I kommentaren «Motvind fra alle kanter» i Dagsavisen 14.02, etterlyser Hege Ulstein en dypere og mindre polarisert debatt om vindkraft. Vi ønsker en slik debatt velkommen, men Ulsteins innlegg bidrar i våre øyne til det motsatte.
Forskere som jobber med konflikter rundt utvinningsindustri har for lenge siden droppet NIMBY- begrepet Ulstein bruker om motstanden. Begrepet betyr kort fortalt at man støtter fornybar energi så lenge det «ikke går ut over en selv». Økologisk rettferdighet er et mer dekkende begrep.
Les kommentaren: For ytre høyre kan det se ut til at vindmøllen er blitt den nye muslimen
For hva kan egentlig motstand eller støtte til vindkraft fortelle oss om makt, distriktspolitikk, velferdsstaten, marginalisering og ulikhet? Ulstein får motstandere til å se ut som en gjeng høyrevridde klimafornektere som ikke forstår sitt eget beste.
Forskning viser at sosiale reaksjoner rundt vindkraft ikke kan forklares ut fra en motstand/støtte dikotomi og at de er mer sammensatt enn hva en ren plassering i et ideologisk kart kan fortelle oss.
Forskningen viser også at det er helt avgjørende å ta i betraktning betydning av landrettigheter, historisk kontekst og stedstilknytning når man skal analysere protester mot utvinningsindustrien. Motstand mot vindenergi samler en heterogen gruppe mennesker og interesser.
At klima-fornektende stemmer finnes blant vindkraftmotstandere er åpenbart, men bevegelsen er mye mer sammensatt og det blir en lite produktiv forenkling å gre alle over en kam.
Varskoet til Ulstein om brune røster blant vindkraftmotstanderne er veldig viktig, men desto viktigere er det å anerkjenne alle andre stemmer slik at ikke diskusjonen vår sporer av og disse høyrekreftene får et større spillerom eller definisjonsmakt innad i bevegelsen.
Økologi og demokrati
Det vi heller må stille spørsmål ved er hva er det er med vindkraft som samler folk på tvers av hele det politiske spektrum? Hva er det motstandere prøver å fortelle resten av samfunnet, ikke bare om tingens tilstand i nåtiden men om tanker for fremtiden?
Hva forteller denne motstanden om forholdet mellom by i land i et Norge der fraflytting og økonomisk ulikhet i distriktene øker?
Det er mange naturvernere innenfor denne motstanden, også innenfor det nyetablerte Motvind som Ulstein uthever; det er flere partier på venstresiden, folk som er engasjerte i lokaldemokratiet og ikke minst samiske reindriftsutøvere.
Å stemple alle disse som «klima-fornektende», er svært misvisende. Deres argumenter er mangfoldige. Noen retter søkelyset vårt mot hvordan transnasjonale interesser bryter med norsk energi-utviklingshistorie, der statlig og kommunal kontroll har vært bærende.
Dermed bringer vindkraftindustrien, slik den fremmes i dag, spørsmål omkring demokrati frem i lyset. I denne sammenheng peker en del motstandere på hvordan de føler seg totalt overkjørt av aktørene i bransjen.
Kritikken stiller også et stort spørsmål ved om vekstbaserte løsninger er det vi trenger når verden står overfor økologisk kollaps.
Retorikken snus fra «menneskeskapte klimaendringer» til «kapitalisme-skapte klimaendringer», og krever mer diskusjon rundt det faktum at forbruk av fossil energi ikke går ned, vareproduksjon og forbruk ikke avtar nok, og at lokalsamfunn og rettighetshaveres fremtid skal ofres så lenge en industri skal grønnvaskes.
Sistnevnte begrep brukes for å peke på løsninger som ikke tar et grundig nok oppgjør med en mildt sagt lite bærekraftig samfunnsutvikling. Slike grønnvaska industrier blir kanskje kommuners «eneste» løsning i en tid nedbygginger, fraflytting og en feilslått landbrukspolitikk preger samfunnsutviklingen.
Sterk kritikk kommer også fra det samiske samfunnet, som krever rettsvern for kulturell overlevelse, og som kunne ha tilbudt samfunnet naturkunnskap, verdier og ikke minst kortreist, og tradisjonsbærende kjøttproduksjon, som i tillegg er beskyttet av grunnloven og folkeretten, men da må samfunnet evne å lytte.
I dag snakker reindrifta om klimaendringenes «doble byrde». En natur i endring gjør reindrifta vanskeligere, og samtidig kommer vindkraftanlegg og tar fra flere allerede sårbare reindriftsdistrikter viktige beiteområder.
Grønn økonomi er politikk
Ulstein betegner vindkraftsektoren som et politikktomt rom. Vi mener det motsatte er tilfellet. Politiske beslutninger åpner norsk energisektor for transnasjonale investorfond.
Kommuner med trang økonomi forsøker å holde på, eller tiltrekke seg, «grønn» industri, selv når summene de sitter igjen med er ganske små. Utviklingen innen energisektoren svarer til global klimapolitikk, som ikke tar et oppgjør med en vekstutvikling som stadig utvider grensene for mer utvinning.
Vi trenger en langt dypere debatt om energiproduksjon og dens premisser, men da må debatten også handle om forbruk, profitt og kapitalisme, de virkelig store drivkreftene innenfor vindkraftutvikling. Her tenker vi, som Ulstein, at det er ingen tid å miste.
I 2019 slo FN alarm om naturens tilstand. Det oppstår et paradoks i det å kjempe mot klimaendringene på bekostning av naturmangfold og sosiale rettigheter.
Tap av naturmangfold er ifølge FN en like stor trussel som klimaendringene, som må tas på alvor. FN etterlyste også at stater inkluderer urfolks kunnskap når klimatiltak utvikles.
Så langt vi kan se, har ikke norske politikere fulgt opp anbefalingen, men vi håper selvsagt at samisk naturforståelse, kunnskap og næring snart kan få en helt annen plass enn i dag. Dette handler om folkeretten, og da om samiske kulturer sine krav på vern, men også om alle oss andre.
Kanskje har nemlig den nærheten som samiske næringer har til naturen latt samene beholde verdier og kunnskap vi i dagens samfunn er i ferd med å miste?
Om vi ikke endrer vårt forhold til naturressurser og irreversible inngrep i naturen, vil vi risikere å gjenta historiske feil. Skal vi gjøre de samme feilene som i Alta-saken eller kan vi anerkjenne at vi trenger et nytt verdigrunnlag som verdsetter naturen på en annen måte enn gjennom økonomisk profitt?