Bokanmeldelse: Ivan Krastev: «Framtida er her nå»: Balanserte korona-betraktninger

Ivan Krastev

Forlagene har kastet seg rundt og fått ut både dagbøker og essays, deriblant var Slavoj Zizek kjapt ute med sine diagnoser (anmeldte i denne avisen tidligere i år).

«Pandemic! COVID-19 Shakes the World» bød på friske fraspark fra den slovenske filosofen,Etter hvert har behovet for mer balanserte og historiserende bøker begynt å melde seg og det er i denne forbindelse «framtida er her nå» skiller seg ut, i norsk oversettelse.

Bulgarske Ivan Krastev byr på mange interessante innfallsvinkler og er kanskje det beste stedet å begynne om man vil utvide horisonten rundt covid-19.

Les også: Tøff på Tinder og fleksibel på jobb: – Jeg er drittlei! (+)

Blant de mest tankevekkende og fascinerende betraktningene i boka er hans analyse av hvorfor vi husker kriger og revolusjoner, men glemmer pandemier. Spanskesyken, som korona gjerne sammenlignes med, tok livet av flere enn første og andre verdenskrig til sammen, men i dag er den nesten glemt. Hva kan grunnen være?

At en epidemi ikke har noe tydelig plott, med helter og skurker, hevder Krastev. Det er ingen tydelig begynnelse, midte og slutt, og det er heller ingen distinkt kamp mellom det gode og det onde. «Fienden» er usynlig og ikke engang menneskelig.

Det er også vanskelig å håndtere noe som er så unnvikende som bakterier og virus, hevder han, for hvordan skal vi forholde oss til krefter uten ansikt og plan som dreper tilfeldig?

Et annet viktig poeng i møtet med en pandemi er forholdet mellom kaos og orden. Bare tenkt på hvordan stater verden rundt, relativt sett, reagerte ganske likt med sine krav til sosial distansering, vasking av hender osv.

Selv om det naturligvis er helsemessige gevinster i disse rådene er det ikke fullstendig etterprøvbarhet som var poenget ifølge Krastev, men snarere ønsket om å gjøre som andre stater for ikke å skape forvirring eller svekke tillit til statslederne.

Les også: Han skal skrive ny biografi om arbeidernes store dikter (+) 

«Korona har skapt en illusjon av at det finnes en objektiv målestokk for myndighetenes prestasjoner, og det er denne sammenligningen snarere enn kritikken fra opposisjonen som i størst grad preger myndighetenes beslutninger,» skriver han.

Krastev har, etter min mening, også rett når han angriper den blinde venstresidekritikken av overvåking og statlig kontroll som et forsøk på å bruke unntakstilstanden for å svekke demokratiet eller sikre de med makt mer makt, slik blant annet den italienske filosofen Giorgio Agamben har hevdet (se for eksempel The Guardians intervju med ham 2. april i år).

Anmeldelsen fortsetter under bildet

Bruk av unntakstilstanden slik vi har sett i vestlige demokratier under koronakrisen har ikke vært et forsøk på å kontrollere befolkningen på illiberal måte, som Agamben mener, men snarere en demonstrasjon av hvilke gode formål statlig malt kan brukes til, hevder Krastev.

Han refererer til Roosevelts altomfattende New del i mellomkrigstiden for å vise oss hvordan makt ikke nødvendigvis er undertrykkende, men påpeker samtidig at vi er avhengig av en tidsbegrenset varighet på slike ordninger.

Les også: Zeshan Shakar blir provosert av rasismedebatten

I tillegg er det viktig med etterrettelighet og gjennomgang av forløpet i etterkant, hevder han, for i enkelte tilfeller, som i Viktor Orbans Ungarn, har man utvilsomt beveget seg ytterligere i antidemokratisk og illiberal retning.

Som Krastev gjør oss oppmerksom på førte koronakrisen til en viktig innsikt, nemlig at enorme forandringer på alle plan – fra å stenge nasjoners grenser og legge ned nesten all flytransport – og dermed fikk vi også se at alle andre problemer vi står ovenfor faktisk også kan la seg løse.

Klimakrisen kan i realiteten også fikses på relativt kort tid, selv om samme type responstid neppe vil finne sted før en virkelig livstruende krise dukker opp.

Les også: Bokanmeldelse av Zeshan Shakars «Gul bok»: Glitrende!

Det er i det hele tatt en klargjørende erfaring vi har havnet i, hevder Krastev, for det er flere svært tydelige symptomer som blir definert tydeligere på kort tid. For eksempel at EU er i ferd med å miste sin legitimitet. Tenk bare på hvor lite europeiske stater var til å stå sammen for å løse problemer med medisinsk utstyr eller unnfallenheten når enkelte stater i større krise enn de fleste etterlyste assistanse, men ikke fikk det (som Italia,spesielt).

Det største paradokset er likevel at vi, til tross for isolasjon og stengte grenser, for første gang i vår levetid virkelig deltok i en verdensborger-følelse under den verste delen av krisen. Alle fornemmet at de var en del av samme menneskehet.