Trodde ikke en katastrofefilm kunne bli virkelighet

«Stemmen hans er ru og hes, og han lukter som en tenåring som ikke bruker deodorant. I tillegg går han rundt med den røde kronen sin og tror han kan bestemme over oss», skriver 15 år gamle Marlin Aurora Øien i novellen «Rød krone».«Alle hater han» slår hun også fast, og skriver han, herr covid 19, altså, er en «diktator i vårt demokrati». «Han stenger alle inne og tar vekk alt vi har gledet oss til», skriver 15-åringen, som er en av 29 unge bidragsytere i den nye boka «Virusvår». Boka er et resultat av en skrivekonkurranse for ungdom mellom 13 og 20 år, utlyst av Den unge scenen (DUS), som jobber med ungdomsteater over hele landet.

Som en katastrofefilm

Marlin Aurora Øien driver selv med teater, og har vært innom et DUS-prosjekt. Slik hørte hun om konkurransen.

– Jeg ble inspirert av en illustrasjon av koronaviruset. Jeg tenkte: Hvordan ville det vært om dette var et menneske, en skikkelse? Og hvordan er denne skikkelsen? forteller Øien, som i vår hadde hjemmeskole på Tåsen i Oslo. Det samme hadde hennes to brødre, mens foreldrene hadde hjemmekontor.

– Det gikk greit, jeg hadde mitt eget rom, men det hendte jo at lillebrødrene mine kom inn og irriterte meg av og til, sier Øien, som opplevde de første dagene etter 12. mars som en slags katastrofefilm, der hun stadig sjekket VGs smittetall.

Les også: Slik beskriver ungdommene hverdagen sin

Heidi Nilsen er på plass som student i Trondheim. Men i vår ville hun aller helst bare bli på folkehøyskolen i Bergen. Foto: Privat

– Jeg har jo sett filmer og serier om farlige virus. At en slik «film» skulle bli virkelighet, var helt uvirkelig. Ingen av oss som er unge i dag har opplevd noe slikt før, sier Øien, som nå har begynt i førsteklasse på dramalinja på Hartvig Nissen. Verden føles mer normal nå, enn den var under virusvåren.

– Men jeg føler jo at vi har fått et setback nå i høst. Det er skummelt. Det jeg er mest redd for, er å bli smitta, og så smitte andre, sier hun.

Isolasjon og tomhet

I boka skrives det i mange sjangeree; dikt, monologer, kortprosa, noveller og scenetekster, men alle handler om hvordan ungdommene opplevde de skremmende og stille ukene etter at Norge stengte ned 12. mars. De skriver om isolasjon og tomhet, karantene og hjemmeskole, og om hvordan det føles å «åle» seg nervøst rundt folk når man skal forsøke å unngå smitte i nærbutikken. Og ikke minst: Om hvordan det føles når skoler stenges, studier avbrytes, og man på kort varsel blir sendt hjem fra folkehøyskolen.

Les også : Landets skoler gjenåpnes i løpet av neste uke

I rent sinne

«Faen, faen, faen, faen. Ikke steng skolen, ikke steng skolen, kjære Gud ikke steng skolen. Men så gjorde de det», skriver Heidi Nilsen (20) om det svarte øyeblikket da de fikk beskjed om å dra hjem. Hun gikk da på linja for drama og scenekunst på Fana folkehøgskole i Bergen, og hadde nettopp samarbeidet tett og nært med medelevene om en teaterforestilling. Det var bare dager til de skulle på studietur til New York. Men 12. mars fikk de vite at USA var stengt. Senere på dagen fikk de vite at de måtte hjem dagen etter. Plutselig fant Heidi Nilsen fant seg selv på bussen til Drammen. Like etter var hun hjemme hos foreldrene i Hokksund.

– Bussturen tar 10 timer. Jeg tror jeg gråt nesten hele veien, sier Nilsen til Dagsavisen.

– Det er en klisjè, men dette var det beste året i livet mitt. De beste vennene jeg har, og kjæresten min, møtte jeg der. Samholdet var utrolig bra. Slutten på det året får vi aldri tilbake, sier Nilsen, som skrev teksten til «Virusvår» for å få utløp for alle følelsene hun fikk kjenne på i ukene som kom. Først sorg, så savn, så frustrasjon og kjedsomhet (hun rakk å strikke 13 luer i koronatida). En stund var hun håpefull, kanskje de kunne komme tilbake for å avslutte skoleåret? De andre skolene fikk jo åpne før sommeren? Men da regjeringen opplyste om at folkehøyskolene skulle forbli stengt, med holdningen «det er jo bare noen uker igjen», ble Heidi Nilsen sint. Så sint som hun aldri hadde vært før. Hun løp, kasta stein i vannet, skreik. Så skrev hun i rent sinne teksten «Når du blir 20, kan du gjøre hva du vil».

– Jeg tror ikke voksne forstår hvor mye et folkehøyskoleår har å si for folk, sier Nilsen, som nå er i Trondheim for å studere filmvitenskap ved NTNU.

hanne.mauno@dagsavisen.no