at vi greier vokse fram mot valgkampen.

Apropos vokse. Når vokste SV sist? De siste 12 årene har SV ubønnhørlig krympet ved hvert eneste valg. I dag er det nesten vanskelig å tro på at SV ved valget i 2001, det året Lysbakken-generasjonen kom inn på Stortinget, fikk hele 12,5 prosent av stemmene. Året etter viste en meningsmåling at SV med sine 18, 7 prosent faktisk var større enn storebror Ap. Men særlig etter det dårlige kommunevalget i 2011, har SV i perioder sett det nifse 2-tallet på meningsmålingene. Begge SVs siste to valgvaker har handlet om en gjeng vettskremte SV-ere som har sittet på Rockefeller og bitt negler i angst for ikke å komme over sperregrensen på fire prosent.

– Det kan jo være at både Heikki og Bård Vegar til slutt ble lei av å sitte på valgvaker der pila så vidt kryper over sperregrensa?

– Jeg kjenner disse gutta veldig godt, og jeg vet at det ikke er det som gjør at de nå ikke stiller til gjenvalg. Jeg har god dialog med gruppa mi på Stortinget, sier Lysbakken, som mener situasjonen tross alt var verst i skjebneåret 2013. En så stor utskiftning av topplaget da, ville vært katastrofalt for partiet.

– I 2013 var det ekstremt viktig å ikke ha mye utskiftning, for da var vi i en veldig alvorlig situasjon. Jeg er veldig takknemlig for at Bård Vegar og Heikki har stilt så voldsomt opp de årene jeg har vært leder. Vi trakk lasset sammen i 2013, og vi klarte oss så vidt. Vi var 2000 stemmer over sperregrensen. Det var en utrolig dramatisk valgkamp. Nå skal ikke jeg si at alle våre problemer er løst nå, men vi ser at tendensen på målingene er at det så smått går litt opp.

– Var det ikke en måling nylig som var på 5,7?

– Ja, og vi har jo ikke sett 5-tallet på mange år, så det var en oppmuntring! Men det kan fort komme en dritdårlig igjen. Men på snittet av målingene har vi vært over 4 prosent de fleste månedene i fjor sommer.

– Men føler du deg motivert til å ta fatt på jobben med å reise SV, med slike odds?

– Eg føler meg kjempemotivert, eg! utbryter Lysbakken, nesten voldsomt, slik at vi uvilkårlig skvetter til på andre siden av bordet.

Egentlig var det journalist Audun Lysbakken skulle bli. Han kom riktignok med i Sosialistisk Ungdom (SU) og Bergen SV allerede på midten av 1990-tallet, og ble leder i Hordaland SU i 1998, men samtidig begynte han å jobbe som journalist i Klassekampen. Dette var i Jon Michelets redaktørtid, men sommeren 1998 var han opptatt med å skrive bok om fotball-VM. Da var vikarene «alene hjemme». Unge Lysbakken skrev til og med på lederplass, og da han sto og så på lederen som hang på veggen bak desken, slo den gamle ml-eren Astor Larsen ham på ryggen og sa: «Du er den første reformisten som har skrivi lederartikkelen i denne avvisa!».

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Den ellers så bergenske Lysbakken lykkes langt på vei i etterligne en slags østnorsk, proletær ml-dialekt.

– Så da har jeg i alle fall oppnådd noe her livet!

– Hva betydde «reformist», egentlig?

– Det var nok et skjellsord blant ml-erne.

– En «høyreavviker», liksom?

– Ja, nettopp, smiler Lysbakken, som tidligere alltid har blitt plassert på ytterste venstre fløy i SV. Han tilhørte de unge revolusjonære i SU som i 2000 vedtok et svært radikalt prinsipprogram, og da han ble nestleder i 2005 var de som oppriktig fryktet at han var for væpna revolusjon og ellers ville stenge Børsen.

– Jeg mener å huske at Øystein Stray Spetalen sammenlignet meg med Erich Honecker i DDR, minnes Lysbakken, og må trekke på smilebåndet.

Berømt er historien om det bitre ledervalget i SU i 1999, da Lysbakken støttet venstrefløyens kandidat Kari Anne Moe, mens Bård Vegar Solhjell og Heikki Holmås støttet den antatt mer moderate Inga Marte Thorkildsen. Moe vant. Etter dette var det noen år temmelig kjølig mellom de to fløyene. En kommentator i VG hevdet nylig at nå bli Audun Lysbakken endelig «kvitt sine argeste konkurrenter og kritikere», altså de mer moderate SU-erne fra den gangen, som han mener var de som videreførte der mer pragmatiske arven fra Erik Solheim og Kristin Halvorsen. Nå står Lysbakken fritt til å bygge seg en nytt, mer radikalt SV, mente kommentatoren, i «den rollen SVs venstrefløy alltid har trivdes best – rank, stolt og maktesløs – et par ørsmå knepp over sperregrensen».

– Jeg syns en slik analyse er veldig pussig. Det er helt utdatert å lese SV på den måten, mener Lysbakken, som i dag ser seg selv som «en helt mainstream SV-er».

– Da jeg meldte meg inn i SV på 1990-tallet, var det et parti som til tider var preget av borgerkrig, som hadde klart definerte fløyer. Virkeligheten i SV er en helt, helt annen i dag. Alle disse årene med sterkt, ytre press har skapt et veldig sterkt indre, samhold. Det er derfor du ser at hver gang VG eller Dagbladet skal finne noen som kan si noe negativt om SV, så finner de ingen innad i partiet. Det er derfor de ringer Olav Gunnar Ballo! Og han meldte seg jo ut for flere år siden, sier Lysbakken, som har fått sine stikk av SV-veteraner. En kvasiintellektuell, elitistisk svermer, kalte Ballo Lysbakken i Dagsavisen en gang. Også tidligere SV-leder Erik Solheim, som Lysbakken en gang byttet ut som statsråd, har ytret seg kritisk om Lysbakken og hans politiske kurs. Selv hadde Lysbakken den kanskje mest dramatiske statsrådsavgangen noen påtroppende partileder har hatt: Da han gikk som følge av den omstridte tilskuddssaken i mars 2012.

Men før alt dette var altså Audun Lysbakken en liten sirkusartist, som reiste rundt med foreldrene sine på Vestlandet med friteateret «Rundtomkring», med base i Bergen.

– Det var en spesiell oppvekst jeg hadde med dem, men det var en veldig fin oppvekst. Foreldrene mine var veldig opptatt av å gjøre noe som betydde noe for barn. Å lage kultur for barn har fortsatt altfor lav prestisje, men de valgte likevel å gjøre noe de trodde på. Jeg har jo valgt en helt annen vei i livet, men jeg liker å tenke at dette er noe jeg har tatt med meg videre. Det er viktig å gjøre noe du kan stå for og tro på, mener Lysbakken.

– Foreldrene mine tok meg med over alt. De hadde alltid tid til meg, de tok meg alltid på alvor. Det husker jeg som veldig fint. Haken ved det, er jo at du ikke akkurat blir rik av å holde på med friteater for barn. Det var lite penger, men mye kjærlighet i det hjemmet jeg vokste opp i. Og hvis du skal velge, er vel det siste viktigst. Men det var også noen ganger irriterende at vi var så annerledes. Iblant ønsket jeg at de hadde vanlige jobber – og mer penger, innrømmer Lysbakken.

– Men de valgte aldri minste motstands vei, og gjorde noe de trodde på. Jeg er veldig stolt av dem begge.

Han regner seg selv som bergenser i sinn og sjel, men innrømmer at han egentlig «bare» er annengenerasjons innvandrer. Faren hans kom nemlig fra Oslo, mens moren var fra Vestnes i Romsdal.

– Så jeg er ikke, eh, «etnisk bergenser». Men den bergenske identiteten er veldig sterk hos meg. Mye av den er jeg handler om gater og smau der heme ... Det er umulig å tenke meg sjøl uten alt det Bergen har gjort med meg.

Vi stiller ham et kontrollspørsmål for hvor dypt det bergenske stikker: Når Høyres Erna Solberg ble statsminister i 2013, og dermed hev de rødgrønne ut av regjeringskontorene – greide han likevel å glede seg over at Bergen fikk sin første statsminister siden salig Johan Ludwig Mowinckel i 1935?

– Jeg har stor respekt for Erna, men jeg blir ikke mer positivt innstilt til den regjeringen på grunn av dialekten hennes, understreker Lysbakken.

– Det er selvsagt et tankekors at det er så lenge siden vi hadde en statsminister fra Bergen, sånn sett var det på tide. Men i den valgkampen jeg gjorde jeg jo hva kunne for at det ikke skulle skje! ler Lysbakken, som håper han de rødgrønne partiene blir store nok i 2017 til at de kan lempe Erna ut av regjeringskontorene.

– På tross av alle de motbakkene vi har gått og alle dødsdommer vi har fått, så tror jeg SV vil få ny vekst og at vi kan bli den store, positive overraskelsen neste år. Vi vil forsøke å sikre landet et nytt flertall ved valget, sier Lysbakken, som først og fremst tenker på sine tidligere rødgrønne regjeringspartnere, Ap og Sp.

– Hva med KrF?

– Det er veldig stor avstand mellom KrF og oss i en del verdispørsmål. Men vi står hverandre ganske nær i en del andre saker, der avstanden til Ap kan være ganske stor. Ta for eksempel barnefattigdom, flyktningpolitikken, klimapolitikken. I slik saker vil det være en styrke for meg å sitte sammen med Knut Arild Hareide ved forhandlingsbordet. Så vi er ikke redde for KrF, men vi er opptatt av at Ap og sentrum ikke skal få flertall uten oss.

– Kan du sitte ved Kongens bord med Hareide, da?

– Vi har sagt at vi er åpne for ulike typer samarbeid. Hvis vi får flertall sammen, vil politikken avgjøre for SV. Vi kommer å vedta noen hovedkrav på vårt neste landsmøte, som vi må få gjennomslag for om vi skal få til et formalisert samarbeid. Hvis vi får dette, er vi åpne for å gå inn i et regjeringssamarbeid eller et formelt samarbeid i Stortinget, me Ap og andre som vil kaste de blå. Vi er villige til å snakke med alle som ønsker å skifte regjering.

Kommentar: «Jeg tror at SV ligger nærmere 4 enn 2 prosent, men partiet lever uansett farlig» (Arne Strand)

Da Lysbakken var 15 år gammel, fikk han en liten bror. En stund var de fire i familien. Men året etter ble Lysbakkens far syk av kreft, og døde. Savnet etter faren har preget ham sterkt i årene etterpå. Faren døde i 1994, og i de første årene etterpå hjalp Lysbakken moren med å ta seg av lillebroren, som var mye syk. Seinere ble Lysbakken student i Bergen, flyttet så fra Bergen til Oslo, jobbet seg opp til å bli rikspolitiker, giftet seg og er i dag blitt far til tre barn, derav ett bonusbarn.

– Hva tenker du om faren din nå, som du selv har blitt far?

– Savnet har egentlig blitt sterkere nå. Dette er en ny fase i livet der han mangler. Når jeg fikk egne barn, skulle jeg selvsagt veldig sterkt ønske at han fikk oppleve det, og at de fikk oppleve ham. Det er en stor sorg. Ungene mine lurer jo på med det der med bestefar, selvfølgelig. Det er 22 år siden nå, det er lenge siden. Men det er likevel noe som fortsatt dukker opp på ulike tidspunkt i livet, sier Lysbakken.

– Når jeg for eksempel pusset opp den første leiligheten min, hadde alle andre en far som kunne trå til, en som kunne lære bort ting. Men jeg holdt på aleine, jeg reiv opp alle gulvene og skjønte ikke hvor stor jobb jeg hadde tatt på meg før jeg var hjemløs i mange måneder! Og så, som sagt, er det dette med barna.

– Hvor store er ungene dine nå?

– Den eldste er min stesønn og er 15 år. Han går snart ut av 10. klasse og kom opp i muntlig denne uka, i naturfag. Så dette blir egentlig en veldig travel kveld: Først skal jeg lese naturfag med ham, og så skal vi dra på det aller første foreldremøtet på skolen der datteren min begynner til høsten. Hun blir snart seks. Så er det den minste sønnen, han er fire, sier Lysbakken, som forteller om en gang guttungen satt bakpå sykkelen hans. Han var kanskje to-tre år gammel da, og de syklet gjennom sommerstille Oslo-gater.

– Da hørte jeg plutselig fra sykkelsetet en «heia Brann»-sang, sunget på oslodialekt. Folk snudde seg etter oss. Og jeg var så stolt!

Lysbakken ser ganske riktig nå både stolt og glad ut.

– Ungene mine vokser nå opp på Holmlia i Oslo, som vel må kalles Vålerenga-land. Det er en multikulturell bydel der selv jeg som bergenser føler meg godt integrert. Likevel har jeg altså lært opp ungene mine til å holde med Brann. Jeg innrømmer det. Jeg tok en runde med meg selv en gang, for dette er et samvittighetsspørsmål: En av de mange tjenestene min Oslo-far gjorde meg her i livet, var å ikke oppdra meg til å holde med Lyn. Jeg er ham evig takknemlig for at han lot meg slippe å vokse opp som et barn i Bergen som holdt med Lyn.

Lysbakken tar en liten kunstpause.

– Så jeg spurte meg selv, da jeg forsto at barna mine kom til å vokse opp i Oslo: Greier jeg å være like raus som faren min?

Han lener seg over bordet, og sier intenst:

– Og svaret på det var nei.

Les flere av Dagsavisens helgeportretter her!

Fem favoritter

Musikk: Akkurat nå: Den siste plata med Kent. Men min største favoritt i livet er Bruce Springsteen.

TV/Film: Serien «The Americans». Om en amerikansk familie som er KGB-agenter.

Bok: «Egypteren Sinuhe» av Mika Waltari. Første boka jeg fikk av hun jeg nå er gift med.

Mat: En sommerkveld med reker, nybakt loff og prosecco i glasset er det beste som fins.

Sted: Hytta vår i Bohuslän. Den er fristedet vårt. Pluss min barndoms Nygårdsparken i Bergen.

Hanne Mauno

Journalist i Dagsavisen