Stormfulle høyder

Hun har vind i håret og hull i jeansen. Og lukker øynene mens hun lener seg baklengs over balkongen i øverste etasje på The Thief hotell slik at Dagsavisens fotograf skal få et fint bilde. Om hun er redd for høyder? Gunhild Stordalen ler.

- Overhodet ikke.

- Vil du si at du er over gjennomsnittet tøff?

- Nei, selvfølgelig er jeg også redd for ting. Larver og edderkopper, for eksempel, sier hun og løfter ansiktet mot solen.

- Men det jeg er mest redd for, er apati. Og for at vi ikke skal klare å mobilisere på tvers av fag og sektorer, og handle i tide for å løse klima- og miljøproblemene vi står overfor. Vi er allerede på overtid, og det haster mer enn noensinne med å få til tiltak som virkelig monner.

Gunhild Stordalen er kvinnen bak EAT - det ambisiøse mat-, helse- og miljøinitiativet som ble lansert i Stockholm i mai. På det første EAT Stockholm Food Forum samlet hun 400 delegater fra 28 nasjoner fra forskning, næringsliv, politikk og sivilsamfunn for å diskutere sammenhengene mellom mat, global helse, miljø og bærekraft og finne felles løsninger. Etter å ha arrangert det første EAT-seminaret med nasjonalt fokus under svenske Almedalsveckan på Gotland i juli, gjentar hun bragden denne måneden i Norge under Arendalsuka, riktignok i litt mindre målestokk, men like viktig.

- Ja, matproduksjon skjer lokalt, og mye av løsningene må også komme lokalt. Så å sette EAT-tematikken på den nasjonale agendaen i land verden over er en viktig målsetting. Og det er nå det praktiske arbeidet med de sakene vi kom fram til i Stockholm virkelig starter, sier hun fornøyd.

Dersom vi skal ha noe håp om å redde planeten har vi ikke ett minutt å miste. Etter Dagsavisens fotoshoot bærer det i full fart bort til kontoret hennes i Vika. Vi får en prøvetur i Stordalens Tesla - et signalrødt glis av en toseter som kunne vært klippet rett ut av en episode av Miami Vice, men i virkeligheten er en uforskammet sexy elbil. Med Stordalens veske på fanget og rumpa nesten helt nede på asfalten bærer det av gårde slik at undertegnede får kjenne litt på følelsen av å være miljøbevisst og sykt kul samtidig. Det er berusende, og jeg ber en stille bønn om at vi må kjøre forbi noen kjente slik at jeg kan vinke og hoie: «Ja da, bare en helt vanlig dag på jobben!»

Da Gunhild fortsatt het Melhus til etternavn og bare var kjæreste med hotellkongen Petter Stordalen, ble hun omtalt i mediene som «eksmodell» og betraktet som et nytt, hot objekt for terningkastende kjolepoliti. Det er historie. Nå er hun hele Norges klimadoktor. Ideen til EAT-konferansene er hennes egen, den ble født mens hun jobbet med å lage nye retningslinjer for maten på Nordic Choice-kjedens hoteller. Som lege ble hun tidlig bevisst på forholdet mellom kosthold og livsstilssykdommer, og det geniale med EAT er å koble store vanskelige klimaspørsmål opp mot hva vi spiser og hvordan det produseres, og få med næringslivet på laget. For når vi snakker om helse, da våkner folk.

- Om du knytter miljøspørsmål opp til helse får det en helt annen effekt, sier Stordalen og forklarer at du kan snakke om hogst av regnskog og orangutangenes truede habitat til du blir blå i ansiktet og folk vil fortsatt kjøpe palmeolje. Men nevner du ett ord om at palmeolje kan ha negative helseeffekter, vil forbrukerne plutselig ikke ha det. Og det matprodusentene merker på pungen blir det endringer av.

I utgangspunktet var EAT tenkt som et frokostseminar, men responsen ute i verden var overveldende. På under 12 måneder vokste det til å bli en global høynivåkonferanse og et verdensomspennende nettverk av partnere. 26. mai ble konferansen åpnet av selveste Bill Clinton, nyfrelst veganer og ekspresident som er berømt for ikke å fortrekke en mine for under et sekssifret dollarbeløp i timen. Og blant de mange profilerte deltakerne var også vår egen Jonas Gahr Støre. Til Arendal har hun fått med seg folk som Bent Høie, Sylvi Listhaug, Tine Sundtoft, Rasmus Hansson og Fedon Lindberg, samt framtredende representanter for næringslivet og legeforeningen. Og selv Jonas Gahr Støre har måtte innrømme at hennes visjoner og arbeid har utløst et initiativ som aldri hadde kunnet vedtas av noe departement eller offentlig institusjon.

- I lengre tid har man sittet og dratt seg i håret og ergret seg over at det ikke skjer nok i internasjonal klimapolitikk. At det går i riktig retning, men tar altfor lang tid. Parlamentene og partipolitikk alene er ikke alltid like egnet til å løse de største og langsiktige problemene, de som krever tiltak og investering her og nå, men der effektene ikke merkes før over tid. Derfor må vi få næringslivet med på banen, de er både kreative og effektive til å finne løsninger og se nye forretningsmuligheter der andre bare ser problemer. Men for at de skal investere og innovere i riktig retning, trenger de de rette rammevilkårene, langsiktighet og forutsigbarhet og de rette, politiske reguleringene. Det krever at politikerne kommer på banen.

Hun presiserer at kjøttforbruket vårt er i ferd med å bli et større klimaproblem enn bilkjøringen vår.

- Hva spiste du selv til frokost i dag?

- La meg se ... jeg spiste kokt egg, en god porsjon med yoghurt med havremysli og masse friske bær.

- Kan du gi meg tabloidforklaringen på tallerkenens betydning for jordas framtid?

- Når verdens matproduksjon står for opptil 30 prosent av de globale klima­gassutslippene, er det den viktigste enkeltårsaken til tap av biologisk mangfold, ødeleggelse av landareal og marine økosystemer, og største forbruker av ferskvann, samtidig som inntil halvparten av all mat som produseres kastes eller ødelegges. Med dagens trender i befolkningsvekst og endrede kostholdsvaner må vi produsere 60 prosent mer mat innen 2050. Samtidig har kroniske livsstilssykdommer, som hjertekarsykdom, kreft og diabetes type 2, seilt forbi infeksjonssykdommene som den største dødsårsaken globalt, og øker nå raskest i utviklingslandene. Det representerer en stor barriere for økonomisk utvikling og utjevning av sosiale forskjeller. Veldig mye av dette skyldes usunt kosthold. Kjøttindustrien alene står for 15 prosent av de globale klimagassutslippene, i tillegg til at det er problemer knyttet til livsstilssykdommer og dyrevelferd. Samtidig går nesten 900 millioner mennesker sultne hver dag. Hadde vi dyrket menneskemat på de jordbruks­arealene som i dag brukes til produksjon av dyrefôr og biodrivstoff, ville det frigjort 70 prosent flere kalorier - nok til å dekke basisbehovet for 4 milliarder mennesker. Diagnosen er at det globale matsystemet verken er sunt eller bærekraftig i sin nåværende tilstand. Og noe må gjøres.

- Tenker du på slike ting hver gang 
du spiser?

- Ja, jeg gjør faktisk det. Men den gode nyheten er at mye av det som er bra for oss, også er bra for planeten og for dyra, og ikke minst - de som produserer maten. Og hvis man klarer å samarbeide og finne felles strategier på tvers av fagfelt og sektorer kan man også finne felles løsninger. Det blir vinn-vinn.

Gunhild Stordalen er ei bondejente med et hjerte som banker varmt for naturen og for dyr. Oppveksten på Muggerud, som hun selv kaller «et flott sted ingen vet om, på en slette utenfor Kongsberg» sammen med to yngre søsken og idealistiske foreldre, var definerende. De fikk lære seg å ha respekt for naturen. TV så de lite på, og de nærmeste lekekameratene var dyra på gården, som ble regnet som familiemedlemmer og fikk vandre fritt. Toppen av lykke var når hun og søsteren fikk overnatte i hønsehuset.

- Vi ruget ut kyllinger i TV-stua med rugemaskin og hadde frittgående høner, kaniner og vaktler. Pappa drev dessuten litt med birøkting. Det var på mange måter et skikkelig grisehus. Bibelen hjemme hos oss var «Floraen i farger» og atlas over alle verdens fugle- og dyrearter.

Foreldrene elsket friluftsliv, men ville at barna også skulle få se baksiden av me­daljen, med skogsdød som følge av sur nedbør.

- Jeg husker en gang vi var ute og fisket og ikke fikk fisk. Plutselig så vi fisk som lå og fløt i vannet med buken opp, og da fortalte pappa at dette er et resultat av sur nedbør og en følge av forurensende industri andre steder, som Tyskland. Vi fikk også være med ut og se folk kalke fiskevann og sette ut yngel.

På skolen var hun klassens miljønerd, det hadde ikke spesielt høy hipfaktor og hun ble ertet, men når man har overnattet mang en natt i et hønsehus lar man seg ikke så lett vippe av pinnen.

- Etter mye masing på lærerne fikk jeg innført «dyredag» på skolen, der alle barna fikk ta med et kjæledyr. Jeg tok med meg Storebror - min favoritthane. Han fikk til og med audiens på rektors kontor. Stor suksess - inntil han bæsjet på skrivebordet. Ja, jeg var en nerd, smiler hun.

Faren er sivilingeniør, han designet gassturbiner, og kunne regne alle mattestykkene som lærerne på Kongsberg skole ikke skjønte. Han vekket tidlig hennes interesse for naturvitenskap. En stund var hun fast bestemt på å bli veterinær.

- Men du valgte heller å bli lege?

- Det var en liten prosess. Mamma var allmennpraktiserende lege, og jeg hadde observert hvordan hun føyk rundt på legebesøk til naboer og bekjente utenfor arbeidstid, enten det var hverdag eller midt i julemiddagen. Og jeg tenkte fyttirakkern for en slitsom jobb, lege skal jeg i hvert fall ikke bli! Men da jeg kom til erkjennelsen at jeg aldri kunne bli veterinær måtte jeg velge noe jeg syns var spennende og relevant. Finne et sted der jeg kunne ha en stemme folk lyttet til. Og lege virket som et godt utgangspunkt.

- Hvordan hadde du sett for deg at din legegjerning skulle bli?

- Siden jeg alltid har vært glad i å bruke hendene, var planen å bli kirurg, helst gastrokirurg eller traumekirurg.

Under studietida hadde Stordalen en rekke deltidsjobber. Det var i denne perioden hun prøvde seg som modell. En stund jobbet hun som medisinsk ekspertkommentator i NRK P3s Juntafil og svarte på spørsmål fra ungdom om sex- og samliv. Og hun tok ekstravakter som legesekretær på ulike sykehusavdelinger, og hun jobbet på Oslo-ambulansen.

- Ambulansefolka gjorde enormt inntrykk, jeg tror jeg lærte mer der enn noe annet sted, om respekt, likeverd og menneskeverd. Om det var en fisefin dame oppi åsen med lårhalsbrudd eller en av gutta på plata som hadde tatt overdose, så ble de møtt med samme respekten.

I 2010 giftet hun og Petter Stordalen seg under en storslagen bryllupsfest i Marrakech. 237 gjester ble fløyet inn og innkvartert på luksushotellet Mamounia, Bob Geldof var seremonimester mens Sissel Kyrkjebø sang Puccini og Kurt sang «It’s a beautiful day». Og da brudgommen sang kom brudens tårer.

Nå skulle en kanskje tro at de to hadde møttes på en felles miljømønstring, men historien er langt mindre heroisk. De møttes på en fest, han så henne og prøvde å sjekke henne opp. Det måtte et par år og en duell til før hun smeltet. Han inviterte henne med på løpetur, og utfordret henne: dersom han greide å løpe fra henne måtte hun bli med som hans «forlovede» i et bryllup i Finland. Hun var skeptisk, men tenkte at det ville bli en lett match. Ikke bare så han ut som om han hadde vært mer på Haralds Gym enn i joggeløypa, han var også 16 år eldre enn henne. Men på slutten av turen løp han baklengs og spurte om hun hadde astma fordi hun peste sånn. Resten er historie. Hotellkongen vant både prinsessen og hennes to minigriser. Under åpningen av hotellet The Thief møtte han internasjonal presse med gris på armen og smilte som en forelsket skolegutt mens han bedyret: «It must be love, I even allow the pigs in our bed».

Til å begynne med syns hun det var litt pinlig å gå på rød løper og være «dama til Petter» på fester og premierer. Nå har hun vent seg til det.

- Petter er verdens beste kjæreste og supporter, han støtter meg i tykt og tynt, og alt jeg holder på med. Da kan jeg godt være «dama til» på fest, nå syns jeg til og med det kan være moro av og til.

Hun er den første til å innrømme at det hjelper å ha litt spenn i banken når man skal redde noe så stort som planeten, og mener pengene medfører et ansvar.

- Hadde jeg sagt at jeg hadde vært der jeg er i dag om jeg ikke hadde snublet over og forelsket meg i en mann som tilfeldigvis har litt over middels god økonomi, hadde jeg løyet. Det er klart penger gir muligheter, og tillater et annet ambisjonsnivå. Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg skulle havne i en situasjon som dette. Men når jeg først gjorde det, så føler jeg også et stort ansvar for at vi skal gjøre noe som kan leve etter oss, som kan være til nytte for menneskeheten. Jeg maste som en gal på Petter om disse tingene før vi giftet oss, så min morgengave ble at jeg fikk starte Stordalen Foundation sammen med ham.

- Men hva med legegjerningen, da?

- Min kjære doktorgradsveileder på Rikshospitalet, Finn Reinholt, sa alltid: «Gunhild - det er veldig viktig at vi tilpasser farten etter forholdene.» Og når tilfeldighetene ville det sånn at jeg havnet i en situasjon der jeg kunne realisere et prosjekt som EAT, hadde det vært lite hensiktsmessig å tviholde på den planen jeg hadde da jeg var 19 år. Nå kan jeg redde enda flere liv.

På Nordic Choice-hotellene ligger det ikke noen bibel i nattbordskuffene. Isteden finner gjestene en liten bok som handler om miljø og helse, der Gunhild har hatt en finger med i spillet.

- Men jeg har hørt at mannen din kan bli litt flau når dere er på restaurant?

- Petter er min beste venn og sparringpartner. Men det er riktig at han blir flau noen ganger, ler hun.

- Du vet, dannelse og god etikette var ikke hovedfokus i barneoppdragelsen på Muggerud. Mamma og pappa var mer opptatt av at vi skulle bli ærlige og redelige mennesker. Så det er ikke alltid jeg gjør det som passer seg best. Som for eksempel når vi er på fine restauranter og jeg oppdager at de har hele rødlista til WWF på menyen. Da sier jeg ifra, selv om Petter sparker meg hardt på leggen under bordet fordi han syns det blir pinlig, ler hun.

- Vi må bruke den stemmen vi har, fordi jeg tror det gjør en forskjell.

- Er det ikke også et tankekors at det er lett å spise sunt når man har tid, kunnskap og grei økonomi?

- Nettopp! Den billigste og lettest tilgjengelige maten er dessverre ofte den mest usunne, bearbeidede og minst bærekraftige. Derfor vi må løfte blikket og ikke bare fokusere på individbaserte tiltak. Og vi må få med industrien! For hvordan skal du forvente at en alenemor til fire som jobber rumpa av seg for å få det til å gå rundt skal sykle til den andre enden av byen for å kjøpe de riktige tomatene som koster dobbelt så mye som de hun får på nærbutikken? Når det er de med dårligst råd som ender med å spise drittmaten bidrar det til å øke de sosiale forskjellene i samfunnet. I dag er det vanskelig å velge miljøvennlig og lettere å ende opp som kronisk syk, enn kronisk frisk. Da er det noe med hele systemet som må endres, sier hun og klasker hånden i skrivebordet. Og akkurat da, like før jeg lurer på om hun har tenkt å reise seg opp og synge «Internasjonalen», forter jeg meg å stille et siste spørsmål.

- Men må vi spise hele dyret for å være en ålreit kjøtteter?

Stordalen ler høyt og lenge.

- Sett i et bærekraftperspektiv er det fint å bruke hele dyret, selv om det innebærer mer bearbeidede kjøttprodukter som er ugunstig i et helseperspektiv. Dette er et eksempel på hvorfor vi trenger økt kunnskap om sammenhengene mellom mat, helse og miljø - og noen minste felles multiplum for mat som er bra for alt. Jeg pleier å mobbe mamma med at hun fôret oss ungene på lever og lungemos med kokt spagetti da vi var små. I dag gir hun bare lever og lungemos til bikkjene.

sissel.hoffengh@dagsavisen.no

5 favoritter

Film: «Love Actually». En skikkelig feel-good film og en av de få filmene jeg har sett flere ganger.

Bok: «Fast Food Nation» av Eric Schlosser.

Musikk: Jeg er ikke så opptatt av musikk, og det jeg hører på er mest musikk på radio, NRK mp3 er favoritten

Mat: Elsker italiensk mat - og middelhavskostholdet er dessuten en vinner både når det gjelder helse og miljø

Sted: Visby på Gotland. Utrolig vakkert og severdig, med en kulturarv som har satt stedet på UNESCOs liste. Og om sommeren samles alt fra politikere og næringsliv under Almedalsveckan til PartyLøver med lakenskrekk under Stockholmsveckan.