Svaberg, fest og kjærlighet – og en prest helt utenom det vanlige

Unitarforbundet Norge har 250 medlemmer i «menigheten», hvor Kjell Morten Bråten (54) er prest. Han har viet par i Tøihuset og Østre Fredrikstad kirke i Gamlebyen, på Hvaler Gjestgiveri og i private hager.

Kirken var ikke et alternativ

Mette Høiby og Steinar Skovholt fra Lørenskog har begge tidligere ekteskap bak seg og opplevde ikke kirken som et alternativ når de skulle gi hverandre sitt ja i fjor sommer.

– Vi hadde vel ikke de helt store planene rundt seremonien bortsett fra at kirken var utelukket og vielse i et rettslokale fremstod som kjedelig, sier Steinar Skovholt.

Skovholt kjenner unitarpresten Bråten tilbake fra ungdomsårene og dermed ble ideen om en litt annerledes vielse sådd.

– Da vi fikk muligheten til å vie oss ved vannkanten, tett på svaberg og på Kråkerøy var vi ikke i tvil.

– Hvordan opplevde dere vielsen utført i «unitarisk ånd»?

– Rett og slett helt fantastisk. Vi hadde et formøte med Bråten, hvor vi fortalte om våre ønsker. Seremonien ble personlig og høytidelig. En vielsesseremoni vi absolutt kan anbefale alle som føler at kirken eller borgerlige vielser ikke passer inn med eget livssyn, smiler Steinar Skovholt.

Kardemommeloven  

Unitarforbundet er et forbund de færreste har hørt om. På egne nettsider beskriver de seg som « … en veldig liberal livssynsorganisasjon uten dogmer eller trosbekjennelse. Vi har ikke en trosfasit, men er opptatt av å gå trosveien sammen med andre og lære av hverandre.» Unitarprest Bråten forklarer:

– Riktignok har vi en over hundre år lang historie, men likevel er det som du sier få som hørt om oss. Trossamfunnet lå brakk fra 1937 til opp i 90-årene, før vi ble godkjent av Østfold fylkeskommune i 2005. Vi eier ikke en trosfasit og hos oss er alle velkomne, uansett tro. Vi har noen grunnverdier som går på at vi skal respektere alle våre medmennesker, tolerere at vi alle er unike og forskjellige – og vi skal ha frihet til å leve våre liv slik vi ønsker, uten å skade andre.

– Folk ler litt når jeg sier at det holder med kardemommeloven, men det er faktisk en veldig unitarisk lov.

(Saken fortsetter under bildet)

– Størst av alt er kjærligheten, sier unitarprest Kjell Morten Bråten, som gjerne gjennomfører vielser på fjelltopper, svaberg, i hager eller kirker. Med par som er skilte, transpersoner, heterofile eller homofile. – Jeg vil heller være litt skeiv enn helt rett, smiler han. Foto: Privat

Møter skepsis i samfunnet

Unitarforbundet tilbyr seremonier som navnedagsfeiring, ungdomsmarkering, vielser og begravelser – det viktigste er at seremoniene skal handle om oss mennesker imellom, sier Kjell Morten Bråten.

– Unge og gamle, skilte, heterofile, homofile og transpersoner har vi viet. Det starter ofte med vielse, så får disse barn og velger å ha navnedagsfeiring eller ungdomsmarkering hos oss. Hovedsakelig har vi vielser, de siste ti årene har vi hatt 800 vielser rundt om i landet.

– Felles er at de ønsker å bestemme selv over sin seremoni. Vi har også vanndåp, men vi bruker vannet som et symbol på det livgivende og rene – ikke for å rense bort synd. I ungdomsmarkeringene blir vi ofte kontaktet av foreldre med barn som har særbehov og som ikke ønsker å delta i selve opplæringen.

– Opplever du at det er mange som er skeptiske til forbundet?

– Det er klart vi møter skepsis, selv om det nok ikke er så mange som sier det direkte til oss. I dag er ikke folk så opptatt av å melde seg inn i et religiøst forbund, det forstår jeg godt. Den norske kirke står sterkt og jeg synes det er greit. Kirken og kirkebyggene våre betyr mye for folk. Det ligger så mange tradisjoner knyttet til kirken og gravplassene. Så er det ofte stor uenighet om innholdet i prekenene, og mange prester snakker vel litt for døve ører for den menigheten som er der i dåp, konfirmasjon, vielse eller gravferd. Men det er slik det er. Hadde man tatt bort kirkene ville mennesket følt seg fattig.

– Jeg mener det handler mer om tradisjoner enn selve kristendommen. Jeg blir andektig uansett hvilken kirke, moské eller tempel jeg går inn i. Jeg er ikke alltid enig i prekenene og hva som påstås, men jeg har stor respekt for hva det betyr for enkeltmenneske.

(Saken fortsetter under bildet)

– Jeg er et normalt menneske som har hatt min tro om en gud, men har aldri følt meg veldig velkommen noe sted. Som homofil har jeg ikke kommet inn gjennom nøkkelhullet til kirken. Som unitarprest setter jeg mennesker før guder, og tror at det beste vi kan gjøre er å være gode mennesker, sier Kjell Morten Bråten. Foto: Privat

Opplever kirken som mest liberal

– Trenger vi virkelig et alternativ til Den norske kirke og Human-Etisk Forbund?

– Jeg mener det. Kirken og Human-Etisk Forbund sitter på hver sine sannheter. Litt sånn «enten/eller» – «tro/ikke tro». Vi er ikke like bastante, noe som også viser seg gjennom våre seremonier. Som unitarer stiller vi oss i midten og sier: Ingen sitter på sannhet om Gud eller ikke. Vi omfavner både humanetikere og kristne i tillegg til alle andre troende. Selv ateister kan hende har rett. Det viktige er å gå trosveien sammen og ha respekt for hverandre, lære av hverandre og utvikle oss til gode individer oss mennesker imellom. Våre seremonier handler ikke om hva vi tror og mener – men de handler om menneskene seremonien er for og hva de ønsker å formidle om seg selv, sier unitarprest Bråten.

– Kultur og religion henger godt sammen og vi har veldig respekt for begge deler. Når Human-Etisk Forbund ikke vil at bruden skal følges opp av sin far fordi mange der mener det er gammeldags og kjønnsdiskriminerende, mener vi dette er en god tradisjon som selvfølgelig bruden selv må få bestemme. Vi opplever faktisk kirken og kirkens tradisjoner som mye mer liberal og overbærende enn det Human-Etisk Forbund står for.

(Saken fortsetter under bildet)

– Vi hadde ikke de helt store planene rundt seremonien bortsett fra at kirken var utelukket og vielse i et rettslokale fremstod som kjedelig, forteller ekteparet Mette Høiby og Steinar Skovholt. – Vielsen i skjærgården med unitarprest Kjell Morten Bråten ble helt fantastisk. Foto: Privat

Har noe «ekstra i bagasjen»

Hvis noen for femten år siden hadde fortalt Kjell Morten Bråten at han kom til å bli unitarprest hadde han fått seg en god latter, smiler han.

– Jeg er et normalt menneske som har hatt min tro om en gud, men har aldri følt meg veldig velkommen noe sted. Som homofil har jeg ikke kommet inn gjennom nøkkelhullet til kirken. Jeg drev en blogg som het «Størst av alt er kjærligheten» hvor jeg sloss med mange konservative kristne om temaet homofili og tro generelt. Det var noen alvorlige feider som medførte både trusler mot meg og det jeg oppfattet som hat-telefoner. Det ble så ille at jeg til slutt ble nødt til å stoppe bloggen. Men jeg hadde veldig mange tilhengere og en av dem var unitarprest i Norge, som sa til meg at jeg også var unitar. Jeg leste meg opp på Unitarbevegelsen og følte at jeg var kommet hjem.

– Hvilken utdannelse kreves for å virke som unitarprest i Norge?

– I utgangspunktet er det en 9-årig utdannelse for å bli unitarpastor, men dette har ikke vært mulig for oss i Skandinavia. Jeg har ingen teologi-utdannelse og er bare meg, med de feil og mangler jeg har. Men det er klart at jeg som homofil, med en vond og mørk barne– og ungdomstid som skjult homofil, har med meg noe ekstra i bagasjen som har gjort at jeg har ekstra sterke følelser for mennesker som er annerledes.

– Jeg har alltid prøvd å ta meg av mennesker på min vei som på en eller annen måte har falt litt utenfor. Kan hende er det disse evnene denne unitarpresten så og som anbefalte meg til tjeneste overfor de Unitariske Biskopene i Ungarn. Det var nok en utfordring for biskopene i Ungarn å ordinere en homofil, men jeg fikk beskjed om at jeg skulle være den jeg er og var god nok som det. Derfor heter det at man er anbefalt til tjeneste, avslutter unitarprest Kjell Morten Bråten – som snart er på veien igjen for å gjennomføre seremonier etter mottoet «Størst av alt er kjærligheten». 

Fakta: Unitarer

Unitarer, et kristent trossamfunn som forkaster treenighetslæren og Jesu guddommelighet fordi de mener at dette er uforenlig med den rene monoteismen. Unitarene forkaster også læren om Jesu stedfortredende soning. Unitarene har hatt særlig betydning i USA, hvor den første menigheten ble stiftet i Boston i 1785.

Den norskamerikanske unitarpresten Hans Tambs Lyche startet et unitarisk tidsskrift i Kristiania i 1894, og året etter grunnla dikteren og unitarpresten Kristofer Janson Norges første unitarmenighet, Broderskapets kirke (senere også kalt Unitarisk Samfund), i Kristiania. Unitarisk Samfund opphørte i 1937 da Jansons etterfølger som unitarprest, Herman Haugerud, døde.

Fra 1978 fantes det flere nyetablerte unitariske grupperinger i Norge, men disse slo seg i 2004 sammen under navnet Unitarforbundet (fra 2006 Unitarforbundet Bét Dávid – Den norske unitarkirke); 250 medlemmer (2019). Forbundet har nære bånd til den transilvanske unitarkirke i Romania og Ungarn.

Kilde: Store norske leksikon