Kultur

Terrorens mange ansikter

Det finnes ingen klar oppskrift på hvem som velger den ekstreme løsning og blir terrorist. Terroristen er ingen entydig skikkelse. Terroristenes mangfold gjør dem imidlertid enda farligere.

Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Vi vet ennå for lite om terroristenes beveggrunner til å kunne uttale oss skråsikre på forhånd om hvem som er mest tilbøyelig til å velge terrorisme som virkemiddel. Det kan tenkes at det i mange tilfeller er sammensatte grunner til at folk lar seg tiltrekke av ekstreme løsninger og miljøer. Terroristen kan være alt fra soloterroristen, en såkalt ”ensom ulv” og einstøing, til den som er del av et radikalt og ekstremt miljø som oppfordrer til ekstreme og militante handlinger. Felles er opplevelsen av at verden må endres gjennom voldelige midler og at det å drepe uskyldige mennesker er ”nødvendig” for å realisere idealtilstanden.

Et aspekt er hvordan opplevelse av maktesløshet og manglende identitetstilknytning ofte henger sammen og at der hvor mennesker ikke føler en sterk identitet og sterk tilknytning, er sjansen større for at de søker miljøer som kan gi dem en ufarvikelig identitet. Det er nettopp identitetsspørsmålet som er sentralt for de som går inn i terroristenes rekker.

Manglende følelse av tilhørighet og fellesskap, kombinert med en lengsel etter en sterk identitet, skaper gode forutsetninger for søkende mennesker til å bli en del av et større fellesskap som kan tilby deg en total identitetspakke. I seg selv kan det være en trygghet å komme i et ekstremt og radikalisert politisk og/eller religiøst miljø for mennesker som opplever det å leve i verden som et høyst usikkert prosjekt, hvor de føler at likegyldigheten har ført til at det ikke lenger er verdier å kjempe for.

En terrorist kjemper ikke nødvendigvis for de riktige verdiene, men det viktige er at han kjemper for noe og mot noe annet. Terrorismens polariserende univers av enten-eller, det dualistiske verdensbilde i oppdelingen av det onde og det gode, er karakteristisk for terrorismens forenklede og skjematiske virkelighetsforståelse i møte med samfunnskompleksitetens ugjennomtrengelighet. For terroristen finnes det ingen tvil. Han vet hva ”sannheten” er, hans tro er urokkelig og fast.

I møte med verdens tvil og kompleksitet er det nærmest noe misunnelsesverdig ved terroristens faste ideologiske overbevisning. Det er denne troen på ufeilbarlighet og at ”sannheten” er på ens side, som gjør terroristen til en farlig skikkelse fordi alle hans handlinger, selv hvor onde og grusomme de er, vil kunne rettferdiggjøres som ”riktige” og ”nødvendige” for å realisere det perfekte samfunn eller den perfekte stat, enten denne idealtilstanden har et religiøst eller politisk fortegn.

Powered by Labrador CMS