Kultur

Bokanmeldelse: Jo Nesbø: «Kongeriket»: Makabert, morsomt, mørkt, spennende og litt alvorlig

Jo Nesbø lar Harry Hole få en velfortjent pause. Hans nye roman er en frittstående fortelling som skiller seg fordelaktig ut fra de alminnelige forventningene til spenningssjangeren.

Dette er en leder. En leder er en kommentar som gir uttrykk for avisens meninger og holdninger.
ROMAN

Jo Nesbø

«Kongeriket»

Aschehoug

Jeg blir minnet om et essay Jo Nesbø skrev i Dagbladet for 20 år siden, om «bensinstasjonslokaliseringsprinisppet», der økonomen forklarte hvor det er best å legge en bensinstasjon, og hvordan det samme prinsippet gjennomsyrer taktisk tenkning i samfunnet for øvrig.

Ikke fordi den nye romanen bygger videre på denne tankegangen. Men beliggenhet er alt i denne fortellingen. Den handler om en mann som driver en bensinstasjon langt ute på bygda, og broren hans som vender hjem fra Canada med den ambisiøse arkitektkjæresten sin. De nyankomne har store planer for utmarka, selveste Kongeriket, som er i familiens eie.

Les også: Krimhøsten 2020 går hardt ut over unge jenter (+)

Et lite stykke utover i lesningen må jeg minne meg selv om at dette ikke er en ny fortelling av Levi Henriksen. Det er riktignok Kongsberg som er nærmeste tettsted, ikke Kongsvinger, men her er den det samme følelsen av små, lokale forhold, de samme geografiske forutsetningene, de tett sammensveisede brødrene, såre familieforhold fra fortida, fascinasjonen for gamle biler, og uklare sammenhenger som vi skjønner skal komme for en dag etter hvert. Til og med en påminnelse om at den første snøen ikke blir liggende.

Sakte, men sikkert blir dette likevel en fortelling som minner om hvorfor Jo Nesbø er i en klasse for seg i norsk spenningslitteratur.

Med en intrige som skiller seg godt ut fra standarden, passelig mange sidespor, en fortellerglede med stor sans for detaljer, med grundig forarbeid – denne gangen med ornitologi som et gjennomgående tema som på ingen måte er nødvendig, men gir fortellingen passelig eksentriske trekk.

Anmeldelsen fortsetter under bildet

###

Foreldrene til brødrene Roy og Carl Opgard omkom for mange år siden da bilen deres kjørte utfor veien i svingen rett nedenfor huset deres. På et så vanskelig tilgjengelig sted at ulykken aldri ble ordentlig etterforsket. Dette stupet, med fjellveggen under kommer vi tilbake til om og om igjen i «Kongeriket».

Les også: Bokanmeldelse: Ivan Krastev: «Framtida er her nå»: Balanserte korona-betraktninger (+) 

Det er så farlig bratt at det er vanskelig å se det for seg etter beskrivelsen, men det fortoner seg som et slags Flåklypa fra helvete. Når lensmannen gjør et nytt forsøk på å finne ut av hva som skjedde nedi der en gang skjønner vi at dette ikke er noe Roy ser fram til. Ikke bare for det ripper opp i et opplagt gammelt traume. Den plagsomme lensmannen har arvet jobben fra faren, og gir seg ikke så lett.

Les også: Trodde ikke en katastrofefilm kunne bli virkelighet (+)

Jo Nesbøs fornekter seg ikke som historieforteller. Leseren får til å begynne med bare antydninger om fordums skjebnesvangre hendelser. Vi skal mye fram og tilbake før vi begynner å se helheten.

Natta som ble et avgjørende vendepunkt i livet til brødrene må vi noen hundre sider inn i boka for å få vite mer om. Først halvveis ute i boka er fortidas hemmeligheter fortalt. Resten fortelles lineært, og bygger seg opp med de beste thriller’ske virkemidler.

Nå spares det ikke på noe. Her er mye som hører med for et løssluppent drama. Et fargerikt typegalleri med sladrekjerring, femme fatale, bygdedyr, bruktbilselger, avisredaktør og torpedo, Her er programmessig utroskap, utpressing og brannstifting, men også overgrep som gir fortellingen alvor og tyngre dybde.

Les også: Storartet krim fra Kjell Ola Dahl (+) 

Voldsskildringene i boka er brutale, men samtidig skildret med en nesten ironisk sjangerbevissthet som tar bort mye av ubehaget. Historien inneholder et makabert opptrinn med så svart humor at det overgår utedass-scenen fra «Hodejegerne». Nesbø tillater seg som vanlig å skrive lenger enn alle sine norske konkurrenter, og likevel er det nesten synd når «Kongeriket» tar slutt.

Mer fra: Kultur