Bøker

Harde tider for unge jenter

KOMMENTAR: Høsten 2020 blir usedvanlig travel for de som liker norske kriminalromaner. Spesielt for de som liker å lese om unge jenter som er drept eller forsvunnet.

Så godt som alle de mest etablerte norske krimforfatterne har enten nye bøker ute allerede, eller kommer med nye romaner i løpet av høsten. Den enkleste oppsummeringen er å si at Gunnar Staalesen ser ut til å være den eneste av dem som ikke har meldt seg på foreløpig. Dessverre er det en tendens til at temaet i mange av fortellingene er det samme som har preget krimindustrien i stadig sterkere grad.

Karin Fossums allerede godt mottatte «Bakom synger døden» handler om en 16 år gammel jente som blir funnet død i en skog. Utgangspunktet for Jørgen Brekkes nye roman «Nå har natten alt» er ei 15 år gammel jente som er funnet drept i skogen. Jeg har ikke lest noen av disse foreløpig, men det skal etter det jeg kjenner til dreie seg om to forskjellige fortellinger ellers.

Silje O. Ulsteins mye omtale debutroman «Krypdyrmemoarer» kom i sommer, til bemerkelsesverdig blandet mottakelse. Vi tar ikke stilling til gjennomføringen her, men konstaterer at den handler om ei 11 år gammel jente som forsvinner sporløst fra sin mor under handletur. Unni Lindells kommende «Nabovarsel» forteller om en ung jente som er forsvunnet. Jørn Lier Horsts «Sak 1569» har det samme anslaget, men fra denne begynnelsen trekkes trådene tilbake til en eldre sak som enda ei ung jente som forsvant. Hans Olav Lahlums nye «Svanemordet» begynner med en ung dame som blir funnet drept i Akerselva. Jan Mehlums «Lang tids reise» skal handle om ei jente, bare barnet, som er forsvunnet.

Fenomenet er ikke begrenset til norsk krim. Jenter og unge kvinner er like dårlig stilt i romaner fra det store utlandet. Et sikkert innslag på norske bestselgerlister er det svenske forfatterparet som er kjent som Lars Kepler, som i år kommer med «Speilmannen». Her forsvinner en ung kvinne på vei hjem fra skolen. Også islandske Arnaldur Indridason er blitt en favoritt her i landet. Han gir snart ut «Jenta ved broen», der et eldre ektepar er bekymret for barnebarnet som er forsvunnet, samtidig som det dukker opp nye opplysninger om ei jente som druknet i 1947.

Og slik går nå krimhøsten. Nei, forresten, heldigvis ikke bare sånn. Noen har litt andre planer. Kjell Ola Dahl har allerede nettopp gitt ut en av sesongens sannsynlige høydepunkter med det historiske dramaet «Assistenten». Og allerede neste uke kommer Jo Nesbø med sin «Kongeriket», et sidesprang fra Harry Hole-serien. Her gjenforenes to brødre fra bygda etter mange år, og gamle problemer fra fortida blir som nye. Gert Nygårdshaug følger uka etter med «Den tredje engelen», ei ny bok i den fornøyelige serien om Fredric Drum og Skarphedin Olsen, der man finner armen til en svært kjent person i ei maurtue! (Vi vet strengt tatt ikke om den kjente personen er en ung kvinne, men håper i det lengste at det handler om en mann.)

Ingvar Ambjørnsen skal også få være med i dette gode selskapet, selv om føljetongen «Reiser i det skjulte» forgår på internettet, nå 43 kapitler inne i handlingen.

Anne Holt slår på stortromma i «Mandelaeffekten» der det første drapsofferet riktignok også er en kvinne, men en litt eldre og etablert stortingsrepresentant. Siden stryker både en høyesterettsdommer og et regjeringsmedlem med. Kjønn på disse to foreløpig ukjent, men de er neppe svært unge.

Tidligere i sommer har vi gitt ros til Tom Egelands «Kongen», som unngår en av sjangerens største klisjeer, selv om vi her får høre om både mor og datter som blir bortført uavhengig av hverandre. I Jørgen Jegers bestselger fra i sommer, «Hjerteløs», er det drapet på en kvinnelig avisredaktør som setter fart i handlingen, men hun er i det minste godt voksen.

Kriminalromaner er forventet å by på forskjellige grader av skrekkblandet fryd, men uttrykket kan også brukes om forventningene fra oss som er tilhengere av sjangeren, og strengt tatt leser mer sånt enn vi har godt av. Det er virkelig et område som har gått langt over streken i skamløs gjenbruk av tvilsomme klisjeer. For mye krim fortsetter å være små variasjoner over altfor oppbrukte tema. Det må være lov å etterlyse mer originale intriger fra mange av de største navnene i sjangeren. Omtalene i denne saken er for det meste basert på forlagenes egne forhåndsomtaler av bøkene. Vi håper fortsatt at innholdet viser seg å være mer fantasifullt enn utgangspunktene antyder.

Mer fra Dagsavisen